Annonse
00:00 - 19. januar 2018

Utilregnelighet og faglig forstand

Kritikerne overvurderer betydningen av lovens formulering. Det er bedre med en vag regel som treffer, enn en presis regel som bommer.

Annonse

I en kronikk i Morgenbladet 5. januar kritiseres forslaget til ny utilregnelighetsregel i Prop. 154 L (2016–17) av en gruppe fagpersoner med bakgrunn fra juss og psykiatri. De ser lovforslaget som en kilde til besvær, og mener det vil skape mer uklarhet og svekke rettssikkerheten. Jeg oppfatter lovforslaget som et uttrykk for god faglig forstand, og mener det er klarere enn den någjeldende regel og vil kunne styrke rettssikkerheten.

Norsk rett bygger på den grunntanke at kun personer med skyldevne kan holdes ansvarlig for sine handlinger. Derfor straffer vi ikke helt unge barn eller de som er alvorlig psykisk utviklingshemmet. I tillegg er det anerkjent at enkelte av forskjellige forbigående årsaker vil mangle skyldevne. Det er denne siste gruppen som er den problematiske, og som har medført at utilregnelighetsreglene utredes på ny og på ny.

Utfordringen er å formulere et utilregnelighetsvilkår som på en dekkende måte favner akkurat disse menneskene, og som lar seg praktisere slik at bare lovbrytere med skyldevne straffes. Det dreier seg om hvordan vi gjennom språket kan trekke opp grensene for denne gruppen av mennesker. Hvilket kriterium kan vi formulere som på en presis måte skiller disse fra lovbrytere flest?

Det enkleste ville vært en regel som sa at den som er «utilregnelig», ikke straffes. Et slikt vilkår er dekkende, men fordi det er vagt, vil praktiseringen av det bli skjønnspreget. Lovforslaget nevner den som er «utilregnelig på grunn av alvorlig sinnslidelse», og det presiseres at det ved vurderingen skal legges vekt på «graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne». Denne regelen er også dekkende, og den gir i tillegg holdepunkter som kan gjøre praktiseringen mindre skjønnspreget.

For lovforslagets kritikere er dette ikke tilstrekkelig. De etterspør større presisjon og definisjoner, men overser at slik presisjon på dette området er uoppnåelig. For vurderingen av om en person er utilregnelig, er dypest sett en moralsk vurdering – av om personen er tilstrekkelig frisk til at han kan holdes ansvarlig for sine handlinger. Språket vårt strekker ikke til når vi forsøker å formulere helt presise vilkår for utilregnelighet. Og går man for langt i retning av presisjon, risikerer man at regelen bommer.

Den gjeldende utilregnelighetsregelen illustrerer dette. Her har et vilkår om utilregnelighet blitt substituert med det medisinske vilkåret «psykotisk», i et forsøk på å gi en presis regel. Problemet er at mange med psykosediagnoser på grunn av behandling er klart tilregnelige, og i tillegg finnes det personer med andre diagnoser som også er utilregnelige. Formuleringen treffer ikke den gruppen det bør treffe. Forslaget om å forlate psykosekriteriet er derfor fornuftig: Det er bedre med en vag regel som treffer, enn en presis regel som bommer.

Vurderingen av om en person er utilregnelig, er dypest sett en moralsk vurdering.

Fordi ikke alle psykotiske er utilregnelige, har uttrykket «psykotisk» i loven også blitt gitt en avvikende tolkning av jurister. En psykose er i seg selv ikke tilstrekkelig for å konstatere «psykose» i lovens forstand. Det kreves også at symptomene er tilstrekkelig alvorlige til at personen ikke kan anses tilregnelig – uten at dette fremgår av lovteksten. Dermed er uttrykket misvisende og den rettslige standarden uklar – mer uklar enn lovforslaget.

Den nye regelen vil øke rettssikkerheten til de som er utilregnelige på grunn av andre lidelser enn psykoser. Og regelen vil neppe føre til mer rettsulikhet. Jeg mener kritikerne overvurderer betydningen av lovens formulering. De sakkyndige vil måtte ta stilling til flere mulige diagnoser, men dette bør ikke svekke deres veiledning til domstolene. Og dommernes rolle vil forbli omtrent som før. Fordi det er stor grad av overlapp mellom lovforslaget og någjeldende regel, vil de fortsatt kunne søke veiledning i tidligere forarbeider og rettspraksis. Men i kontrast til någjeldende regel åpner lovforslaget i større grad for rettsutvikling. Fordi «utilregnelig» er et eksplisitt vilkår etter bestemmelsen, kan det tolkes dynamisk, slik at det til enhver tid speiler vår beste forståelse av utilregnelighet.

Som justisminister Amundsen påpekte i Morgenbladet 12. januar, avslørte høringen mangler ved Tilregnelighetsutvalgets opprinnelige lovforslag. Da er det betryggende å se at departementet lytter til argumentene, og at det besitter tilstrekkelig mot til å foreslå forbedringer. Den foreslåtte regelen vil være et betydelig fremskritt. Lovbehandlingen så langt har vært et eksempel til etterfølgelse. Nå er resten opp til Stortinget.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.