En sekretariatsleder og en kommunikasjonsrådgiver i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi har i Morgenbladet presentert flere saker de mener vitner om «mangelfull forståelse for de grensene forskningsetikken setter opp». Sakene de tar tak i, baserer seg på saken «Millionene som bygger sjømatnasjonen» i Morgenbladet 10. november.
Jeg vet ikke hvilke etiske retningslinjer sekretariatsledere og kommunikasjonsrådgivere skal følge, men det er uansett normal kutyme å sette seg inn en sak, gjerne fra flere sider, før en uttaler seg offentlig. Spesielt når en beskylder forskere, her meg, for «mangelfull forståelse for de grensene forskningsetikken setter opp», bør en være ekstra forsiktig. Å beskylde en forsker for å mangelfull forståelse av forskningsetikk er alvorlig, og en bør har god dokumentasjon før en gjør det.
Jeg har aldri forsvart unyanserte utsagn.
Ingierd og Torp har lest i Morgenbladet at jeg har sagt:«– Jeg og Frank [Asche] liker å skrive litt skarpt. Vi tør å mene noe. Her mente vi at oppdrett var en bærekraftig måte å produsere mat på, sier Atle Guttormsen». De har tolket dette på sin egen måte, og legger til: «Økonomiprofessor Atle Guttormsen forklarer her hvorfor han og medforsker Asche kommer med unyanserte utsagn i en rapport».
Hvor har Ingierd og Torp dette fra? Jeg har aldri forsvart unyanserte utsagn med at jeg liker å skrive skarpt. Jeg har aldri forsvart unyanserte utsagn i det hele tatt. Hva gjelder den nevnte rapporten, mener jeg at den er meget nyansert. For øvrig er det ikke en forskningsrapport, men en oversikt og analyse av andres forskning. Det kunne Ingerd og Torp funnet ut dersom de for eksempel hadde lest rapporten. Da hadde de også funnet ut at det var et klart skille mellom faktabaserte utsagn og eventuelle verdibaserte utsagn. Når det er sagt, regner jeg med at også de forskningsetiske komiteer mener at forskere skal få lov til å ha egne meninger, kanskje til å med få lov til å sette meningene sine på trykk.
Jeg oppfatter det som ganske spesielt at to personer som representerer nasjonale forskningsetiske komiteer, dømmer forskere på et så sviktende grunnlag. Selv skriver de om å være unyansert, samtidig som de så til de grader mangler egne nyanser. Det er å håpe at den etiske standarden er høyere hos øvrige ansatte i komiteene.