Annonse

Annonse

00:01 - 15. januar 2016

Flukt fra krigshandlinger, ikke fra sanksjoner

SYRIA Krigen i Syria er brutal og har utløst den største menneskeskapte humanitære katastrofen siden andre verdenskrig. Ofrene for krigen er den syriske sivilbefolkningen, om de bor i regjeringskontrollert område, i opprørskontrollert område, under IS’ kontroll eller er flyktninger i nabolandene. Så langt er vi enige med Eva Thomassen, men det er flere påstander i innlegget hennes i Morgenbladet 8. januar vi ikke kan la stå uimotsagt. Innlegget bærer preg av at programmet Thomassen deltok i, var organisert av den syriske regjeringen.

Skjønnmaling av Assads regime er oppsiktsvekkende, og i enda større grad påstanden om at de vestlige sanksjonene er hovedårsaken til at folk flykter. Mens flyktningene i Tyrkia i stor grad kommer fra opprørskontrollerte områder, har størstedelen av de 1,1 million flyktningene i Libanon flyktet fra områder kontrollert av regjeringen. Hvor flyktningene kommer fra, forteller imidlertid lite om hvem de flykter fra.

Ifølge internasjonale statistikker blir 90 prosent av angrepene mot sivile områder gjennomført av syriske regjeringstropper. I årets første uke ble for eksempel tønnebomber, et lite treffsikkert våpen som gjør omfattende skade, brukt mot 22 ulike sivile mål av syriske regjeringsstyrker som bombet sin egen befolkning.

En annen metode den syriske regjeringen bruker, er å beleire byer og samfunn hvor opposisjonen er basert. Bildene fra Madaya, hvor folk dør av sult under beleiring av regjeringsstyrkene, er hjerteskjærende. Rundt en halv million av Syrias befolkning bor i beleirede områder, flere av disse er beleiret av regjeringsstyrkene.

Opprørere i Syria kan også være brutale, men selv IS’ omfattende og groteske overgrep mot sivile har et mindre omfang enn overgrepene fra det syriske regimet. En viktig forskjell er også at den syriske regjeringen i henhold til internasjonale standarder har plikt til å beskytte sine borgere. Det å bistå sin befolkning og gjenoppbygge krigsskadde områder er en regjerings plikt, ikke en heltemodig handling, slik Thomassen fremstiller det. Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.

Thomassen hevder videre at de humanitære organisasjonene ikke har kontroll på hjelpesendinger inn i opprørskontrollert område, og at bistand inn i Syria er ulovlig. Det stemmer ikke. FNs sikkerhetsråd har autorisert grensekryssende bistand til Syria. Det er krevende og farlig å bistå i et område med omfattende krigshandlinger, uansett om man frakter nødhjelp over grensa fra et naboland eller over skiftende frontlinjer. Norsk Folkehjelp har lokalt ansatte på bakken i Syria og samarbeider med syriske organisasjoner om å få hjelpen fram. Vi gjør grundige undersøkelser for å kartlegge hvor behovet er størst. Matleveransene blir nøye dokumentert, og hjelpearbeidet monitoreres av uavhengige aktører. Vi kjenner oss derfor ikke igjen i Thomassens påstander om mangel på kontroll med hvem bistanden når.

Krigen i Syria vil ikke ta slutt uten en politisk løsning, og det krever et samlet verdenssamfunn. Sanksjonene mot regimet er et av virkemidlene verdenssamfunnet har til rådighet. Paradokset med bruk av sanksjoner er at de noen ganger også rammer sivilbefolkningen. Sanksjonene er imidlertid ikke årsaken til det syriske folkets lidelser.

Kathrine Raadim er utenlandssjef i Norsk Folkehjelp.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Mer fra Debatt