Anmeldelser

Mørke krefter

Nettopp fordi disse novellene er så medrivende og suggererende, minner de om at litteraturen har en moralsk rolle å spille. Her er det underliggende budskapet en oppfordring om å utslette undermenneskene.

---

Anbefalt bok

H. P. Lovecraft

The Complete Collection

LMAB 2020

---

Av og til spør avisene kjente forfattere og kritikere hvilke berømte bøker de enten aldri begynte på eller aldri ble ferdige med. Min egen lesning er usystematisk. Jeg har for eksempel aldri lest noe av Jonas Lie eller Emily Brontë. Derimot har jeg hatt glede av både Ulysses og Brødrene Karamazov, to bøker mange nevner som unnlatelsessynder. Og det er fremdeles tid.

Et av mine svarte hull var inntil nylig H. P. Lovecraft (1890–1937), en kultforfatter med stor og voksende betydning i populærkulturen. Det var først noen år etter sin død at Lovecraft ble oppdaget og plassert på parnasset som en av skrekklitteraturens grunnleggere. De siste årene av sitt liv var han lutfattig og ukjent, levde av utgått hermetikk og hadde ikke engang klart å få utgitt en bok. Novellene og kortromanene hans hadde sett dagens lys i glorete magasiner som Weird Tales, langt fra finkulturen og smaksdommernes verden.

Rasist, misogyn og misantrop.

I dag er Lovecraft beundret og hedret. Det arrangeres Lovecraft-festivaler; forfattere, filmskapere og musikere tilkjennegir beundring; i hjembyen Providence er det reist en byste og det legges til rette for Lovecraft-turisme, som tiltrekker seg både bleke, svartkledde unge menn og damer, samt joviale hipstere med fippskjegg. Men det er særlig innen skrekkfilmenes verden at Lovecrafts klo merkes. Han ville ha vært stolt, om han da var i stand til å mobilisere en slik følelse.

Lovecraft er problematisk. Han var rasist, misogyn og misantrop. Han var positiv til lynsjingene i Sørstatene, foraktet jøder og var rasende over at svartsmuskede mennesker inntok Brooklyns gater. Han fantaserte om kjemisk krigføring som ville utradere Chinatown i New York. Selv om han innså at Hitler var en vulgær demagog, likte han gutten og prosjektet. Har dette noen betydning da, hvis fortellingene er gode, vil mange selvfølgelig spørre, hvorpå noen svarer «ja» og krever at han rives ned fra parnasset. Dermed kunne vi fått en typisk kulturdebatt der invektivene og de villede misforståelsene sitter løst.

Lidelse, død og uhygge.

Med dette i bakhodet gikk jeg i gang med lesingen av Lovecrafts samlede historier, lastet ned for en slikk og ingenting. Spørsmålet er ikke primært om han var rasist og misantrop, for det er godt dokumentert, men i hvilken grad forfatterskapet er gjennomsyret eller i det minste preget av et slikt verdisyn.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han på morgenbladet.no. en bok han synes flere burde få med seg 

---

Fortelleren hos Lovecraft er gjerne en navnløs person som uforvarende trekkes inn i et uhyggelig mysterium, ikke som hovedperson, men som distansert og etter hvert sjokkert utforsker. Det manes frem triste, grå landskap med ulende høstvind, visne blader og falleferdige trevillaer i enden av mørke alleer. Leseren venner seg raskt til knirkende gulv, kalde gufs, slimete gjørme, groteske fetisjer fra fjerne kulturer, uforklarlige hendelser og plutselige dødsfall, ensomme gårder og stinkende elveløp. Den kryptiske svarteboken Necromicon, skrevet av «den gale araberen Abdul Alhazred» og oversatt av en viss Olaus Wormius i middelalderen, omtales en rekke steder. Guddommer, eller i det minste overnaturlige vesener som ikke vil menneskeheten vel, setter sitt avtrykk der det passer dem. De har navn som Yog-Sothoth og Chtulhu.

Ender aldri godt.

Lovecraft er etterkommer av Edgar Allan Poe og forløper for blant andre Stephen King. I hans univers finnes ingen mening, bare lidelse, død og uhygge, onde ånder og forråtnelse. Det er ikke litteratur å bli glad over.

Det er lett å forstå Lovecrafts appell hos unge, bleke menn som føler at de har havnet på feil klode og kanskje har vært borti tekster av Nietzsche og Schopenhauer på forhånd. Historiene hans handler om nettopp slike menn, og det ender aldri godt.

For min del har jeg aldri klart å lese Knut Hamsuns romaner eller Martin Heideggers filosofi uavhengig av opphavsmennenes verdensbilde og politiske overbevisning. Deres tenkning utgjør en helhet, og slik er det også hos Lovecraft. Ondskapen i novellene hans er usynlig og kamuflert, men allestedsnærværende, og dersom han har noe budskap, er det at det gjelder å være mistenksom overfor alt som er fremmed. Nettopp fordi Lovecrafts noveller er så medrivende og suggererende, minner de om at litteraturen har en moralsk dimensjon, også når den består i en oppfordring om å utslette undermenneskene. For ordens skyld fortjener altså novellene å leses, ikke å forbys. Men de forstås best når de leses i sin fulle kontekst.

Mer fra Anmeldelser