00:00 - 18. november 2016

Den gamle latinskolen – og den nye

Var alt galt med den gamle skolen, eller fantes det noe der som det var verd å ta vare på? Hvis jeg kunne begynne som lærer igjen, ville jeg fremtvinge utenatpugging av sanger og dikt i massevis, med fremføring, skriver Hilde Sejersted.

Alle skulle med: Drømmen om et langt og felles skoleløp for alle ble gradvis realisert gjennom 18- og 1900-tallets lovgivning. Bildet er fra en gutteklasse på Sagene skole i Oslo i 1933 Foto: Anders B. Wilse / Oslo Museum

Den gamle romer Seneca skrev engang at vi lærer for skolen, ikke for livet – «Scholae, non vitae discimus». Som keiser Neros lærer og senere myrdet av ham, hadde han nok sine anelser om lærdommens utilstrekkelighet, men hans ord ble med tiden snudd om til det mer pedagogisk håpefulle «Vitae, non scholae discimus» – for livet, ikke for skolen.

Uansett har begge utsagn mye for seg. På skolen lærer vi mye, særlig om ting vi ellers ikke ville søkt eller fått kunnskap om. Samtidig lærer vi om livet – hvilke ubønnhørlige mekanismer som styrer vår skjebne. For de fleste norske barn påvirker nå skolen deres liv fra seksårsalderen til bortimot tyve – og lenge deretter.

Det obligatoriske norske skoleløpet er på mange måter et privilegium, som det har tatt lang tid og mye idealisme å få realisert. Skolens uttalte mål har alltid vært å gagne elevene – enten å sikre deres evige salighet og lydighet mot øvrigheten, som i den gamle skole, eller deres jordiske fremgang i den nyere. Wergeland minnet arbeiderklassen om at «bokhyllen er den stige hvorpå du kan bli din overmanns like» – og det har slått til for mange.

Annonse

«Bombasterier, postmodernistisk forhold til sannhet og verbale trylletriks.»
«Hele Norge har fått syn for sagn om hvordan kapital kan kjøpe innflytelse.»
«Jeg mener at enhver har krav på samme rettssikkerhet som alle andre.»