11:20 - 09. september 2016

Rosemaling

Noe er trist, og enda mer er lattervekkende i Sara Johnsens Rosemari. Men summen av de underholdende elementene er til å trekke på skuldrene av.

Balansekunst: Rosemari balanserer mellom å bli en hardtslående sosialrealistisk tragedie, en mediekritisk satire og en sexkomedie. Foto: Norsk Filmdistribusjon / 4 1/2

Sara Johnsen har aldri vært engstelig for å ta tak i velkjente temaer og konflikter fra norsk og internasjonal film. Det er ikke like selvsagt om hun gjenbruker ideene på grunn av manglende oppfinnsomhet, sviktende erfaringsgrunnlag og nysgjerrighet om vår tid, eller om resirkulasjonen er et bevisst forsøk på å friske opp brukte ingredienser i en ny kontekst.

Siden regissørens siste film Rosemari til dels er en komedie som ikke tar seg selv så voldsomt seriøst, kan vi håpe det mest er snakk om det sistnevnte. En slags Tarantino-aktig lek med klisjeer. Her er et helt lite knippe: brud tviler i eget bryllup (omtrent halvparten av alle amerikanske romantiske komedier), journalist utnytter samfunnets svakeste til egen vinning (Det brenner i natt, En helt vanlig dag på jobben, Upperdog), seksuelt frustrert kvinne i sin beste alder frigjør seg selv (Hustruer, Staying Alive), foreldre eller barn forsøker å forenes med avkom/opphav (Engelen, Kvinner i for store herreskjorter, Upperdog, Eventyrland), den største trusselen mot norsk ungdom er kombinasjonen Køben og sterkere stoffer (Himmel og helvete, Schpaaa og Uro).

 

Annonse