Annonse

Annonse

15:50 - 10. oktober 2017

Når gode, islamske råd er dyre

Mens islamofobi og fremmedfrykt har økt, har Islamsk Råd Norge vært lammet av personkonflikter. Nå haster det å bygge nye broer. 

Omstridt: Generalsekretær Mehtab Afsar i Islamsk Råd Norge på vei ut fra møte med kulturministeren tidligere i år. Nå er statsstøtten stanset. Foto: Tore Kristiansen, VG / NTB Scanpix

Vi har levert all nødvendig dokumentasjon, uttrykte Islamsk Råd Norge (IRN) i skuffelse da kulturminister Linda Hofstad Helleland nylig stanset statsstøtten. Det de derimot ikke kan dokumentere, er nødvendig tillit fra majoritetsbefolkningen. For i stedet for å være den brobyggeren som IRN skulle være, har personkonfliktene herjet og polariseringen mellom muslimske grupperinger vokst seg større en noen gang.

Da IRN ble etablert i 1993, var målet å motvirke synet på kristendom og islam som konkurrenter og fiender og i stedet etablere regelmessig kontakt og dialog. 24 år senere står vi fortsatt på stedet hvil.

Inn kom Mehtab Afsar. Han er alt Sultan ikke er.

På disse årene er holdningene til religion og innvandring blitt radikalt endret i Norge, Europa og verden for øvrig. Globaliseringen og de teknologiske fremskrittene har gjort verdenskonflikter til norske muslimers utfordringer. Med økt flyktningstrøm, multikulturalisme, sekularisering av staten og den islamistiske terrorismens fremvekst har norske muslimer behov for mer enn koseprat. De trenger å være trygge på at deres ve og vel er ivaretatt som troende, og at islam ikke blir møtt som et problem i samfunnet. Behovet for et norsk islam har presset seg frem, men isteden har vi beklageligvis sett stagnasjon.

 

Med Shoaib Sultan var generalsekretær (2007-2010) bidro IRN til å endre bildet av norske muslimer i offentligheten. Sultan stilte ofte opp som en beroligende stemme i mediene når muslimer hadde sagt eller gjort noe dumt. Han bidro til en felles kristen-muslimsk erklæring om retten til å skifte religion, tok avstand fra hets av LHBT og sa at IRN ville jobbe for å forebygge hat.

Vi likte Sultan, og trodde IRN gjorde en god jobb. Fra innsiden så det annerledes ut. En konservativ fløy ytret sterk misnøye med det norske islam som Sultan presenterte. Talende nok klarte ikke IRN å ta avstand fra dødsstraff for homofile i 2008, fordi de først måtte sjekke med det europeiske fatwarådet hva de kunne mene. Tilsynelatende er ingen av tiltakene for å forebygge LHBT-hets blitt gjennomført. Problemer som kvinnediskriminering, sosial kontroll og fundamentalisme er ikke blitt adressert. 

Teologisk autoritet forplikter, og offisielle erklæringer fra IRN kan spille en viktig rolle. Men det stoppet opp, fordi de mange trossamfunnene ikke maktet å enes om den minste ting, som hvorvidt drosjesjåfører plikter å transportere blindehunder. Snart ble den interne maktkampen umulig å skjule for offentligheten. Shoaib Sultan var med på å forme generalsekretærstillingen til et åremålsstilling før han sa opp.

Inn kom Mehtab Afsar. Han er alt Sultan ikke er. Sterk og energisk, og den konservative fløyens helt. Offentligheten har etterspurt uttalelser og medieaktivitet, og fått hakeslepp når han har gått meningsmotstandere i strupen. Hans ukloke måte å håndtere mediene på, ble tydeligst under bråket rundt ansettelsen av nikabkledde Leyla Hasic tidligere i år. «Dialog handler ikke om å alltid gi den andre rett», uttalte han. I stedet for å erkjenne at ansettelsen kunne gi et misvisende bilde av IRNs posisjon, sto han fast på at de måtte stå fritt til å ansette den de mente var best egnet.

