Annonse
00:00 - 22. februar 2019

En aktuell evighet

Snart hundre år etter debuten åpner den finlandssvenske poeten Gunnar Björlings dikt seg for nye og nåtidige betydninger.

Det usagte: Gunnar Björling skrev gjerne først ut diktene i hele setninger, for så å stryke, stryke og stryke, helt til det usagte fikk like stor plass som det sagte. Her er poeten i hjemmet sitt i Helsinki rundt 1960. Foto: Holger Eklund / Helsingin Sanomat
Annonse

Et dikt velter sjelden kiosker eller samfunn, men poesien kan fungere som et rykk i din personlige tidsoppfattelse. Diktlesning fordrer langsomhet, samtidig som den er øyeblikksbasert. Det kortet formatet gjør diktet umiddelbart, samtidig som poesiens språk etablerer erfaringsrom som tar oss ut av kronologien vi innretter våre liv (og stort sett våre romaner) etter.

For vante poesilesere er dette selvsagtheter. Likevel, etter å ha lest dette nye utvalget av den finlandssvenske modernisten Gunnar Björling (1887–1960) er det nettopp følelsen av å bli dratt ut av samtiden og inn i et annet, poetisk nå jeg sitter igjen med – og det er ikke fordi Björlings dikt fremstår utdaterte, snarere tvert imot. Björling søker seg forbi begrepenes verden, mot det ubegrensede: «Og alt er et eneste, og alt er en gåte», skriver han i debutsamlingen Vilande dag (1922). Med sitt fragmenterte språk og sin uvante syntaks holder han diktenes øyeblikk åpent.

Det usagtes tone. Björling er kjent som den mest radikale blant modernismens finlandssvenske poeter. I hans dikt er språket like hardt skakende som tilværelsen. Det fragmenterte og gjentagende uttrykket forsøker å dra det evige og universelle inn i diktet, gripe det i helt enkle ord. Som i disse linjene fra Ohjälpligheten (1943):

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse