00:00 - 16. september 2016

I de blindes rike

Hvorfor fortsetter Ulrik Eriksen å anmelde Sara Johnsens filmer, hvis han allerede har bestemt seg for at han ikke liker dem?

Sjonglør: Regissør Sara Johnsen [midt i bildet] forsøker å sjonglere mellom den brede komedien og det gripende dramaet. Men sjongleringen ender ofte med at de motsetningsfylte elementene ramler plumpt ned på bakken, skrev Morgenbladets Ulrik Eriksen om Rosemari. Foto: Norsk Filmdistribusjon / 4 1/2

Ulrik Eriksen har anmeldt film i Morgenbladet i flere år. Han er bredt orientert, historisk interessert og skriver engasjert om ulike problemstillinger. Det er slikt som gjør at man kan sette pris på skribenter, selv om man ikke alltid – kanskje til og med sjelden – deler vurderingene de gjør av kunstverk. Men når Eriksen, i forrige utgave av Morgenbladet, anmelder Sara Johnsens siste film, Rosemari, blir man som leser bare matt, skuffet og lite opplyst.

Har man ikke sett filmen, vil man kanskje likevel lure på hva som foregår i denne teksten, for allerede i første avsnitt har anmelderen inntatt en merkelig, ja, uforklarlig nedlatende holdning. Har man sett filmen, slik jeg har, må man med enda større undring konstatere at store deler av anmeldelsen er blind polemikk, for lengst bikket over i ren feilinformasjon.

Historien i Rosemari er kort fortalt som følger: et nyfødt barn blir funnet på do på et hotell i Hønefoss, under et bryllup; seksten år senere oppsøker jenta kvinnen – altså bruden – som fant henne. Hun er på leting etter moren sin.

Allerede i første avsnitt har anmelderen inntatt en merkelig, ja, uforklarlig nedlatende holdning.

I sin tendensiøse gjengivelse av filmens handling, som han for øvrig avslører saboterende mye av, innleder Eriksen med å si at Johnsen, i en tid hvor man kan bli foreldre på så ulike måter, ikke er fristet til å diskutere «biologiens nye, relative betydning», fordi Rosemari jo ble unnfanget på tradisjonelt, om enn ubetenksomt vis. Slik får han naturligvis også sagt at Johnsen ikke er på høyde med sin tid, ikke er interessert i samfunnsmessige problemstillinger, men bare opptatt av denne lille doen i Hønefoss. Men er det ikke nettopp slike spørsmål denne filmen reflekterer over? At det betyr noe hvor du kommer fra, at biologi ikke nødvendigvis er relativt, at uvitenheten kan være smertefull?

Kvinnen Rosemari oppsøker – Unn Tove – er lokal-tv-journalist. «Kjærlig hilsen Hønefoss», heter det lattervekkende programmet, og er et av filmens mange slap stick-elementer, åpenbart ikke ment som noe annet enn lett humor. Men Eriksen velger å forstå dette innslaget som et forsøk på mediekritisk satire. Dermed må han også innvende at Johnsen her kommer med «irriterende lettvinte beskrivelser».

Det er også «litt uklart», mener han, «hva Johnsen oppnår med å gjøre Unn Tove til fjernsynsreporter». Vel, her finnes det så klart rom for tolkning, men det er nokså nærliggende å tenke at hun som journalist både får en til å gruble over betydningen av ikke å fortrenge, bringe historier ut i det åpne – og viktigheten av å eie sin egen historie.

Selv når Eriksen, i et sjeldent velvillig øyeblikk, berømmer Johnsen, for at hun av og til klarer å blande komikk og drama, går han utrolig nok glipp av det vesentligste. Rosemari og Unn Tove sitter alene i en kinosal, de skal se en pornofilm moren til Rosemari angivelig spilte i da hun var ung. Men Rosemari orker ikke å se hele filmen, av åpenbare grunner, så hun løper ut. «Unn Tove vil først følge etter», skriver Eriksen, «men blir stående igjen i salen. Hun ser på de nakne kroppene med sine kjønnsorganer i bevegelse. En blanding av rødme, opphisselse og kikkerfascinasjon brer seg over ansiktet hennes. Hun setter seg ned». Hvem som er mest opphisset her, kan man lure på, for grunnen til at hun blir sittende igjen, er jo at hun vil se ansiktet til moren, som til da har vært ukjent for dem.

Eriksen innleder anmeldelsen med å spørre om Johnsen gjenbruker ideer fra norsk og internasjonal film «på grunn av manglende oppfinnsomhet, sviktende erfaringsgrunnlag og nysgjerrighet om vår tid», eller om det kan være «et bevisst forsøk på å friske opp brukte ingredienser i en ny kontekst». Men det er altså Eriksen selv som gjør denne filmen banal, med sine reduserende og mildt sagt eklektiske beskrivelser av den.

Jeg tar meg i å tenke på en av kritikkens uskrevne regler. Har du slaktet en film eller et annet kunstverk, kan du la andre kritikere mene noe om det neste verket denne kunstneren måtte finne på å lage. Eriksen later på sin side til å ha funnet ut for lenge siden at han ikke liker Sara Johnsens filmer. Upperdog (2009) omtalte han som «et toneforvirret drama», og Uskyld (2012), mente han, hang «ikke på greip». Likevel vil han fortsette å skrive om dem. Man må spørre seg hva motivasjonen for dette er.

Kaja Schjerven Mollerin er kritiker i Klassekampen.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»