Annonse

Annonse

00:00 - 17. juni 2016

En kultur for utdanningskvalitet

Professorens to personligheter, forskeren og læreren, må finne sammen. Og vi må skape inkluderende felleskap for læring. Slik bygger vi fremragende utdanninger.

Det står visst ikke så bra til på landets universiteter og høyskoler. Utredninger, det årlige Studiebarometeret, studentorganisasjonene, og personlige vitnesbyrd i mediene tegner et dystert bilde av en studiehverdag preget av dårlig kvalitet, irrelevant lærestoff, utdaterte undervisningsformer, manglende studentmedvirkning, og ikke minst, professorer som ikke synes å bry seg om undervisningen.

Og regjeringen tar grep: Det varsles strengere krav til undervisningsinnhold og kompetanse, og vi er midt i en strukturreform for større og mer robuste fagmiljøer. Disse tiltakene er ikke i seg selv noen garanti for bedre kvalitet, som Torbjørn Røe Isaksen også påpeker. Våren 2017 kommer den viktigste brikken, Kvalitetsmeldingen, som vil fortelle oss hvordan regjeringen ønsker at institusjonene skal jobbe for å heve kvaliteten i høyere utdanning. Kvalitetsmeldingen vil, og skal, sette krav til underviserne. Men hvilke krav, og hvem skal stilles skolerett?

Det kan være fristende å tenke at nå må professorene bare skjerpe seg. Problemet er at praktisk talt alt av insentiver i sektoren drar tid og oppmerksomhet i andre retninger enn undervisning: Lykkes du som forsker venter fast ansettelse, forfremmelse og professoropprykk. Du kan søke forskningsmidler, bygge opp et fagmiljø, publisere vitenskapelige artikler og delta i faglige nettverk og konferanser. Du blir spurt til råds og invitert til samarbeid i inn- og utland. Lykkes du med innovasjon og formidling får du innflytelse i næringsliv og samfunn.

HER !

Annonse