Annonse

Annonse

00:00 - 17. juni 2016

En kultur for utdanningskvalitet

Professorens to personligheter, forskeren og læreren, må finne sammen. Og vi må skape inkluderende felleskap for læring. Slik bygger vi fremragende utdanninger.

KVALITETSMELDING

Våren 2017 skal regjeringen legge frem en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning. Ambisjonen er å stimulere til utvikling av en sterkere kvalitetskultur og tydeligere ledelse i norsk høyere utdanning. Alle universiteter og høyskoler har fått oppdrag å komme med innspill til meldingen. Høringsfristen er 1. juli.

Det står visst ikke så bra til på landets universiteter og høyskoler. Utredninger, det årlige Studiebarometeret, studentorganisasjonene, og personlige vitnesbyrd i mediene tegner et dystert bilde av en studiehverdag preget av dårlig kvalitet, irrelevant lærestoff, utdaterte undervisningsformer, manglende studentmedvirkning, og ikke minst, professorer som ikke synes å bry seg om undervisningen.

Og regjeringen tar grep: Det varsles strengere krav til undervisningsinnhold og kompetanse, og vi er midt i en strukturreform for større og mer robuste fagmiljøer. Disse tiltakene er ikke i seg selv noen garanti for bedre kvalitet, som Torbjørn Røe Isaksen også påpeker. Våren 2017 kommer den viktigste brikken, Kvalitetsmeldingen, som vil fortelle oss hvordan regjeringen ønsker at institusjonene skal jobbe for å heve kvaliteten i høyere utdanning. Kvalitetsmeldingen vil, og skal, sette krav til underviserne. Men hvilke krav, og hvem skal stilles skolerett?

Det kan være fristende å tenke at nå må professorene bare skjerpe seg. Problemet er at praktisk talt alt av insentiver i sektoren drar tid og oppmerksomhet i andre retninger enn undervisning: Lykkes du som forsker venter fast ansettelse, forfremmelse og professoropprykk. Du kan søke forskningsmidler, bygge opp et fagmiljø, publisere vitenskapelige artikler og delta i faglige nettverk og konferanser. Du blir spurt til råds og invitert til samarbeid i inn- og utland. Lykkes du med innovasjon og formidling får du innflytelse i næringsliv og samfunn.

Professorens to personligheter, forskeren og læreren, må finne sammen.

I tillegg til alt dette ligger det også en viktig, men ofte underkommunisert drivkraft i forskerkulturen, som er tett sammenvevd og med en sterk, om enn krevende, kollegialitet. Som forskere leser, bruker, kritiserer og siterer vi hverandres arbeid. Vi gir hverandre tilbakemeldinger og vurderer kollegaers arbeid både gjennom formelle kanaler, som redaktører eller fagfeller, og mer uformelt i faglige diskusjoner. Nyskapning og utvikling forventes – vi skriver aldri den samme artikkelen to ganger – og vi er ikke alene om ansvaret: Vi samarbeider tett mot felles mål. Vi skriver artikler og utvikler ideer, nye metoder, og prosjekter sammen. Dette skjer gjennom sterke, og ofte varige formelle og uformelle nettverk og møteplasser. Deltagelse i det sammenvevde forskersamfunnet motiverer og inspirerer.

I undervisningsdelen av jobben vår er situasjonen en annen. Her er den typiske modellen at vi deler undervisningsoppgavene mellom oss. Hver professor utvikler og gjennomfører sine egne undervisningsopplegg, og tilbakemeldingene er i hovedsak fra studentene, gjennom deres oppmøte, deltagelse, studentevalueringer og undervisningspriser. Disse tilbakemeldingene har det til felles at de setter fokuset på læreren, og det læreren gjør, men sier lite om studentenes læringsarbeid. Dette er uheldig, fordi vi vet at studentenes arbeid og ansvar for egen læring er nøkkelfaktorer for god utdanningskvalitet. God undervisning gir ikke nødvendigvis utslag i gode evalueringer. Studentaktive undervisningsformer kan oppleves som krevende, både foran og bak kateteret. Dette kan gi dårligere studentevalueringer til tross for bedre læringsutbytte. Videre, modellen med «en mann i auditoriet» gir lite rom for kollegial læring og erfaringsutveksling. Utvikling og profesjonalisering av undervisning blir vanskelig, og underviserne blir sårbare og ensomme.

