Morgenbladet har gjort et godt journalistisk arbeid gjennom sine informative artikler om dr. Johan Irgens Strømme sin journal fra behandlingen av Knut Hamsun i 1926/1927. Det dreier seg om en journal der om lag fire hundre sider ikke er «oversatt» fra sin stenografiske form. Det er forståelig at dette vekker nysgjerrighet. Hvis vi setter til side de etiske betenkelighetene, er det likevel grunn til å diskutere hva den fullstendige journalen skulle kunne kaste lys over. Ane Farsethås (Morgenbladet 30. juni) hevder at møtet mellom den nobelprisvinnende forfatteren og en av Norges første psykoanalytikere i seg selv inneholder godt nok stoff til å forsvare og bekoste en dekoding som kan gjøre stoffet tilgjengelig for forskere. I prinsippet er jeg enig i dette.
Men samtidig bør man være edruelig i sine forventninger. I forbindelse med Ingar Sletten Kolloens store Hamsun-biografi, gjennomgikk Kolloen og jeg den delen av journalen som hittil er oversatt. Det er altså snakk om stenografiske notater som Strømme gjorde fortløpende (i eller etter timene). En stor del av det vi så, handlet om innholdet i Hamsuns drømmer. Det var ikke prosessnotater i moderne forstand, slik som «han sa …» og «jeg sa …», og med notater om analytikerens refleksjoner og tolkninger og klientens reaksjon på disse. Man bør være klar over at dette var en såkalt psykoanalyse som ble utført før psykoanalysens relasjonelle vending. Først da kom forholdet mellom terapeut og klient i sentrum for terapien, noe som innebar at selve diskursen, samtaleformen, ble mer vesentlig. Til Ane Farsethås er det derfor å si at journalen er en tekst som representerer svært store tolkningsproblemer, og at slutninger om Johan Irgens Strømmes praksis, en tidlig form for psykoanalyse, på slutten av 1920-årene, vil være særdeles spekulative.
Kan Strømmes notater si oss noe nytt om Hamsun? Det er mulig.
Men kan Strømmes notater si oss noe nytt om Hamsun? Det er mulig. Dersom siste del ligner på det vi har sett, kan vi forvente at innholdet i drømmene vil endre seg. Moderne og kompetente psykoanalytikere vil kunne tolke et slikt materiale. Og det er mulig det kan gi oss en bedre forståelse av Hamsuns tenkning og følelsesliv i perioden forut for analysen. Han søkte behandling på grunn av sosial fobi, samlivsvansker og skrivesperre. Men uansett hva som måtte komme for dagen dersom alle notatene til Strømme blir dekodet, må det vurderes mot annen kunnskap om personligheten hans. Kolloen og jeg skrev i 2002 (i Samtiden) en grundig personlighetsvurdering av Hamsun, basert på et enormt kildemateriale. Her fremsetter vi godt begrunnede hypoteser om hva som plaget ham og hvordan han hadde kommet inn i sin isolerte og tause litterære fase. Nærhet til andre mennesker, i moderne forstand, var ikke Hamsuns melodi. I hovedsak hadde han et avvisende tilknytningsmønster. Men i 1926 trengte han desperat en samtalepartner. Det fant han i Johan Irgens Strømme. Og datidens psykoanalytiske teknikk passet ham kanskje.