---
Dette er saken
---
Kunstverket Nationaltheatret beklager / NationalApology ble offentliggjort av Morgenbladet 23. september, til forveksling likt et debattinnlegg uten signatur, men som ga inntrykk av at Nationaltheatret var avsender. En filmet opplesning av teksten ble publisert på Youtube og vist som videoperformance under Ibsenfestivalen. Verket formidlet at Nationaltheatret snur i spørsmålet om det var riktig å samarbeide med blant annet det israelske nasjonalteatret Habima. Jeg har allerede brukt en del tid på å forklare at vi ikke beklager noe som helst – bortsett fra alle misforståelsene kunstverket medførte vedrørende en svært alvorlig konflikt. Jeg ønsker derfor å presisere følgende:
1. Nationaltheatret deltok i samarbeidet Terrorisms, i regi av den europeiske teaterunionen (UTE), sammen med teatre fra Frankrike, Serbia, Tyskland og Israel, fra 2013 til 2015. Vi deltok i prosjektet fordi vi mener at oppføringer av nyskrevet dramatikk med terrorisme som tema – samt refleksjon rundt dette – på tvers av landegrenser og teaterinstitusjoner, er relevant og viktig i vår tid. Nationaltheatret er ikke tilhenger av kulturell boikott. Som jeg har uttalt tidligere: Dialog, protest og konfrontasjon med kunstneriske virkemidler har større verdi enn boikott og taushet. Nationaltheatret ønsker ikke å hindre diskusjon over landegrensene og med institusjoner og enkeltkunstnere fra regimer vi er kritiske til – men heller legge til rette for kulturell utveksling. Nettopp fordi vi tror på kunstens politiske og humanistiske potensial. Dette er ikke spesielt oppsiktsvekkende: kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland presiserte nylig at boikottlinja heller ikke er offisiell norsk politikk. Selv har jeg forsvart Nationaltheatrets valg i ulike medier, slik som NRKs Dagsnytt 18, Aftenposten og Klassekampen. Bildet som blir tegnet av kunstnerne bak NationalApology, Pia Maria Roll og Marius von der Fehr, om at jeg ikke stiller opp i media, er uriktig. Jeg har imidlertid ikke sett noen grunn til å delta aktivt i debatten i denne runden fordi det ikke har skjedd noe grunnleggende nytt. Prosjektet Terrorisms er for lengst avsluttet, og Nationaltheatret meldte seg i 2015 ut av organisasjonen UTE. I tillegg synes jeg en del av kritikken til tider er både urimelig og feilaktig – og har som Nationaltheatrets leder ikke lyst til å debattere på et slikt nivå.
Det er selvsagt at vi skal huse verket NationalApology og stå last og brast med det.
2. Det stemmer at Nationaltheatret ikke var gjort kjent med innholdet i NationalApology, som var en del av den gjestende minifestivalen Monsters of Reality, som igjen inngikk i teatrets Ibsenfestival – før om kvelden den 22. september. Dette var dagen før teksten sto på trykk i Morgenbladet – og tre dager før minifestivalen gikk av stabelen på Nationaltheatret. Selv om dette er uvanlig, er det relativt uproblematisk. Hos oss har det hele tiden vært høyt under taket når det gjelder meningsbrytning om Terrorisms-samarbeidet. Saken har vært diskutert internt og offentlig av ansatte, alle fagforeningene på huset har fått uttale seg – og flertallet ønsket å stå i samarbeidet. Prinsipielle valg er til for å følges, ikke minst når man blir utfordret. Har vi sagt at vi tror på kunstens politiske og humanistiske potensial, er det selvsagt at vi skal huse verket NationalApology og stå last og brast med det. Kunsten står fritt til å leke med identitet, til å lure, forvirre eller feilinformere publikum – slik som her, når kunstnerne i noen grad lykkes i å gi offentligheten inntrykk av at Nationaltheatret plutselig er tilhenger av kulturell boikott. Selv om jeg, som teatersjef på Nationaltheatret og som teaterregissør, mener at også kunstnere, når vi deltar i samfunnsdebatten, kommer lengst når vi opptrer redelig.
3. En avis har imidlertid inngått en annen kontrakt med publikum enn en kunstinstitusjon – eller et kunstprosjekt. Derfor undrer jeg meg over at Morgenbladet trykker en usignert tekst, som i realiteten er et aksjonistisk kunstverk – og med det bidrar til å forvirre offentligheten – og i verste fall narre leserne. Den som leser hele teksten, vil ane ugler i mosen. Men de færreste leser alt. En avis er avhengig av sin troverdighet. Her gjør Morgenbladet seg til del av et kunstverk og visker ut skillet mellom kilde og medium. Avisa blir en aktør i feltet den har som formål å dekke. Er det en god strategi?
Hanne Tømta er teatersjef Nationaltheatret.