FRA ARKIVET: Bli med på møte mellom Raja og bibliotekaren på Morgenbladets podcast. Abonner gratis via Itunes eller lytt her:
Du som leser dette, er sannsynligvis en ganske høyt utdannet middelsklassenordmann. Det er jeg også. Men skal vi være ærlige, så har du – selv om det ikke er like sikkert som at du har fullført videregående med gode nok karakterer til å komme inn på et universitet eller en høyskole – sannsynligvis også hvit hud og foreldre med norsk som morsmål.
Det har ikke jeg.
Har det vært med å prege min oppvekst og mitt liv i Norge? Utvilsomt. Har det gjort meg til den jeg er? Delvis. Men jeg er også et produkt av den norske verdien jeg har kommet til å bli kanskje mest glad i, nemlig at i Norge, der gir vi folk en sjanse til. For det har jeg virkelig trengt. Mange ganger.
Jeg vet ikke hvorfor jeg har blitt den jeg har blitt: jurist, liberal stortingsmann, Tesla-eier, birkebeiner, syklist, ektemann, far. Men jeg vet at jeg kunne blitt mye annet.
Jeg kunne blitt drapsmann. Det var nære på en gang. Da var jeg bare 15 år. Det går aldri lenge mellom hver gang jeg blir slått av takknemlighet over at det ikke skjedde, over at han jeg holdt en truende brostein over, stakk av før jeg fikk sjansen til å potensielt ta livet hans – og ødelegge mitt eget i samme slengen. Men om jeg hadde gjort det, blitt drapsmann som tenåring, så hadde jeg vært ute av fengsel for lenge siden nå. Det norske samfunnet ville ha gitt meg en sjanse til.
Jeg kunne blitt narkoman. Det er flere av de jeg hang med da jeg var ung, som ble det. Jeg har ikke noe bedre ord for grunnen til at det ikke ble slik, enn flaks.
Jeg kunne også blitt sosialklient. Jeg er oppvokst i en kommunal bolig, har gått inn og ut av barnevernsinstitusjoner, har en mor som er analfabet og en far som jobbet hardt på en spikerfabrikk, uten at det kom så veldig mange kroner i lønningsposen av den grunn.
Den kanskje største risikoen for at jeg skulle ende opp med å leve resten av livet i relativ fattigdom, oppsto da jeg nettopp hadde fylt 16 år. Da droppet jeg ut av videregående, rett rundt juletider, et halvt år uti første gym på Foss videregående.
Jeg kunne kanskje til og med blitt ekstremist. Det er enkelte jeg kjenner som har blitt ekstreme. Men jeg husker hvordan det er å være en sint, ung muslim. Jeg husker også hvordan det var å bli intervjuet av dresskledde advokater da jeg søkte mine første sommerjobber i advokatfirmaer, og bli spurt om hvordan jeg ville forholde meg til kvinner i skjørt og bare armer på kontoret i sommermånedene.
I ettertid har jeg skjønt bedre hvorfor jeg fikk akkurat det spørsmålet. Jeg var på den tiden en av Norges mest markante stemmer som talte på vegne av konservative muslimer. Flere av mine medieutspill og debattopptredener hadde gitt mine fremtidige arbeidsgivere gode grunner til å tvile på om jeg delte deres liberale, progressive, likestilte verdier. Likevel ga de meg en sjanse til, og jeg har fått mange gode jobber. Det var omtrent samtidig som jeg avsluttet mitt engasjement som talsmann for moskeen og startet advokatkarrieren.
Hvis jeg ikke hadde fått de sommerjobbene i ulike advokatfirmaer, vet jeg ikke hvordan jeg ville ha reagert. Jeg ville kanskje trodd at de så meg som en mørkemann som ville bestemme over hvordan kvinnelige kolleger gikk kledd på varme dager. Jeg ville kanskje trodd at det lå rasisme og fremmedfrykt bak. Det kunne ha ført til at sinnet mot det norske samfunnet som jeg og mange unge muslimer følte på åtti- og nittitallet, hadde vokst, jeg kunne i verste fall ha blitt en som ikke så andre utveier enn å utøve vold mot et samfunn jeg opplevde at hadde gjort meg urett. Slik gikk det ikke, jeg fikk en sjanse til.
Det sinnet jeg en gang følte mot det norske samfunnet, som hadde begynt å vokse for alvor da jeg var en brun tenåring på en råtten barnevernsinstitusjon på Ila, ble borte, litt etter litt.
Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor jeg ikke ble en taper i det norske samfunnet. Men jeg vet at den norske verdien å gi folk en sjanse til har vært helt avgjørende for min reise, fra å være et fattig innvandrerbarn som ble slått av sin far, via barnevernet og senere talsmann for svært konservative holdninger, til en liberal norsk muslim med et privilegert liv.
Noe som er helt avgjørende for om små barn knuses eller klarer å komme seg styrket ut av en dårlig oppvekst, er at man opplever å bli sett av voksenpersoner. Jeg kan skrive under på at det var avgjørende for meg, og jeg mener det er der vi må sette inn den tyngste politiske innsatsen for å hindre utenforskap og ødelagte liv.
Den aller viktigste personen i min oppvekst vet jeg ikke en gang hva heter, men jeg vet at hvis ikke hun hadde vært den hun var, så hadde jeg aldri fått den leselysten som fikk meg til å starte opp igjen på videregående og gå videre med høyere utdanning. Hvis du som leser dette kjenner til hvem som var bibliotekar på Sandaker bibliotek på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet, vil jeg gjerne at du gir henne mine varmeste hilsener, for hun ga meg ikke bare en ny sjanse, hun ga meg noe å se frem til hver eneste uke i en utrolig kjip periode i livet mitt.