 

Det har vokst en mistanke om at IRN er et maktsenter for noen få som drar personlig nytte av status og nettverk.

Konfliktene rundt Afsar startet tidligere enn som så. I 2016 forsøkte IRNs nyvalgte styre å sparke Afsar for å etablere en ny profil utad. Men flertallet av medlemmene ønsket det motsatte, og styret måtte trekke seg. Mange mener Afsar har ofret organisasjonens renommé for egen vinnings skyld. Slik kritikk har haglet fra venstrepolitiker Abid Raja, Basim Ghozlan, forstander i Rabitamoskéen, ICC, Central Jamaat Ahl-Sunnat og Senaid Kobilica, sjefsimam for det islamske fellesskap i Bosnia og Hercegovina. For noen uker siden meldte disse trossamfunnene seg ut av IRN. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er også svært misfornøyde og har uttrykt ønske om å avslutte samarbeidet.

Nylig sa kjøttgiganten Nortura opp avtalen om halalsertifisering. IRN har tjent gode penger på avtalen, men også blitt møtt med massiv kritikk for å drive en tøff kampanje mot butikker og restauranter som må betale dyrt for avtaler. Irfan Mushtaq i IRN som har administrert avtalene, driver et privat foretak for levering av halalkjøtt. Det har vokst en mistanke om at IRN er et maktsenter for noen få som drar personlig nytte av status og nettverk.

 

På grunn av disse problemene har IRNs rolle i samfunnet smuldret opp. Statsstøtten er ikke stanset fordi kulturministeren ikke får IRN til å danse etter egen pipe, slik det har vært hevdet i kommentarfeltene. Støtten har med rette opphørt fordi organisasjonen ikke har bidratt til å bygge bro og skape gjensidig forståelse mellom muslimer og ikke-muslimer. I stedet har de gjentatte ganger vist manglende respekt for norsk kultur og moralske verdier. I Norge snakker vi sammen, også om det som er vanskelig, og søker å finne løsninger når uenighet råder.

Når mange muslimer i dag må velge side, mellom Norge og islam, øker utenforskapet. IRN skulle ha vært åpne om den muslimske befolkningens variasjoner fremfor å presse alle gjennom en trakt av konsensus. Det hadde vært å spille på lag med majoritetssamfunnet. Vi trenger muslimske representanter som tar høyt og tydelig avstand fra undertrykkelse, hjernevasking, ufrihet, hat og fundamentalisme. Som lege og forfatter Usman Rana tar til orde for, trenger vi et tydelig norsk islam hvor man kan elske både Norge og Koranen samtidig.

 

Når religion blir politikk og makt, blir Gud en kamp ingen vil tape. Det kan vi ikke tillate. Vi trenger islamske lærde som tar på alvor den situasjonen norske muslimer befinner seg i i Norge 2017. I et samfunn hvor trosfrihet og beskyttelse skal gjelde for alle, men hvor mange muslimer opplever seg diskriminerte og misforstått.  I et land hvor regjeringen og politikere tillater seg en retorikk som demoniserer annerledeshet som unorsk og religiøse muslimer som en potensiell trussel. I mitt fedreland som statsfinansierer hatretorikk og løgner om islam via Human Rights Service og Hege Storhaugs korstog.

Rundt 230.000 muslimer bor i Norge, men kun 82.000 er representert gjennom IRN. Utbryterne fra IRN er allerede i gang med å plukke opp trådene rundt tidligere dialogerfaringer. Det er på høy tid at også liberale og sekulære muslimer får en stemme og får være med å forme muslimers hverdag i samfunnet. At IRN har mistet statsstøtten betyr ikke at staten er uvillig til å økonomisk stimulere andre. Tillit kan ikke være en mangelvare når offentlige skattepenger skal fordeles. Nå er tiden inne for å tenke nytt.

Annonse