Debatt

Ulv, Ørjaseter og folkeretten

I sin spalte 21. januar har Elin Ørjasæter en rekke karakteristikker av Vidar Helgesen og mener at «rettsliggjøringen» av ulvesaken er politisk drevet. Hun hevder så at den viktigste egenskapen til folkeretten er at den gir mange byråkrater arbeid. Vi skal ikke bruke tid på å argumentere mot hennes underdrivelse av folkerettens funksjon som verktøy for samarbeid mellom stater om handel, skipsfart, vernet for menneskerettene, fred og så videre. Norge er, mer enn andre land i Norden, og de fleste land i verden, avhengig av folkeretten, for oljeutvinning, fiske, skipsfart, tjenesteeksport, oljefondet og alt annet som gir oss vår velstand.

Ulvesaken har gjort Elin Ørjasæter særlig kritisk til Bern-konvensjonen fra 1979. Dens fulle tittel er «Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder». EU, 51 europeiske og fire afrikanske stater har tiltrådt konvensjonen. Konvensjonen har hatt vesentlig betydning for utformingen av viltloven fra 1981 og naturmangfoldloven fra 2009. Bernkonvensjonen verner europeiske arter av ville planter og dyr og deres naturlige leveområder. Den gjelder i første rekke vern av arter og områder som krever samarbeid mellom flere stater, og legger særlig vekt på vern av truede og sårbare arter og dyrearter som vandrer over større områder. I EU er konvensjonen gjennomført gjennom habitat-direktivet som Norge fikk unntatt fra EØS-avtalen for å sikre det nasjonale spillerommet.

Folkerettslige traktater får og har en konsekvens internt i Norge.

Elin Ørjasæter påstår at det sjelden finnes sanksjonsmuligheter ved brudd på mellomstatlige avtaler. Vi er enige i at sanksjonene etter Bernkonvensjonen er ikke godt utviklet, men traktatretten er ikke noen mekanisme for å uttrykke intensjoner mellom stater uten faktiske konsekvenser ved mislighold. Konvensjonsregimer får stadig mer effektive håndhevelsesmekanismer med domstoler og andre traktatorganer. Land kan gå til mottiltak mot land som bryter traktatforpliktelser, inkludert krig og invasjon av land som bryter et forbud mot ikke-spredning av atomvåpen. Noen hevder at der hvor det ikke er håndhevelsesorganer eller sanksjoner, behøver ikke statene følge folkeretten. Vårt syn er tvert om at det der hviler særlig sterke plikter på stater til å innrette seg etter folkeretten – hvis ikke bryter systemet sammen.

Elin Ørjasæter mister poenget med at både lov og forvaltningsvedtak uttrykkelig forutsetter at Bernkonvensjonen skal følges. Uansett har folkerettslige forpliktelser virkning i norsk rett gjennom presumsjonsprinsippet. Folkerettslige traktater får og har en konsekvens internt i Norge. Det gjelder like fullt for uttalelser fra organer med ansvar for håndhevelsen eller for den uavhengige Lovavdelingen i Justisdepartementet.

Norske politikere kan si opp konvensjonen. Det ville være en politisk beslutning, og en gal en, men reduserer uansett ikke den rettslige betydningen av konvensjonen så lenge Norge er bundet av den.

Matias L’Abée-Lund er vitenskapelig Assistent, Institutt for Privatrett, juridiske fakultet UiO. Mads Andenæs er professor ved Institutt for privatrett, juridiske fakultet UiO.

Mer fra Debatt