Annonse
00:00 - 29. april 2016

Nyliberalismens realitet

Torbjørn Røe Isaksens totale uvitenhet om nyliberalismen står knapt til troende.

Uenige: Hva rommer egentlig begrepet nyliberalisme? Og hvilke faktorer er utslagsgivende for fremveksten av ekstremisme i dagens Europa? Kunnskaps­minister Torbjørn Røe Isaken og professorene Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen er ikke helt enige. Foto: Herman dreyer og Fartein Rudjord/NTB Scanpix
Annonse

Når Torbjørn Røe Isaksen rykker ut slik han gjør mot vårt essay «Nyliberalismens ektefødte barn» 22. april, minner vi om at han ikke bare er Høyre-politiker, men også master i idéhistorie, med en oppgave om den østerrikske økonomen Friedrich Hayek. Sammen med den unge Milton Friedman var Hayek i flere tiår en hovedfigur i Mont Pelerin Society, som siden 1947 har vært et intellektuelt kraftsentrum for utbredelsen av nyliberalismen. At Isaksen nå pretenderer nær total uvitenhet om hva som menes med nyliberalisme, står knapt til troende.

La oss her parafrasere David Harveys fire kjennetegn fra A Short History of Neoliberalism:

Fremme individuelt initiativ innen et institusjonelt rammeverk preget av sterke private eiendomsrettigheter, frie markeder og fri handel.

Statens oppgave er å garantere mulighetene for at nevnte initiativ kan utfolde seg på flest mulig områder av samfunnet.

Staten skal sørge for at dersom markeder ikke allerede eksisterer – innenfor områder som land, vann, utdannelse, helsestell, transport, energiforsyning, sosial sikkerhet og miljøvern – så skal de skapes, om nødvendig ved direkte statlig handling.

Straks markeder med fri konkurranse mellom kommersielle aktører er skapt, skal staten la være å intervenere i disse.

Ifølge denne ideologien er det å underkaste seg markedskreftene det eneste alternativet til å underkaste seg en sterk stat (sosialisme) eller andres vilkårlige makt. Markedet representerer «en høyere, overindividuell visdom», «produktene av spontan sosial vekst», for å sitere Hayek. Men det er verdt å merke seg at selv nyliberalister innrømmer at markedene trenger statens beskyttelse for å være «frie». Nyliberalismens omfattende og på enkelte områder irreversible gjennomslag er uløselig knyttet til den rolle staten er blitt gitt for å fremme nyliberalismens målsettinger: Statens mandat og oppgaver er selv blitt nyliberalisert, slik at staten fungerer som markedsgjøringens garantist.

Når Isaksen sprer usikkerhet om hva nyliberalismen er, fremviser han et av dens mest karakteristiske trekk: immunisering mot kritikk.

Når Isaksen sprer usikkerhet om hva nyliberalismen er, fremviser han et av dens mest karakteristiske trekk: immunisering mot kritikk. Uansett hvor store de samfunnsmessige skadene er, vil dogmet om markedets fortreffelighet aldri anses som falsifisert. Hvis du for eksempel trodde at finanskrisen i 2008 viste hvor galt det kan gå når markeder er deregulerte, så tar du feil – tvert om, det må ha vært regulering som forårsaket krisen, og slett ikke trekk ved markedsøkonomien, slik den konservative historikeren Niall Ferguson hevdet på Mont Pelerin Societys møte i New York vinteren 2009.

Som Isaksen må vite, har det kommet en rekke bøker som dokumenterer hvordan nyliberalismen generelt og New Public Management spesielt har artet seg, og hvilke konsekvenser den har hatt på sentrale samfunnsområder. Ta følgende knippe angående norske forhold: Noralv Veggelands Reformer i norsk helsevesen, Ole Jacob Madsens Den terapeutiske kultur, Tore Nyseters Velferd på avveie, Knut Kjeldstadlis Akademisk kapitalisme, Nicolay B. Johansens Det nyliberale janusansikt: straff i frihetens tid og Linn Hernings Velferdsprofittørene. Bøkene viser, for det ene området etter det andre, at nyliberalismen, slik den har vært iverksatt av skiftende regjeringer siden tidlig på 1990-tallet, har skapt endringer som er akkurat så gjennomgripende som Isaksen nekter for.

Dersom Isaksen tar oppfordringen om å lese Bourdieus intervjubaserte empiriske studie The Weight of the World, får han se nøyaktig hvor konkrete skadeeffektene av nyliberal utdannings-, sosial- og boligpolitikk har vært i Frankrike, især for de sosiøokonomisk svakeste, inklusive andregenerasjons innvandrere. Den eksponerte sårbarheten har lagt et grunnlag for radikalisering som vi i disse dager ser de farlige konsekvensene av. Forbindelsen vi peker på mellom den strukturelle fremveksten av «prekariatet» og grobunnen for radikalisering i islamistisk (eller annen) retning, er velkjent for enhver ungdomsskolelærer og sosialarbeider i forstedene til Paris og Brussel. Isaksen påtar seg en betydelig bevisbyrde hvis han fortsatt nekter for denne forbindelsen.

Vi skal innrømme at begrepet kan være forvirrende. Liberal er jo ikke det samme som liberalistisk. Nyliberalismen er arvtager etter en liberalistisk markedstenkning med røtter i 1800-tallets England, men den er ikke nødvendigvis liberal, og slett ikke sosialliberal, som for eksempel partiet Venstre.

Nyliberalismen står for en globalisert markedstenkning, men også en ekstrem individualisme der de kapitalistiske rammebetingelsene og strukturene naturaliseres, kritikk tar form av selvkritikk og individet i frihetens navn hensettes i et hvileløst jag for å optimalisere sin egen markedsverdi. I et nyliberalistisk samfunn vil staten heller finansiere jobbsøkerkurs enn skape nye arbeidsplasser. Ideologien er oppmuntrende for alle som seiler i medvind, men de som ikke lykkes, får høre at de har seg selv å takke. Minoriteter er spesielt utsatte, de første til å miste arbeid eller bli skjøvet ut i prekariatet. Islamismen kan tilby et inkluderende felleskap og et alternativ til en vestlig modernitet som ikke har innfridd sine løfter – kort sagt, den tilbyr opprør.

Hva religionens betydning for rekruttering til ekstremisme og terror angår, er vårt svar til Isaksen følgende: Vi vet at de unge mennene som tilslutter seg IS i Syria, og de som sto bak anslaget mot Charlie Hebdo, samt de som deltok i Paris i november og i Brussel i mars, i liten grad har hatt en oppvekst som peker mot islamisme, enn si en utpreget interesse for religion. Omslaget kommer ofte mens de sitter inne, dømt for småkriminalitet. I en situasjon der 60 prosent av fangebefolkningen i Frankrike er muslimer, blir de unge innsatte kjent med lederskikkelser som oppfordrer til radikalisering med islamistisk fortegn. Foreldre og tidligere venner forferdes over hvor fort og dypt de har forandret seg og sitt syn på verden, slik Saleh Abdeslam tok til å skjelle ut sin far fordi han ikke hadde gitt barna en «streng nok muslimsk oppdragelse». Møtet med religion i den ekstremistiske, voldsrettferdiggjørende varianten det handler om her, skjer altså sent, ofte bare måneder før deltagelsen i dødelige anslag.

Det er ikke et én-til-én-forhold mellom nyliberalismen, hvis barn disse unge mennene er, generasjonsmessig og sosioøkonomisk, og ekstremisme av religiøs art. Men de samfunnsmessige effektene av tre tiår med nyliberalisme er uomgjengelig for å forstå hva som bereder grunnen for mottageligheten for ekstremisme, både som et «overbevisende» narrativ og en «rettferdiggjort» praksis en er villig til å ofre livet for. I stedet for å gå inn i dette, sakens kjerne, returnerer Isaksen kritikken til dens avsendere, og røper dermed nyliberalismens blindflekk: dens manglende evne til å kritisere seg selv og ta farene dens tapere utgjør, på alvor, i politisk, til forskjell fra beredskapsmessig, forstand. Så lenge blindflekken består, vil årsakene til ondet en tror seg å bekjempe, bestå, og effektiv forebygging i de mest utsatte miljøene vil ikke finne sted. Det vil vi alle tape på.

Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Arne Johan Vetlesen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»