Annonse
00:00 - 30. oktober 2015

Hva er det med den jævla naboen?

I Norge gjør naboer ting mot hverandre som ikke er til å tro.

Bedre sent enn aldri: Etter 20 år med naboklager ble disse trærne kuttet – riktignok bare litt på bunnen, men likevel. ⇥⇥Begge foto fra boken
Annonse

Under arbeidet med boken Den jævla naboen, (beklager tittelen, virkelig. Men disse menneskene finnes i et hvert nabolag) kom vi i prat med en 56 år gammel kvinne på Nesodden. Hun kikket mot nabohuset, senket stemmen:

«Forrige søndag var jeg i full sving med å klippe urter til lammelåret, da nabo’n plutselig kom frem mellom tujahekken og spurte om jeg hadde klipt i hekken hans. Hva er det du sier? spurte jeg. Han virket ikke helt klok. Står du her og beskylder meg for å ha klipt hekken din? Jeg begynte å bli skikkelig forbanna: Du skal faen ikke beskylde meg for noe jeg ikke har gjort! Da løfta han armen og satte hageslangen rett i ansiktet på meg. Jeg tente på alle pluggene og hoppa rett inn i brøstet på ham og dælja til ham på kjeften to ganger. Så henta jeg min egen hageslange og spylte ham fra topp til tå.»

På samme måte som dugnadsånd er en del av den norske folkesjelen, er nabokrangler det.

Det siste året har vi kjørt rundt i Norge og møtt mennesker som forteller at de hater naboen sin. Til daglig kan disse menneskene se helt normale ut, for disse følelsene kan ta bolig i hvem som helst. Mann eller kvinne, fattig eller rik. Forskanset bak hekker og gjerder kaster voksne mennesker mordersnegler og hageavfall over til naboen, eller de kjører bilen over naboens kjæledyr med vilje. Det aller vanligste er å slutte å hilse på naboen og erklære henne for sosialt død.

I boken prøver vi å løse et mysterium: Hva får nordmannen til å fly i flint over bitte små ting? Det som begynner med at du blir sint på en liten busk eller et tre som skygger litt for solen, leder til at du plutselig hater hele naboen. Hvordan henger dette sammen? Hvilke psykologiske mekanismer er i sving når naboskap glir over i fiendskap?

Som folkeslag er nordmenn kjent for å være litt reservert og keitete. Hvis naboen får kreft, vet vi ikke helt hva vi skal si. Men hvis naboen planter en ny tujahekk, kan de verste ting renne ut av munnen. Sammen med noen av landets ledende forskere, filosofer og vitenskapsmenn har vi prøvd å finne svar på hvorfor nordmannen er blitt så sint.

Mange av dem vi snakket med er flotte foreldre, partnere og arbeidstagere. Men mot naboen kan de gjøre grensoverskridende ting: l Grimstad bor en trebarnsfar og ingeniør som ville ta hevn over naboen, fordi han ofte hadde høylytte selskaper i hagen om nettene. Ingeniøren begynte å forpeste ham med lukten fra sin egen kloakkum. Ved hjelp av et intrikat rørsystem og en fjernkontroll styrte han familiens dufter mot naboen middagsbord, og snart hørte han skrik. «Kona og jeg lo så vi holdt på å dette ut av sengen», fortalte han oss. Da politiet ringte på døren, satt mannen og sang bæ-bæ-lille-lam med sin lille datter på fanget.

Vår nysgjerrighet begynte hjemme i stuen til finansmannen Arne Vigeland.

Han serverte oss nykuttet vannmelon, og virket som verdens hyggeligste fyr. En tidligere venn av ham beskrev tobarnsfaren som «veldig, veldig intelligent». Bare uker tidligere hadde han delt naboens uthus i to med sag og brekkjern i det som er kjent som norgeshistoriens mest omtalte nabokrangel.

I offentligheten ble Arne Vigeland presentert som et utskudd som vi lo av. I avisene blir nemlig nabokrangler presentert som noe morsomt, nærmest et underholdningsfenomen. Ordet «ellevill» er blant det mest brukte når journalister skriver om fenomenet. I virkeligheten blir folk sykmeldte, andre flytter i stillhet. En mann fra vestlandet må bruke den angstdempende medisinen Sobril for å tørre å gå ut av sitt eget hus. Menneskene vi møtte, forteller om en mørk og lite forstått side ved det norske samfunnet. En forsker forteller at følelsene i slike krangler er de samme som leder nasjoner til krig.

Naboen til NRKs Jon Gelius ville at vi intervjuet ham på kjøkkenet, med døren til gangen godt lukket. I entreen i huset til sølvguttdirigent Fredrik Otterstad er det nemlig bare en tynn veggplate som skiller ham fra Gelius. Sølvguttdirigenten var redd Gelius skulle stå bak veggen og lytte med stetoskop. Han sa det riktignok med et smil om munnen, men likevel. De to snakker ikke med hverandre lenger.

Sølvguttdirigenten vant kampen i rettsalen, men det betyr ikke det at krigen er over. Den løftes bare opp til et nytt nivå. Advokat John Christian Elden mener at mange nabokrangler er mer emosjonelle enn alvorlige straffesaker. Hvis du blir dømt til å kutte ned lengden på hekken eller treet ditt, blir du ikke mindre sint på naboen. Du blir bare enda sintere. Disse konfliktene slutter aldri.

Å krangle med sin nærmeste antyder en form for karakterbrist. Følelsene er tabubelagte, som å snakke om sykdom eller skilsmisse. Mange tenker om disse folkene at de er små mennesker. Barnslige, grådige, selvrettferdige og helt annerledes enn oss selv. Men er de det?

En undersøkelse fra DNB Eiendom forteller at én av tre nordmenn, nærmere 1,7 millioner av oss, har kranglet med naboen. Blant disse er psykologer, politikere, jurister, finansmenn, jordmødre, kjendiser, politimenn og en tidligere statsminister. Bibelen lærer kristne å vende det andre kinnet til, men da biskop Ole Christian Kvarme ble uenig med naboen i Oslo om retten til en veistump, varte krangelen i hele 18 år.

Hva skiller disse kranglene fra andre krangler? De har noe til felles med «ratt-raseriet». Ofte utløst av en bagatell, klikker du i trafikken. Du tuter, det koker i hodet mens du viser den andre bilisten fingern – og kjører avgårde. Naboen kan du ikke rømme fra. Du velger din partner, og dine venner, men naboen kan være hvem som helst. Bare en vegg skiller dere fra å spise middag sammen hver dag. Dere er forbundet.

Etter hvert som vi snakket med stadig flere mennesker og eksperter, sto det klart for oss at norske nabokrangler forteller noe viktig om landet vårt og hvem vi er blitt.

Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen snakker om en endring i mentaliteten. Psykolog Sissel Gran tror at dagens nabokrangler kan bli helt avsindige fordi nordmenn ikke lenger tåler å bli tilsnakket. Det har oppstått et nytt norsk lynne. På samme måte som dugnadsånd og fellesskapsfølelse er en del av den norske folkesjelen, er nabokrangler det.

Kanskje har det vokst frem en norsk smålighet.

Gjennom arbeidet med boken vi lært at det finnes mange metoder å plage naboen på. I Bærum bor en mann som en dag våknet opp til synet av en pose med hundebæsj i oppkjørselen. Den var fortsatt varm da han løftet den vekk.

På norske nettforum sitter «vanlige» folk og gir hverandre råd om hvordan de enklest mulig kan drepe naboens tre. Noen anbefaler å drepe treet med gift. Andre sverger til kobberspiker banket inn i roten til treet.

I et av Norges aller dyreste nabolag møtte vi en mann i pikéskjorte som fortalte at naboekteparet stirret. Hver gang han gikk ut i hagen med familien sin, kom også naboene ut. Der stilte de seg ved grensegjerdet og niglodde på dem uten å røre seg eller si et ord. Dette gjorde pikéskjortemannen svært ukomfortabel, nesten redd. Vi trodde denne oppførselen var unik, men i arbeidet med boken har vi lært at stirring er en ganske vanlig taktikk blant nordmenn. Man bruker sin egen kropp som et verktøy eller våpen for å fremkalle frykt hos den andre.

Den 56 år gamle kvinnen på Nesodden hadde en helt spesiell plan for hvordan hun skulle slå tilbake mot naboen som satte vannslangen i ansiktet på henne. Hun skulle bygge et gjerde langs hele tomtegrensen, som er ti meter langt og fire meter på det høyeste – akkurat like høyt som tujahekken hans. «Planen er å plante blomster som vokser oppover gjerdet. Etterpå skal jeg sette belysning på det, så det blir pent. Hans side av gjerdet har jeg tenkt til å male mørkegrønt, så han får det mørkt. Så skal jeg male Skrik på det. Skrik av Edvard Munch. Det kan han få se rett inn i.»

Olav B. Mathisen og Ronny Berg er journalister og forfattere av boken DEN JÆVLA NABOEN. Om nabo­krangler, tujahekker og norsk smålighet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»