Annonse
13:36 - 11. november 2019

Men du kan ikke generalisere

En ny bok puster nytt liv inn i den utskjelte kulturrelativismen ved å gå tilbake til begynnelsen, da en håndfull antropologer tok oppgjør med rasistisk og etnosentrisk vitenskap.

Antropolog: Margaret Mead viser frem masker hun har bragt med tilbake til USA etter et to års opphold hos ulike stammer i Ny-Guinea. Foto: Bettmann / Getty Images
Annonse

Anbefalt bok

Charles King

Gods of the Upper Air: How a Circle of Renegade Anthropologists Reinvented Race, Sex, and Gender in the Twentieth Century

New York: Doubleday 2019

Tiden er trolig inne for en revurdering av kulturrelativismen. Den har vært baksnakket, misforstått, demonisert og karikert i mange år, ikke minst av dem som misliker folk som forsvarer kulturelt mangfold og åpenhet for utlendingers verdier og levemåte.

Men også innen lauget av antropologer, de som lever av å studere det menneskelige mangfold, er klassisk kulturrelativisme blitt avvist (og jeg har selv vært en av kritikerne). Det skyldes ikke at relativismen er blitt kastet på båten som metode, men at kulturbegrepet lenge har vært problematisk. For det er for mye variasjon, blanding og individuelle forskjeller til at det er misvisende å snakke om kulturer i flertall som avgrensede størrelser slik etnonasjonalister gjør.

Charles Kings nye bok forteller historien om den formative perioden i amerikansk kulturantropologi fra den spede begynnelsen i slutten av Victoria-tiden til annen verdenskrig. King lykkes ikke bare med å vise hvordan verdinøytral kunnskap om fremmede folkeslag klarte å klore seg fast i en tid da ganske andre ideologiske vinder blåste, men han speiler også vår egen samtid på tankevekkende måter. King er professor i internasjonal politikk, og har tidligere skrevet blant annet om den nye nasjonalismen i Øst-Europa.

Tro mot sine idealer. De tre sentrale personene i denne historien er Franz Boas, Ruth Benedict og Margaret Mead: Boas var den som grunnla moderne amerikansk kulturantropologi; Benedict utviklet en systematisk sammenlignende kulturvitenskap, og den maurflittige Mead tok med seg perspektivene fra Papa Franz og sin tidligere lærer (og elskerinne) Benedict ut i en verden der hun gjorde stor suksess som offentlig intellektuell.

La oss konsentrere oss om Boas (1858–1942) i denne omgang. Han var tyskfødt, fra en sekulær jødisk familie. Boas var samtidig med den store sosiologen Émile Durkheim (1864–1917), som vokste opp i en troende jødisk familie på den andre siden av grensen, og det ville være en fest å lese en dobbeltbiografi om de to: systembyggeren og generalisten Durkheim og den detaljorienterte partikularisten Boas; to motsatte produkter av opplysning, romantikk og datidens optimistiske tro på vitenskapens muligheter.

Grunnla amerikansk kulturantropologi: Franz Boas (1858–1942), her fotografert i 1933. Foto: Ullstein Bild / Getty Images

Boas, som bosatte seg i USA i 1898, blir husket med mer respekt enn kjærlighet. Han var knapt varm og vennlig, men han var konsekvent, lojal og tro mot sine idealer. Han var også den mektigste personen i amerikansk kulturantropologi i over førti år. Derfor er det mange som ikke er klar over hvor radikale ideene hans var og hvor lite gjennomslagskraft han fikk i sin samtid.

Nødvendig påminnelse. Boas grunnla amerikansk kulturantropologi nærmest som en avlegger av tysk humaniora. Han tok avstand fra den rasistiske ideologien som dominerte politikk og forskning tidlig i forrige århundre, og han kunne gjøre det på empirisk grunnlag. Folkeslag var ikke forskjellige fordi de var født sånn, men fordi de var blitt sånn. Han var også skeptisk til alle generaliseringer om kultur. Til forskjell fra britiske og franske antropologer på samme tid, lette han ikke etter generelle prinsipper for sosialt liv (som gaveutveksling) eller mekanismer for sosial integrasjon (som slektskap), men gikk inn for en historisk partikularisme, altså det syn at alle kulturer har en unik historie som ikke kan innordnes i en generell teori om kultur.

Dette var ikke utbredte tanker i tiårene før annen verdenskrig. Rasisme ble tatt for gitt av mange, og troen på universell kulturell evolusjon var enda vanligere. I dag hører vi ekkoer av samme ideologi når «muslimske kulturer» (en uhyrlig generalisering, naturligvis) omtales som «middelalderske»: Det finnes altså en historisk nødvendighet og en stige der de bare har besteget noen av trinnene, mens andre har nådd toppen.

Boas’ kulturrelativisme seilte aldri i medvind. Selv mange av hans nære kolleger mente han gikk for langt. Ingen av dem forsvarte rasistisk vitenskap, men blant andre Alfred Kroeber (far til Ursula LeGuin, tidligere omtalt i denne spalten) anså det som fornuftig å klassifisere samfunn etter grad av kompleksitet. Mead og Benedict prøvde også, på sin måte, å utvikle generelle teorier om oppvekst, kultur og verdier.

Boas var for sin del ubøyelig. Han var den mektigste personen i amerikanske antropologi, men skrev aldri en generell, teoretisk bok. I dag fremstår han som et ytterpunkt på et kontinuum der tyngdepunktet har flyttet seg altfor langt i motsatt retning. Derfor er denne velskrevne boken nødvendig akkurat nå, som en påminnelse om innsikter som delvis er gått tapt og om de mørke skyene som nå senker seg over en verden der forskjell igjen blir betraktet som en mangel, ikke som et uttrykk for menneskets mangfoldighet.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse