Vi må snakke om rase

Tar jeg ikke mye feil, er det ganske mange velutdannede som innimellom mistenker at rasismen kanskje kan ha noe for seg, altså at det faktisk eksisterer vesentlige forskjeller i medfødte egenskaper mellom tydelig avgrensede menneskegrupper, men at forskningen og den offentlige debatten av ideologiske og moralske grunner ikke kan vedkjenne seg dem.

Rase finnes ikke, heter det programmatisk. Men uten et begrep om rase blir det vanskelig å bekjempe rasisme. Selvfølgelig finnes rase. Den er sosialt og kulturelt konstruert, vanligvis med den hensikt å bygge murer og hierarkier mellom mennesker. Grunnlaget i biologien er svakt, og objektivt sett finnes ikke raser, men det forhindrer den ikke i å eksistere subjektivt som ideologisk våpen.

Genetikk. Når Jonathan Marks vandrer inn i dette minefeltet, gjør han det hverken som debutant eller dilettant. Marks er fysisk antropolog, og har i mange år brukt sin kunnskap om menneskelig genetisk variasjon til å tilbakevise hårete påstander om at medfødte forskjeller mellom raser bidrar til å forklare sosiale og kulturelle variasjoner. Den lille boken han nå har skrevet, inngår i Polity Press’ nye serie «Debating Race», og den viser ikke bare at raser (sosiopolitiske konstruksjoner) er noe annet enn den biologiske variasjonen innad i vår art, men også hvorfor studieprogrammer som tar opp menneskets genetikk, bør ha en solid vitenskapshistorisk komponent. Det er for eksempel ikke uten interesse at datidens fremste biolog, Julian Huxley, var tilhenger av evgenikk (artshygiene), mens hans humanistisk dannede bror Aldous beskrev, til skrekk og advarsel, et konsekvent artshygienisk samfunn i Vidunderlige nye verden.