SYRIA På min vandring i gamlebyen i Damaskus stoppet jeg ved en kunstbutikk. En gammel mann satt utenfor, og jeg begynte å snakke med ham. Han lurte på hva jeg gjorde i Damaskus. Han hadde ikke sett en utlending på fem år. Vi gikk inn i butikken. Den var mørk, han hadde ikke penger til strøm. Han brukte lommelykt da han viste meg rundt i butikken. Jeg fant mye jeg hadde lyst til å kjøpe. Problemet er at man kan ikke bruke bankkort i Syria. Det er en del av strafferegimet til Vesten. Ikke kunne han sende varene til meg. Fly går ikke lenger mellom Syria og vesten – det er også en del av sanksjonene mot landet. Det hjelper ikke å handle med dollar. Han får ikke vekslet dem. Det ble ingen handel.
Syria er hermetisk lukket på grunn av sanksjoner og vestens bevisste politikk om å isolere Syria totalt.
Selv familiene til opprørere bor i områder hvor den syriske hæren beskytter dem. De får altså beskyttelse av dem de ønsker å styrte.
Sanksjonene som Norge har støttet helt fra 2011, skulle presse fram et «folkelig» opprør med det mål å få folk til å vende seg mot Assad. Sanksjonene var også innrettet mot middelklassen, mot det private næringslivet, mot businessfolk. Sanksjonene skulle gjøre det umulig å drive handel i Syria, men businessfolk skulle få veldig gunstige kontrakter og handel i andre deler av Midtøsten (gulfen).
Disse sanksjonene gjør det nærmest ulevelig for vanlige folk i Syria. Folk har ikke råd til brensel, matvarer er det mangelvare på, sykehus er bombet, mange skoler er ødelagte, det er mangel på medisiner. Det er ikke mulig å få overført penger fra utlandet eller bruke bankkort. Ikke motta pakker. Jobbene er borte. Det foregår ingen handel mellom Syria og vesten. Folk som jobbet i nær sagt alle bransjer relatert til handel, har mistet jobbene sine. Ingen kan søke visum til noe land fordi ambassadene er stengt.
Jeg bodde for noen år siden i Syria sammen med mannen min, som jobbet i den norske ambassaden. Siden jeg kjenner Damaskus godt, var jeg spent på hvordan byen så ut da jeg dro dit i oktober/november i fjor. Jeg reiste med en gruppe palestinere og fredsaktivister fra Australia som driver organisasjonen, «International tours of peace to Syria». Med på turen var en amerikansk journalist, en kanadisk forsker, en hjelpearbeider fra New Zealand og fire palestinere. Jeg var den eneste fra Europa.
Palestinerne som var med, er alle født og oppvokst i Syria. Gruppen besto av åtte personer. Felles for oss som reiste sammen, var at vi er kritiske til vestens invasjon av Syria og hvordan vestlige medier omtaler og formidler fra krigen. Vi ville ikke hatt mulighet til å komme inn i Syria eller å kunne reise rundt i landet uten at turen var planlagt i samarbeid med syriske myndigheter som hadde det sikkerhetsmessige ansvaret.
Vi fikk se de enorme ødeleggelsene, men også hvordan syriske myndigheter driver et gigantisk gjenoppbyggingsarbeid i områdene hæren har fått kontroll over. I disse områdene har nær én million syrere kunnet flytte tilbake. De aller fleste internt fordrevne flyktningene bor i regjeringskontrollerte områder hvor den syriske hæren har kontroll. Det er derfor en ekstra utfordring for myndighetene å ivareta sivilsamfunnets primæroppgaver, som skole, helse og bolig, når millioner har søkt seg til allerede tettbefolkede byer og områder, for eksempel i Damaskus og Latakia. Noe av det viktigste arbeidet til myndighetene i Syria i dag er å legge til rette for en repatriering og forsoning.
Jan Egeland fikk av Ban Ki-moon i september 2015 ansvaret med å ivareta sivile syrere, altså den syriske sivilbefolkningen. Ifølge uttalelser Egeland har kommet med i anledning jobben han har fått, har han store ambisjoner. Han skal ikke bare ha ansvaret for den akutte humanitære situasjonen sivilbefolkningen i Syria er i. Han snakker også om et «veikart» mot en fredsavtale.
