Annonse
00:00 - 20. april 2018

Rapport fra den strategiske blindsone

Kjære Trine Skei Grande: Du kan kaste Fremtidsstudien i resirkuleringen.

Søppel: Trine Skei Grande: Kast Fremtidsstudien, krev pengene tilbake fra inFuture og gi dem til Fanfare, mener Johanne Fronth-Nygren. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix  Grande, Trine Skei; politiker
Annonse

For noen uker siden overvar jeg en forestilling jeg ikke glemmer. Den het Fremtidssamling og ble oppført i Nydalen med rundt hundre kulturarbeidere som publikum. Det fire timer lange verket tok i bruk både språklige og visuelle virkemidler, i tillegg til interaktive elementer som mentometerknapper og «dybdediskusjon». Regi og fremføring var ved Kulturdepartement (Kud), eller snarere ved deres underleverandører, analyse- og rådgivningsselskapet Infuture.

Av et stort og mangslungent tema – «Hvordan påvirkes kulturlivet av samfunnsutviklingen?» – maktet regissørene å skape en dramaturgi uten rom for spørsmål. På vei ut av det mørke auditoriet slo spørsmålene likevel ut i blomst, som løvetann på vei opp av den likevel ikke ugjennomtrengelige asfalten. For forestillingen i Nydalen kan komme til å forme kulturpolitikken i mange år fremover. Og kunsten fungerer også i dette tilfellet som samfunnets avslørende speil: Forestillingen sa noe viktig om hvordan politikken generelt kan komme til å bli utformet i årene fremover – hvis vi ikke lar den løvetannske kritiske sans få næring.

I arbeidet med den nye kulturmeldingen har Kud hyret Infuture til å gjennomføre en «fremtidsstudie», hvorav fremtidssamlingene (i tillegg til Oslo ble forestillingen oppført i Bergen, Trondheim og Tromsø) utgjorde siste del. Studien skal være ett av underlagene for den nye kulturmeldingen, og har kostet 750 000 kroner. Penger vel anvendt, mente daværende kulturminister Helleland, som ønsket at fremtidens kulturpolitikk skulle unngå «akademisk snobberi som bidrar til å skape avstand og mindre engasjement blant folk i hele landet» (Adresseavisen 21.11.2017). Helleland var opptatt av at «det ikke [skal] bli en kulturmelding for de spesielt interesserte. Vi [skal] slippe til aktører også utenfor selve kulturfeltet som har en annen tilnærming» (Aftenposten 9.3.2017).

Nysgjerrig møtte jeg opp til Oslo-premieren: Aktørene utenfor kulturfeltet skulle gi oss ny innsikt, og er det noe kunsten dreier seg om, er det å vinne innsikt. Det andre kjennetegnet ved kulturmeldingen skulle være en ny «faglighet»; det var nødvendig «å gjøre et grundig arbeid for å få frem alternative perspektiver og nye ideer for en fremtidsrettet kulturpolitikk. Selskapet Infuture har utviklet et eget metodeverk for fremtidsstudier, strategi og tjenesteinnovasjon» (Helleland i Adresseavisen 21.11.2017).

Aktørene utenfor kulturfeltet skulle gi oss ny innsikt, og er det noe kunsten dreier seg om, er det å vinne innsikt.

Øystein Strand, avdelingsdirektør i Kud, vektla det samme da han ønsket velkommen: «Den nye kulturpolitikken skal være kunnskapsbasert, ikke basert på synsing». I samme åndedrag la han til: «Jeg har en enorm respekt for arbeidet til våre venner i Infuture», og hevet en retorisk pekefinger mot forsamlingen: «Jeg håper dere vil være med på positivt vis og levere i forhold til det inFuture vil at vi skal levere.» Allerede her ble forestillingen overraskende og tvetydig: Kud og Infuture, oppdragsgiver og leverandør, var venner? Kud var oppdragsgiveren, men det var Infutures ønsker vi (kulturarbeiderne og Kud?) skulle innfri? Hvem hadde egentlig regien? Og luktet ikke språkbruken av det Helleland med flere hadde beskyldt kulturarbeiderne for – kameraderi og uklare grenser?

Da gründer og partner i Infuture, Camilla Tepfers, presenterte fjorten trender innen fire hovedområder av kulturpolitikken, ble det enda mer interessant. En monolog bestående av nyord som «informasjonskyndighet», «forsterkede bekreftelsestendenser», «fremtidskompetanse», og setninger som «Kulturell innovasjon kan også fremmes ved å tilgjengeliggjøre innovasjonsråvarer» ble akkompagnert av uleselige powerpointer. De mange amerikanske referansene var slående; de norske eksemplene få (Operaen og Skam er suksesshistorier, men det finnes flere). Med referanser som Vanity Fair og dr. Renee Carr (en obskur amerikansk psykolog som tilbyr rådgivning under slagordet We win elections … and re-elections), og definisjoner som «Kulturell kapital: et hjem som inneholder piano, sjakk, leksikon og bøker på andre språk» lå farsen farlig nær.

Men hvis Infutures standard for faglighet adopteres av regjeringen Solberg når den skal ta beslutninger for landet, er det ingen grunn til å le. Da Morgenbladet oppsøkte Infutures kontorer i fjor, konkluderte avisen med at «dette er et seriøst selskap». Det er riktig i ett henseende: De tar seg selv seriøst. Det samme gjør regjeringen. I løpet av det siste året har Infuture ikke bare levert mange av premissene for kulturmeldingen, men også en fremtidsanalyse for Forskningsrådet, innledet på regjeringens toppmøte om forskning og høyere utdanning, og blitt oppnevnt til ekspertutvalget for etter- og videreutdanning.

Hvorfor tyr regjeringen til Infuture når de leverer så langt under pari på alle måter? Hva er det egentlig selskapet selger, når det hverken er kunnskap eller innsikt, eller et godt show? En del ting ved fremtidssamlingen kunne lett tolkes i konspiratorisk retning, at regjeringen har leid inn selskapet for å tåkelegge politikken de ønsker å innføre. Ifølge invitasjonen skulle vi «få bidra med innsikt og innspill». I praksis var vi publikum som gjorde det vi ble bedt om: Vi bekreftet Infutures analyser basert på upresis og villedende informasjon – vi «forsterket bekreftelsestendensene». At kritisk refleksjon var uønsket, illustreres både av Strands innledende utsagn og lune blunk i pausen: «Politikken har jo ikke dere noe med, den er det vi som tar oss av». På spørsmål om hvorfor vi ikke hadde fått tilsendt noe av informasjonen på forhånd for å sette oss inn i den, svarte en Kud-ansatt: «Det er ikke Infutures metode. De er ute etter gut-feelingen

Og her ligger kanskje svaret: Snarere enn uhederlige hensikter tror jeg regjeringens bruk av Infuture skyldes gut-feelingen over alle gut-feelinger: frykt. I møte med den raske teknologiske utviklingen blir politikerne lett hengende etter i en frykt for det ukjente. Da er det fristende å høre på dem som lover å avdekke de «strategiske blindsonene», områdene hvor politikken er dårligst rustet for fremtiden. Om det så gjøres på sviktende grunnlag. Tepfers har uttalt at «vi er likere USA enn vi liker å tro», men like blir vi først når politikken formes ut fra et falskt premiss om at vi allerede er USA. Som Lotte Konow Lund skriver i Den alternative kulturmeldingen: «Vi er ikke USA, vi er ikke et samfunn der markedet har siste ord. Vi bor i et land der det politiske systemet har vært tuftet på et ønske om rettferdighet og likhet». Og kritisk tenkning.

Så kjære Trine Skei Grande: Du kan kaste Fremtidsstudien i resirkuleringen, kreve pengene tilbake fra Infuture og gi dem til Fanfare, slik at de kan etterlønne bidragsyterne i Den alternative kulturmeldingen en rapport som faktisk er basert på fagkunnskap og innsikt. Og idealisme (ingen av bidragsyterne har fått betalt). Forhåpentligvis vil ministerkollegene dine følge etter og tenke seg ut av Infutures strategiske blindsone.

Johanne Fronth-Nygren

Oversetter

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer