00:00 - 03. juli 2020

Først som tragedie, så som en tragedie til

Statsviteren Ivan Krastev er blitt samtidens viktigste fortolker av Vestens politiske kriser, skriver Bernhard Ellefsen.

Mannen med pamflettene: Ivan Krastev viser oss at nysgjerrighet og anerkjennelse er langt bedre verktøy enn fordømmelse og indignasjon. Her er statsviteren på kontoret sitt. Foto: Mafalda Rakos

Et av de første dataspillene jeg kan huske å ha brukt skamløst mye tid på er Civilization. Når jeg tenker tilbake på det, veldig mange år etter at jeg sist spilte noe som helst, kan jeg fortsatt huske gleden over å bygge en hel sivilisasjon fra grunnen av. Spillet var en digital versjon av et allerede eksisterende brettspill, og hadde beholdt ordningen med at spilleren gjør sine manøvre og disposisjoner i en «tur»-ordning. Poenget var å bygge byer, sivil og militær infrastruktur og utvikle kunnskap og teknologi, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor dette spillet, som har fortsatt å komme i nye utgaver siden, hadde et slikt jerngrep om fantasien min: Civilization var populærkulturens aller reneste uttrykk for opplysningstroen på fremskrittet som oppskrift på lykke og velstand. Sten på sten på den sikre vei mot en lys fremtid.

Jeg vet ikke om den amerikanske samfunnsforskeren Francis Fukuyama også spilte mye Civilization, men når man kikker tilbake på den første halvdelen av 1990-tallet, er det fristende å si at muligheten ikke kan utelukkes. Den første utgaven av Civilization kom i 1991, altså samme år som Sovjetunionen ble oppløst. En av de viktigste dynamikkene i dataspillet er at man skal «forske» seg frem til teknologiske, kulturelle og sosiale fremskritt, og at hvert gjennombrudd gjør det mulig å nå nye nivåer. Hjulet gjør vognen mulig. Filosofi gjør demokrati mulig, som igjen gjør fagforeninger mulig. Og så videre.

Fukuyamas berømte tese om at historien tok slutt da det liberale demokratiet ikke lenger hadde noen global erkefiende eller egentlig reelt alternativ, passet som hånd i digital hanske med logikken i dataspillet. Både Francis Fukuyamas The End of History and the Last Man (1992) og Sid Meiers Civilization (1991) pekte begeistret fremover fra det korte århundret som den britiske historikeren Eric Hobsbawm kalte ekstremismens tidsalder. Men som vi vet, skulle historien snart vise seg å ha mer ekstremisme på lager.

Annonse