Annonse
08:51 - 19. mars 2019

Gamle dager var ikke spesielt gode

Det er mulig at «nostalgia ain’t what it used to be», men det blåser nostalgiske vinder overalt hvor det foregår raske endringer. Hvem nostalgikerne er? Som regel de som vet minst om nostalgiens gjenstand.

Nostalgi? Jenter fra hmongfolket i Thailand poserer i folkedrakter foran et landskapsbilde under nyttårsmarkedet i Luang Prabang nord i Laos. Foto: Roland Neveu / Light Rocket / Getty Images
Annonse

Anbefalt bok

David Berliner

Perdre sa culture

Brussel: Zones sensibles 2018

En forlengst gulnet Gary Larson-tegning henger som en selvironisk gest på veggen i antropologiske pauserom over hele verden. Den forestiller et par nordamerikanske indianere som er travelt opptatt med å gjemme tv-apparater og kjøkkenmaskiner idet et par bebrillede karer i tropehjelmer nærmer seg landsbyen. En av dem roper: «Antropologer! Antropologer!» De empatiske urfolkene vil ikke skuffe forskerne, og forbereder seg på å spille rollen som ubesudlede naturbarn.

Det er lenge siden denne vitsen mistet sin kraft. Vår tids antropologer forsker jo stort sett på urene folk – plantasjearbeidere, slumboere, bønder med solcellepanel og fiskere med GPS. Faget mitt har dessuten vært selvreflekterende og selvkritisk i nesten hundre år; vi var postmoderne avant la lettre og mestere i å sage over grenen vi selv satt på. På sitt verste lider antropologien av epistemologisk hypokondri: «Hva kan jeg si, hvordan kan jeg si det, hvem kan jeg si det om, og med hvilken rett kan jeg si noe som helst?» Det tryggeste er alltid å konkludere med at det er umulig å generalisere og at alt er innmari komplekst. Men slike selvfølgeligheter kommer man jo ingen vei med. Vitenskap er forenkling, og den er alltid vinklet i sitt perspektiv og selektiv i sitt utvalg av data. Den sier aldri alt om alt, men den bør kunne si noe om noe.

Iscenesettelse. Det er en tid for alt, også bekymring, men det er fremdeles lov å være ubekymret. David Berliner ved Université Libre de Bruxelles er en munter, energisk, yngre antropolog som i mange år har forsket på iscenesettelsen av kultur for turister og av Unesco. Empirisk har han jobbet i Guinea og Laos, men Berliner er en uredd komparativist som gjerne trekker linjer på tvers av globusen på jakt etter paralleller og mønstre. Hans nye bok, Perdre sa culture (Å miste sin kultur), er skrevet for lesere både i og utenfor akademia som lurer på hva som skjer med kulturelt særpreg i denne overopphetede globaliseringstiden. Svaret er, i korthet, at raske endringer fører til nostalgi, og at betydelige ressurser settes inn, kommersielt, politisk og ikke minst av Unesco, for å redde stumpene. Men selvfølgelig er den kulturen man redder, noe annet enn den ens besteforeldre mistet. Den er villet, regissert, forenklet, reifisert (tingliggjort) og strategisk konstruert for å bli et effektivt redskap i hendene til en turismeindustri, en høyrepopulistisk nasjonalistbevegelse eller et lengtende, nostalgisk barnebarn av moderniteten som leter etter et fotfeste.

Lokalbefolkningens frustrasjon. Berliner snakker blant annet om unescoifiseringen av Luang Prabang i Laos og konverteringen til islam i Guinea, og spør hvordan kulturell mening overføres mellom generasjonene, hvordan folk forholder seg til endring og hvilke roller eksterne aktører spiller. Det er på dette punktet boken hans har noe nytt å fortelle mange lesere. Det er nemlig ikke primært lokalbefolkningene i det globale sør som er nostalgiske for sin tapte kultur. De tar vare på det de oppfatter som meningsfylt og erstatter resten med noe nytt. Deres problem er tap av autonomi, ikke tap av kulturell mening. Nostalgikerne finner man derimot i FN-organisasjonene, blant turister og forskere. Tidligere generasjoners antropologer var også bekymrede nostalgikere. 

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

I Unesco-byen Luang Prabang viser Berliner at innbyggerne er glade for turistinntektene, men irriterte på kulturvernet som blant annet gjør det umulig for dem å bygge som de vil. Der oppfattes problemløserne som problemet, de som vil fryse fast materielle spor etter en fordums levemåte. De plages av at laotene har byttet ut tradisjonell bekledning med praktiske plagg som shorts og t-skjorte, og drømmer seg tilbake til en tid de aldri selv har opplevd.

Balanse. Gamle dager var ikke spesielt gode. Du levde saktens i pakt med en tradisjon, men du hadde dårlig helse og liten valgfrihet. I vår tid ønsker de fleste å finne en uren balanse mellom det gamle og det nye, det hjemlige og det transnasjonale. Som Berliner etter hvert konkluderer, er det lite sympatisk å sverme for det gamle og rene langt borte mens man lever urene, moderne liv hjemme. Det er som å gjøre fjerne folkeslag til historiske relikvier eller eksotiske dyr i reservater. Å ivre for rene tradisjoner langt borte er å massere fossiler i sin egen hjerne.


 

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse