Røe Isaksen, fortell meg hva du egentlig mener

Torbjørn Røe Isaksen oppfordrer til diskusjon om «de kulturelle aspektene ved høy innvandring» på baksiden av Morgenbladet 24. februar. Here we go again, tenkte jeg, og leste kronikken med et hjertesukk. Tankene gikk til debattrunden om norsk kultur der Christian Tybring-Gjedde ba daværende kulturminister Hadia Tajik forklare hvordan hun definerte norsk kultur og i hvilken grad hun mente det var viktig å beskytte den. Røe Isaksen er visstnok fortsatt dypt bekymret for norsk kultur i møte med innvandring – i møte med folk som meg og andre som av et mangfold av grunner flytter til dette landet.

Røe Isaksen mener at han har ryggdekning for sine bekymringer i NOUen som Brochmann II-utvalget leverte nylig. Han påstår at utvalget lanserer «assimilering som en alternativ ideologisk innfallsvinkel». Her er argumentasjonen hans allerede feil. Utvalgets hovedanbefalinger til hvordan vi kan skape og beholde tillit i et stadig mer mangfoldig samfunn, er den samme integreringspolitikken som Norge per i dag holder fast ved: kvalifiserings- og arbeidslinja. I tillegg fastslår utvalget at diskriminering aktivt må motarbeides, og at innvandrere må inkluderes og representeres i viktige deler av samfunnsmaskineriet. Assimileringstankegangen presenteres i en merknad, som dissens av utvalgsmedlemmet Asle Toje. Det vil si at assimilering ikke er utvalgets generelle anbefaling.

Hensikten min er imidlertid ikke å anklage Røe Isaksen for å drive «fake news», selv om jeg skulle ønske at han leste NOU-en litt nøyere. At Røe Isaksen, Toje og andre i Norge kan føle angst for norsk kulturs framtid er noe som må tas på alvor, og det er her at jeg plutselig forstår at mitt hjertesukk ikke er en konstruktiv reaksjon til kronikken. Utfallet av det amerikanske valget i fjor høst viser hva slags alvorlige konsekvenser som kan oppstå når man avfeier eller bagatelliserer folks genuine uro. I Norge har vi allerede en innvandrings- og integreringsminister som spiller på bekymringene om innvandring som finnes i deler av befolkningen. Jeg trenger ikke å være enige i slike holdninger, men jeg må anerkjenne at de finnes og gå i dialog med dem som tenker og uttrykker dem.

Jeg vil derfor spørre Røe Isaksen hva han helt konkret er bekymret for. Kommentaren er nokså ullen på dette området: «Det betyr ikke at alle innvandrere over natten må bli agnostiske lutheranere iført nisselue på dugnad, og det betyr ikke at morgendagens nasjonale identitet vil være identisk med gårsdagens. Men det betyr noe.» Fortell meg hva dette «noe» er, Røe Isaksen. For i kommentaren hopper du glatt over å forklare det. Du sier du vil diskutere «de normene som skaper høy sosial tillit» og som former «et avgjørende grunnlag for den norske modellen», uten å utdype disse. Selv tenker jeg på de normene som jeg setter størst pris på i dette landet som jeg har innvandret til – de verdiene som jeg opplever danner grunnlaget for «norsk kultur»: en høy grad av arbeidslivsdeltakelse, tilgang til utdanning, bolig og helsetjenester, likestilling og likeverd. Jeg kjøper riktignok ikke fortellingen om at disse er særnorske verdier, men det er helt klart fint å bo i et land der slike verdier verdsettes høyt.

Men Røe Isaksen har tydeligvis en annen oppfatning enn meg av hva norsk kultur er. For ham er de verdiene som jeg ramser opp kun en del av «samfunnskontrakten som sikrer oppslutning om noen helt grunnleggende, demokratiske verdier». Kultur er derimot noe annet. Som han skriver, «kultur er en selvstendig faktor som må tas hensyn til i tillegg til spørsmål som for eksempel arbeidsdeltagelse». «Livene våre leves ikke bare innenfor rettsstatens rammer», hevder han, men i «familier, nabolag, foreninger, på foreldremøter, dugnader, i idrettslag og i skiløypene».

Jeg er enig i at kultur blir til i slike møter. (Kanskje ikke på dugnader lenger. Jeg vil oppfordre Røe Isaksen og andre til å google «betale seg ut av dugnad» og se hva som dukker opp.) Det er i møte med medborgere at verdiene som likestilling og likeverd vises og praktiseres. At jeg blir møtt med respekt for den jeg er, og at min deltakelse i samfunnslivet ikke er avhengig av at jeg lever etter en overfladisk norsk stereotypi. Disse møtene trenger ikke skje i skiløypene, men jeg stiller opp på dugnad, altså.

Så fortell meg hva du egentlig mener med «norsk kultur» og hva du er redd for, Torbjørn Røe Isaksen. Vi er mange som kan og vil imøtekomme din bekymring med saklig debatt.

Lixian Cheng er rådgiver innen integreringsfeltet.