Annonse
00:00 - 01. mars 2019

Omsorgsarbeid

Kaja Schjerven Mollerins bok om Mor Godhjerta er både et tids- og kunstnerportrett og en nylesning av den folkekjære klassikeren fra 1968.

Om hjertet: Kaja Scherven Mollerin skriver så lett om filosofi og teori at man nesten ikke merker at dét er hva hun gjør. Foto: Julie Pike / Gyldendal
Annonse

Året etter at Jan Erik Volds Mor Godhjertas glade versjon. Ja ble født, publiserte den amerikanske kunstneren Miele Laderman Ukeles manifestet For Maintenaince Art 1969!. Her lanserte hun også forslag til en utstilling med tittelen «CARE». Ukeles både bruker og forvrenger den krigerske manifestsjangeren, som vanligvis hyller fart, brudd, det nye, fortroppene! «Jeg utfører forbannet mye klesvask, rengjøring, matlaging, fornyelse, støtte, ivaretaking osv.», skriver den nybakte moren Ukeles, og foreslår at hun skal flytte alt dette daglige vedlikeholdsarbeidet inn i museet – for å skylle det opp i bevisstheten, utstille det, som Kunst.

«Idé: stille ut rommet i Briskebyveien, la Per male det, gulv, tak og vegger». Dette står å lese i en av notatbøkene fra 1967–68, noe av det unike materialet fra Volds private arkiv som Kaja Schjerven Mollerin har hatt tilgang til under arbeidet med Historien om Mor Godhjerta, som både er et tids- og kunstnerportrett og en nylesning av den folkekjære klassikeren fra 1968. Notatbøkene myldrer av ideer, påpeker Mollerin. Og det slår meg at Volds kunstnertemperament slik det tar form på 60-tallet har en del felles med konseptkunstneren Ukeles’. Begge protesterer de mot en kunstforståelse som avsondrer verket fra felles bruk, gjør det til noe uberørbart som bare kan betraktes med ærbødighet av de innvidde.

Med stor K. Men er det Kunst? Dette var et spørsmål mange av anmelderne stilte seg da Mor Godhjerta kom ut, forteller Mollerin, og uttrykker en viss forbauselse over at ingen overveide at etiketten ikke-kunst i denne sammenhengen også kunne anses som en hedersbevisning. I sitt manifest siterer Ukeles et balinesisk ordspråk: «We have no Art, we try to do everything well.» Dette er vel mest en utopi: Om vi alle var livskunstnere som levde både vakkert og rett, ville kunsten som institusjon vært overflødig. 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse