00:00 - 24. juli 2020

Bortenfor idealismen

Går det an å mobilisere til miljøpolitisk handling uten å forenkle krisen til det ugjenkjennelige?

Et moralsk problem: I Økologisk kommunikasjon (org. 1985) beskriver Niklas Luhmann et samfunn (det vesttyske) som bare i liten grad makter å ta opp i seg den gryende økologiske krisen. Her: Avfallsdeponiet i den tyske byen Ketzin, hvor søppel fra Vest-Berlin havner. Ketzin ligger 40 kilometer vest for Berlin. Foto: Paul Glaser / DPA Zentralbild / ZB -

I 1985 utga den tyske sosiologen Niklas Luhmann en bok med tittelen Økologisk kommunikasjon. Luhmann hadde på dette tidspunktet allerede formulert prinsippene for en «allmenn systemteori», som skulle kunne appliseres på ethvert fenomen beskrevet av den klassiske sosiologien. Sentralt i Luhmanns teori var at «samfunnet» utelukkende består av kommunikasjon mellom selvdannende systemer og deres respektive omverdener: rettsvesenet, politikken, vitenskapen, økonomien, massemediene, kunstverdenen, og så videre.

Med boken Økologisk kommunikasjon ønsket han å ta seg forbi det allmenne nivået og påvise teoriens gyldighet på ett spesifikt område: miljøvern. Luhmann beskrev et samfunn (det vesttyske) som bare i liten grad maktet å ta opp i seg den gryende økologiske krisen og omsette den til adekvat handling. Grunnen til dette var ikke at naturødeleggelsene fremsto som marginale eller at forslag til løsninger uteble i det offentlige ordskiftet (i Tyskland har partiet De grønne vært en del av det politiske spekteret siden 1980). Tvert imot skyldtes vanskelighetene selve strukturen i det hyperkomplekse samfunnet Luhmann beskrev, hvor sentralperspektivet som tidligere utgikk fra den politiske makten og forvaltningen, har måttet vike for et mylder av delsystemer med hver sin unike kobling til omverdenen og til samfunnssystemet som sådan.

For Luhmann ble miljøkrisen et tydelig prov på at det innenfor moderne funksjonsdifferensierte samfunn ikke er mulig å diktere samfunnsutviklingen ut fra én overordnet posisjon eller tematikk, simpelthen fordi det ikke finnes noe samlende punkt hvorfra alle delsystemene kan utledes. Aller tydeligst kom dette til uttrykk i reaksjonene på den økologiske krisen og det Luhmann med dårlig skjult overbærenhet kalte «miljøetikken», der man i kraft av argumentet om naturens egenverdi og vår forpliktelse overfor kommende generasjoner søkte å trumfe alle andre systemhensyn. Problemet med denne holdningen, ifølge Luhmann, er at den gjør miljøsaken til et moralsk og ikke et kybernetisk problem – det vil si et problem som angår styring og regulering av systemer gjennom input, tilbakekobling og resonans.

Annonse