Vi mener den akademiske undervisningskulturen har mye å lære fra forskerkulturen. Dette kan synes paradoksalt all den tid begge kulturene finnes i de samme hodene og fagmiljøene. Samtidig opererer forskning og utdanning under svært forskjellige rammevilkår, og nettopp her finnes det muligheter. Spørsmålet vi bør stille oss, er: Hvordan kan vi ta med oss det beste fra den kollegiale forskerkulturen inn i undervisningskulturen?

• Vi må utvikle en kollegial kultur preget av en åpen og forskende tilnærming til undervisning og læring. En slik kultur må forankres og motiveres i fagmiljøene, noe som krever møteplasser der vi kan diskutere undervisning, dele erfaringer, og utvikle et felles språk.

• Premiering, insentiver og tellekanter for utdanning bør vris bort fra dagens ensidige fokus på sluttproduktet (frafall, avlagte studiepoeng, studentenes meninger) til i større grad å se på systematisk kvalitetsutvikling som et mål i seg selv. Da må utviklingsarbeidet analyseres, dokumenteres, og deles. Kvalitetssikringssystemene er én arena, men kollegafelleskapet, konferanser og tidsskrifter bør bli viktigere. Slik bygges en kollegial erfaringsbase.

• Ordningen med Sentre for Fremragende Utdanning (SFU) viser at konkurranse om ekstern finansiering kan bidra til utvikling og nyskapning også innenfor utdanning – slik det lenge har gjort for forskning. I SFU-ene er undervisningsutviklingen organisert i avgrensede prosjekter, med krav til forskning, innovasjon og formidling. Konkurransemekanismer og prosjektorganisering kan også brukes i mindre skala i institusjonenes utviklingsarbeid. God praksis som utvikles i disse prosjektene, må tas inn i det systematiske kvalitetsarbeidet, og deles på tvers av institusjoner og fag.

• Insentiver fungerer også på det personlige plan. Det er gledelig at en meritteringsordning for fremragende undervisning, etter modell av den svenske «Excellent Teaching Practitioner», nå vurderes ved flere norske universiteter, som NTNU, NMBU, UIT og UiB. Det er viktig å understreke at dette ikke må bli et alternativt karriereløp, men en anerkjennelse av systematisk kvalitetsarbeid i undervisningen ut over det som kreves i professor- og dosentløpene.

• Studentene fortjener fremragende utdanninger – og dette kan vi bare oppnå dersom studentene er aktive partnere med både muligheter til, og ansvar for, egen utvikling og læring. Kvalitet i utdanningene oppstår i samarbeid mellom studenter og lærere, men de er ikke alene om ansvaret. Med på laget er også pedagoger og didaktikere, administrativ og teknisk stab og samarbeidspartnere i arbeidsliv og samfunn. Alles innsats må verdsettes og alles kompetanse må brukes og styrkes.

• Alt dette skjer ikke av seg selv, det er et ledelsesansvar å gi god undervisning, kreativt utviklingsarbeid og bidrag til den kollegiale undervisningskulturen reell status og synlighet.

Professorenes mange arbeidsoppgaver, forskning, undervisning, innovasjon og formidling, fremstilles ofte som en rollekonflikt og et kapasitetsproblem. Men dette kombinerte statsoppdraget gir også muligheter, og nøkkelen til suksess finnes allerede i den akademiske kulturen. Vi må sørge for at professorene bruker forskerhodene sine også i undervisningen, og vi må bygge fellesskap rundt undervisningen slik vi allerede gjør rundt forskningen. Kvalitetsmeldingen er en unik mulighet til å legge grunnlag for kvalitetsutvikling i utdanningene – gjennom virkemidler som støtter opp under kollegialitet og kvalitetskultur, og som stimulerer til nyskapning innenfor utdanningsfeltet.

 

Vigdis Vandvik, Øystein Varpe og Oddfrid Førland er henholdsvis professor, førsteamanuensis og studieleder ved bioCEED senter for fremragende biologiutdanning, UIB / UNIS.

Annonse