Annonse
00:01 - 13. januar 2017

La de tusen forskere forske

Norges forskningsråd er en skandale for humanistisk grunnforskning.

Kritiserer «Sisyfos-tilværelse» ved universitetene: Einar Duenger Bøhn foreslår å utnytte tellekantsystemet til en automatisk fordeling av midler til humanistisk forskning. Arkivfoto fra Humanistisk fakultet, UiO: Herman Dreyer
Annonse

Forsknings­rådets tildelinger

  • Omtrent en fjerdedel av de offentlige bevilgningene til forskning går gjennom Forskningsrådet.
  • Årlig mottar Forskningsrådet cirka 5500 søknader om støtte til nye prosjekter, i tillegg er det til enhver tid cirka 5000 aktive prosjekter som har bevilgning basert på tidligere års vedtak.
  • I 2015 mottok fagområdet humaniora 271,3 millioner kroner i bevilgninger fra Forskningsrådet, cirka 3 prosent av totalen.

Kilde: Norsges forskningsråd HUMANISTISKE FAG Fag som omhandler litteratur, filosofi, språk og historie.

Alle humanister vet at søknaden til Norges forskningsråd (NFR) i stor grad avgjøres av hvordan den scorer langs en kombinasjon av forskningspolitiske akser som har lite med gode resultater å gjøre. Alle vet for eksempel at de må stile søknaden til lesere utenfor sin egen fagkrets, at de må vise til samfunnsnytte og formidling, at de må vise til tverrfaglighet, at de må vise til nasjonale og internasjonale nettverk, og at de helst bør ha en kvinnelig leder på prosjektet, og uansett så mange kvinnelige medlemmer som mulig. Resultatet er at søknaden ofte ligger på grensen til løgn, og innebærer kunstige nasjonale og internasjonale nettverk.

Alle humanister vet også at det heller ikke er noen nødvendig forbindelse mellom dem som faktisk får tilslag på søknaden sin og de beste forskerne. Avgjørelsen om hvilke prosjekter som skal få støtte, rådføres med påståtte ekspertgrupper, men de er som regel ikke reelle eksperter på det prosjektet handler om, og den endelige avgjørelsen tas uansett av ikke-eksperter. Den endelige begrunnelsen gjøres heller ikke tilgjengelig. Søkerne får bare noen få stikkord som ofte er helt på jordet faglig sett. Faglig kvalitet og faktisk oppnådde resultater er ikke avgjørende for å oppnå forskningsmidler fra NFR. La oss ikke late som noe annet.

 

Ved universitetene legges det stadig mer press ovenfra på at vi skal søke eksterne midler fra NFR (for ikke å nevne Det europeiske forskningsrådet, ERC). Det betyr at vi skal bruke deler av vår allerede hardt pressede forskningstid på å utforme et forskningspolitisk tilpasset prosjekter som mest sannsynlig får avslag av ikke-eksperter på området, i stedet for å bruke tiden på å faktisk forske. Det er unødvendig tidkrevende, frustrerende og provoserende. Det er uansett ikke fornuftig bruk av forskningsressurser. Mange gode humanistiske forskere gidder derfor ikke søke i det hele tatt.

Resultatet er at søknaden ofte ligger på grensen til løgn.

I stedet for dagens Sisyfos-tilværelse, hvor forskerne skal løpe etter eksterne forskningsmidler de aldri får, foreslår jeg at de eksterne forskningsmidlene skal komme automatisk til de forskerne som faktisk viser gode resultater.

I humanistisk grunnforskning måles gode resultater i gode publiseringskanaler. Det er ingen praktisk vei utenom det. Dagens tellekantsystem er et grovkornet system ment til nettopp det formålet. Det er langt fra perfekt, men det fungerer på riktig måte. Det blir bedre og bedre for hvert år, men kan og bør perfeksjoneres. Humanistisk forskning, undervisning og formidling styrkes gjensidig, og berettiges slik som en treenighet, så mot dagens ordning bør for eksempel formidling og god undervisning også inkluderes til en viss grad i tellekantsystemet. Men uansett er det et større faglig kvalitetsstempel å bli publisert på nivå to i dagens tellekantsystem enn å få topp karakter på søknaden av NFR. I stedet for NFR bør vi bruke og perfeksjonere dagens tellekantsystem til å fordele eksterne midler automatisk.

 

Dette systemet er ikke vanskelig å gjennomføre, for det er allerede til en viss grad på plass i dag. I høst fikk jeg blant annet akseptert en artikkel på nivå to i dagens tellekantsystem. Per i dag genererer det automatisk 6000 kroner til meg i form av personlige driftsmidler til videre forskning ved mitt institutt ved UiA. For å oppnå disse midlene behøver jeg ikke å søke om noe som helst, kun registrere artikkelen min i systemet, resten skjer automatisk, og det uten nevneverdige administrative kostnader. Tellekantsystemet har allerede kvalitetssikret resultatet. Mitt forslag er at alle midlene hos NFR som i dag brukes på humaniora, jevnlig fordeles på lignende måte, automatisk gjennom et perfeksjonert tellekantsystem, direkte til enkeltforskere som faktisk produserer gode resultater. Slik blir det mer midler til flere, mindre til få, men mest til de beste. Slik vil jeg på grunnlag av min siste artikkel automatisk sitte igjen med mye mer enn bare 6000 kroner til egen forskning, uten at jeg behøver å bruke forskningstiden min på noe annet enn å forske. Det gir god grobunn.

 

Mange er skeptiske til dagens tellekantsystem. Ofte skyldes det en subjektiv rasjonalisering fordi de selv mangler publikasjoner i de riktige kanalene, heller enn en objektiv forståelse av systemet. De burde heller forsøke få inn det de mener er de riktige kanalene i systemet. For merk at det knapt finnes grenser for hvordan dagens system kan perfeksjoneres. Et optimalt system må naturligvis ta høyde for useriøs publikasjonsinflasjon basert på for eksempel dårlig kvalitetssikrede publikasjonskanaler, re-publikasjoner av gammelt stoff og kameraderi blant redaktører. De seriøse, fagfellevurderte publikasjonene må generere mest midler. Det må også tas høyde for fagenes særegenheter og ulike publikasjonspraksiser. Noen fag er mer nasjonalt orientert enn andre, og noen fag publiserer mer enn andre, uten at det behøver å gjenspeile en kvalitetsforskjell som automatisk skal generere mer eller mindre forskningsmidler. Antall publikasjoner og internasjonal orientering er ikke i seg selv et kvalitetsstempel.

 

Dagens ordning med tildeling til store humanistiske forskningssentre bør etter min mening avvikles til fordel for modellen jeg foreslår, hvor midlene går til enkeltforskere, men det er ingenting i veien for at mange forskere kan gå sammen om bruken av midlene de har fått tildelt hver for seg som følge av sine gode forskningsresultater. Det må også lages en ordning for hvordan man best skal fordele tildeling av eksternt finansierte PhD- og postdoc-stipendiater. En naturlig tanke er at en forsker, eller flere forskere som går sammen, bør få muligheten til å utlyse et stipendiat etter å ha nådd et visst kvantitativt nivå med gode forskningsresultater. Det kan også for eksempel tildeles ekstra oppstartmidler for unge forskere, eller ekstra utjevningsmidler for å støtte opp under en sunn kjønnsbalanse. Vi bør ikke avvise dagens tellekantsystem før vi har utforsket muligheter for å perfeksjonere det. Det kan gi oss et langt mindre ressurskrevende system basert på en sunnere og friere konkurranse som er bedre kvalitetssikret enn dagens NFR.

Jeg foreslår at vi igjen begynner å stole på humanistene, slipper humaniora fri og lar de tusen forskere forske på deres egne premisser. Så vanner vi der det faktisk er fruktbart. Slik blir det om å gjøre å være fruktbar heller enn føyelig. Jeg vedder en tidlig pensjon på at vi da igjen vil se de store humanistene blomstre i samfunnet.

En lengre versjon av denne teksten kan leses på salongen.no.
Einar Duenger Bøhn er professor i filosofi ved Universitetet i Agder

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Når man viderefører dette på akademisk nivå, er det ikke morsomt lenger. Da blir det farlig.»