11:01 - 05. mars 2020

Historiens voktere

Boken om Forfatterforeningens selvoppgjør etter krigen graver dypt i kildene, uten å miste spørsmålet om moralsk ansvar av syne.

Styret i Den norske Forfatterforening under krigen: Fra venstre Finn Bø, Nils Johan Rud, sekretær Harriet Ruud, formann Alex Brinchmann ved bordenden, Georg Brochmann, Ole Barman, Johan Borgen og Bjørn Rongen. Foto: fra boken Ordenes pris av Ringdal, Aschehoug 1993

«Skal eit styrevedtak i 2018 forplikta DnFs medlemmer til å be litterære brakkebaronar og ein antisemitt om orsaking?» Med disse ordene – og mange flere – gjorde forfatter Kjartan Fløgstad det ettertrykkelig klart fra talerstolen på fjorårets årsmøte i Den norske Forfatterforening: Hans dager som medlem var talte. At foreningen et år tidligere hadde brukt sitt 125 årsjubileum til sensasjonelt å beklage det de døpte «den såkalte æresrettens utenomrettslige oppgjør» etter krigen, falt Fløgstad blytungt for brystet.

Både beklagelsen og Fløgstads dramatiske utmelding ble gjenstand for en større feide i debattspaltene. Fløgstad fikk støtte av en liten gruppe kritikere og sammen med litteraturforsker Tore Rem og kritiker og forfatter Espen Søbye innledet han en veritabel kanonade i offentligheten. Ifølge dem var beklagelsen like historieløs som den var hodeløs. De fleste av polemikkens kamre ble åpnet og det var ikke vanskelig å se at de tre herrene trivdes i hverandres retoriske selskap.

Utbredt ordning. Forfatterforeningens æresrett var en del av den omfattende ideologiske oppvasken etter frigjøringen og hadde som formål å gjenopprette tro på demokrati og organisasjonsliv etter fem år med nazistisk okkupasjon. I forfatterforeningens tilfelle skulle man dessuten gjenoppbygge tillit til en gruppe mennesker som siden Wergeland og Bjørnson var gitt en symbolsk betydning for nasjonen.

Annonse