Dette var en norsk kvinne som kanskje ikke oppfattet selv at hun gjorde noe spesielt for meg, men som likevel reddet en ung norsk-pakistansk mann fra et helt annet liv enn det jeg har fått. Det eneste som skulle til, var at hun, hver tirsdag når jeg kom for å levere tilbake boken jeg hadde lånt uken før, spurte hva jeg syntes om den, før hun ga meg en ny. Dette var så viktig for meg, at hvis jeg kom dit og så at hun ikke var på jobb, så gikk jeg hjem med den samme boken, slik at jeg kunne få en ny sjanse til å levere den til henne dagen etter.
Da jeg var ferdig med jusstudier og hadde fått en god jobb i det prestisjefylte advokatfirmaet til Olav Hestenes, så kunne det fort blitt slutten på min dannelsesreise. Men om jeg hadde sluttet å utvikle meg intellektuelt på den tiden, så hadde jeg den dag i dag vært en konservativ, norsk muslim, med litt tykkere lommebok, men veldig gammeldagse verdier. For den første gangen jeg ville engasjere meg politisk og prøvde å få plass på bystyrelisten til Oslo Venstre i 2003, så merket jeg at den rollen jeg hadde hatt som talsmann for muslimer bare et halvår tidligere, ikke akkurat hadde gitt meg et image som passet inn i et radikalt, liberalt og sekulært parti.
Jeg fikk ikke den plassen på bystyrelisten i Oslo, og jeg skjønner godt hvorfor. Men jeg fikk en sjanse til, da jeg flyttet til Bærum og stilte til valg for Akershus Venstre i valget i 2007.
Den nye sjansen jeg fikk i Venstre, hang også sammen med nye sjanser jeg hadde fått i andre sammenhenger. For jeg utviklet meg ganske mye politisk og ideologisk i den perioden. Det skjedde ikke minst fordi jeg alltid forsøkte å lytte nøye til motdebattantene mine når jeg satt i et studio og forfektet konservative ideer. Jeg lyttet egentlig for å kunne slå enda hardere tilbake neste gang jeg møtte den personen som satt overfor meg til en ny debatt.
Jeg behandlet for eksempel Shabana Rehman ganske dårlig i mange av de debattene vi hadde, for jeg mente hun hadde sviktet sin religion og sto for normoppløsning og verdimessig forfall. I virkeligheten snakket hun om ytringsfrihet, om retten til å være seg selv, om å ikke la seg kue av maktstrukturer, patriarkat og reaksjonær ideologi. Jeg er takknemlig for at Shabana og jeg har fått skværet opp senere, at hun ga meg en sjanse til. Hun målbærer norske verdier på en utmerket måte, og er et strålende forbilde for unge norske kvinner med minoritetsbakgrunn.
Likeså: De debattene hvor jeg har lært mest om ytringsfrihet, er de debattene jeg hadde mot Vebjørn Selbekk. Vi kan være uenige nå også, men jeg tror vi har genuin gjensidig respekt for at vi står sammen om de viktigste norske verdiene.
Når jeg sier at det er en norsk verdi å gi folk en sjanse til, så er det en kontrast til verdiene mine foreldre har vokst opp med og forsøkt å bringe videre til meg. De tradisjonelle pakistanske verdiene lar ikke folk slippe unna med å ha gjort noe som bringer vanære over familien, eller å ha blitt født inn i en feil kaste. Den sterkeste opplevelsen jeg har hatt av å være en ekte nordmann, ikke en pakistansk mann som bor i Norge, fikk jeg av reaksjonen storfamilien hadde da jeg ble far for første gang, til to nydelige tvillingjenter. Slekta kalte det dobbelt uflaks, for det er jo mye bedre å få gutter.
Livet som tvillingpappa var såpass krevende at jeg allerede var i en form for sjokk, og jeg tok aldri noe oppgjør med familien min i Pakistan for at de kalte jentene mine en byrde, en uheldig omstendighet. Men jeg konkluderte, mer eller mindre bevisst, med at avstanden til mine foreldres hjemland var blitt uendelig lang.
Kanskje skulle jeg i stedet gitt dem en sjanse til? Når jeg kan gjøre det, så er det fordi jeg mener at mennesker nesten alltid fortjener en sjanse til, men ikke de verdisett og samfunnsstrukturer som bidrar til å holde folk nede. Pakistanske verdier er ikke mine verdier, men jeg elsker den norske verdien at jeg kan spise pakistansk mat selv om jeg er norsk.
Jeg skylder det norske samfunnet og alle menneskene som utgjør det, en stor takk for de nye sjansene jeg har fått, og håper å kunne betale tilbake ved å bekjempe undertrykkelse, utenforskap og intoleranse hver dag, hvert år, overalt og alltid. For de norske verdiene, de som faktisk er verdier og ikke bare distraksjoner og nostalgi, de er det virkelig verdt å kjempe for, for norske nordmenn, pakistanske nordmenn, og alle andre som vil bidra til å skape bedre liv for mennesker som trenger en sjanse til. For vi kan alle trenge det; en sjanse til.
Abid Q. Raja er stortingsrepresentant og stortingskandidat for Akershus Venstre.