Nå er vi jo godt kjent med veikart fra Egeland i Midtøsten. Han var med å tegne et som skulle lede til fred mellom palestinere og Israel. Per i dag leder det ikke til et veikryss engang, bare en rundkjøring uten avkjørsel. Syriske myndigheter hadde i november verken hørt om eller fra Jan Egeland. Det kommer ikke hjelpesendinger fra vesten inn i Syria på grunn av sanksjoner mot flyvinger til Syria. For at syrere skal flytte tilbake til hjemmene sine, er Syria avhengig av bistand til å bygge opp infrastruktur, boliger og annet. Det er kun russiske fly som lander med hjelpesendinger på syriske flyplasser.
Det norske politiserte narrativet humanitære hjelpeorganisasjoner har, nemlig at «Assad er en despot», fører til at de ikke samarbeider med syriske myndigheter. Det de i stedet gjør, er å samarbeide med den «lokale opposisjonen». Når man vet at det knapt bor sivile i disse områdene, fordi de er kontrollert av opprørere, fordi det er farlig å bo der, betyr det at norske humantitære organisasjoner samarbeider med opprørere i Syria. De sivile som fortsatt bor i Raqqa og Idlib, blir holdt tilbake av IS.
Det ville være interessant å få Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen, Røde Kors, Kirkens nødhjelp og andre organisasjoner til å redegjøre for hvordan hjelpen kommer inn i Syria, hvem de samarbeider med inne i Syria, og hvem som får hjelpen. Fordi den ikke kommer inn i Syria på lovlig vis, blir den heller ikke distribuert til hele landet. Med andre ord opererer norske humanitære organisasjoner i grenseområdene til Tyrkia, i noen av de farligste områdene i Syria hvor alle må forholde seg til opprørere. Det var i dette området nordmannen som ble drept for noen uker siden, oppholdt seg og ble kidnappet. Det er derfor åpenbart at Norsk Folkehjelp og andre ikke selv har kontroll over hvor og til hvem hjelpen når.
Det har alltid vært mange syrere som har ønsket seg til Europa. Nå er det mange som selger hus og annet og benytter anledningen til å komme til Europa. Andre kommer ikke direkte fra Syria, men fra ulevelige forhold i nærområdene. Men, igjen – i tillegg til terroren IS og andre terrorgrupper fører i Syria, er det de umenneskelige sanksjonene som driver folk på flukt.
Det er ikke sant at folk flykter fra regjeringskontrollerte områder til IS-kontrollerte områder. Folk har flyktet fra de opprørskontrollerte områdene til regjeringskontrollerte områder hvor den syriske hæren har kontroll. Selv familiene til opprørere bor i områder hvor den syriske hæren beskytter dem. De får altså beskyttelse av dem de ønsker å styrte.
Syria består av mer enn krig. Syria består av 23 millioner mennesker. Mennesker som tidligere levde under samme skolesystem, helsevesen, med samme velferdsgoder som i Norge. På et eller annet tidspunkt vil det bli fred i Syria. Hvorfor vente med å bygge opp landet og hjelpe den syriske befolkningen med livene deres til etter denne «freden»? Alle som bor i Syria bør ikke lide i mellomtiden fordi vi har bestemt oss for at Syrias lovlige valgte president Bashar Al- Assad er en «diktator» som skal «fases ut», som Norges utenriksmininister Børge Brende velger å ordlegge seg om Norges politikk overfor en suveren stat.
Jeg mener det norske folk må kreve å få utenriksminister Brende til å redegjøre for norsk politikk i Syria. For å trygge den norske befolkningen, ikke den amerikanske, saudiarabiske og tyrkiske politikken som kun har som mål å styrte Assad. Brende kan vel ikke mene at Saudi Arabia og Qatar er modell for «demokrati» og «menneskerettigheter»?
Eva Thomassen er pedagogisk-psykologisk rådgiver.