Annonse
00:00 - 14. september 2018

Bak fasader og fantasier

Pål Norheim så at Anders Behring Breivik innvarslet et nett fullt av personlig tilpassede kaninhull.

Annonse

Anmeldelse

Pål Norheim

Gutterommet og verden

160 sider

Kolon 2018

Forfatter Pål Norheim døde i fjor høst, like før hans andre bok med statusoppdateringer fra Facebook, Oppdateringer 2, kom ut. Nå har Kolon forlag samlet flere av hans tidligere utgitte essay i Gutterommet og verden.

Tekstene kretser rundt to vanskelige spørsmål, som i et forsøk på å finne den riktige vinkelen å belyse dem fra.

Det egentlige. Det første er om det er mulig å se ting for hva de egentlig er. Et land, en person, ens egen barndom. Som turist ser man først bare den glansede fasaden turistnæringen har satt opp for en. Den mer erfarne turisten drives av «lengselen etter møkk», og ønsker å se bak fasaden for å finne det ekte og småskitne. Men også dette er en fasade. Begge gir turisten det de vil ha. Noen steder finnes det ingenting bak fasadene, og både den pene og den skitne fasaden ville ha forsvunnet for lengst hvis ingen var der for å betrakte dem.

På samme måte prøver biografer enten å hylle eller å avsløre subjektet sitt, skriver Norheim. Den første typen bekrefter drømmene våre, den andre bekrefter marerittene, og begge gir dermed leseren det de vil ha. Og journalister som jakter på skitne sannheter i fremmede land er kanskje vel så mye på jakt etter en ærerik journalistisk arv de ikke lenger finner hjemme.

Et komplett bilde krever et mangfold av perspektiver. Men noen steder og personer er kjent for ting som er så fryktelige at det virker taktløst å snakke om noe annet enn det ene. Er det mulig å skrive om noe så hverdagslig som et måltid på en kinarestaurant i Kigali i Rwanda, uten å nevne folkemordet, spør Norheim, i et essay som forsøker på akkurat dette.

Fortellingen om Breivik. Det andre spørsmålet som opptar ham er hvordan vi skal forstå den nye høyrepopulismen og Utøya-angrepet. Disse essayene er spesielt relevante nå som vi har fått avstand til 22. juli 2011. Det er på tide å jobbe videre med fortellingen om terroristen Anders Behring Breivik.

Norheim er uenig med dem som vil plassere Breivik for seg selv, uten koblinger til oss andre. Han er spesielt kritisk til rettspsykiaterne som hevdet at han var utilregnelig. De så en einstøing på et gutterom som fantaserte om riddere, men forsto ikke at nettet har skapt en ny type gutterom. På et slikt gutterom er det å tro at man deltar i en skjult europeisk borgerkrig ikke et tegn på psykose, men at man tilhører en gal subkultur på nettet.

Norheim hevder at Breivik ikke er et rent ideologisk fenomen. Det er for lett å si at han bare er enda en høyreekstremist. Han utgjør snarere en ny legering av sykdom, ideologi og ondskap, muliggjort av ny kommunikasjonsteknologi.

Arvesølvet. Dette er en urovekkende innsikt. Og Norheim, som skrev disse essayene mellom 2011 og 2013, så dette før mange andre. Sett i lys av den innfløkte konspirasjonsteorien QAnon som herjer blant Trump-tilhengere på nettet, fremst år da også Breiviks drøm om å bruke DNA-prøver til å gjenopprette den norrøne kongerekka som relativt sett mindre gal i dag enn den gjorde i 2011. Breivik er et forvarsel på et nett fullt av personlig tilpassede kaninhull.

Pål Norheim var forutseende om hva som kjennetegner det nye høyre.

Norheim plasserer samtidig Breivik i kontekst av den nye høyrepopulismen, som han anklager for å ha stjålet arvesølvet, ideen om at man kjemper for Europas progressive ideer, og smeltet det om til et antiislamsk våpen.

Han skriver at den beste måten å forstå Bat Ye’or og Fjordman på er å se for seg at Israel er et mentalt sted, og at deres tekster om Eurabia er skrevet på dette mentale stedet. Kontrajihadistenes Europa er det lovede land som stirrer utslettelsen i øyet. Denne apokalyptiske fortellingen skaper et vakuum som en handlingens mann kan tre inn i, en Breivik.

Forutseende. Norheim trekker også inn Niall Ferguson, som han kaller den antiislamske høyrebevegelsens intellektuelle superstjerne. Han påpeker at Ferguson først og fremst er en britisk sjåvinist. På samme måte som Deng Xiaoping mente at Mao gjorde 70 prosent gode ting og 30 prosent dårlige, mener han at det britiske imperiet var 70 prosent godt. Og for øvrig var det dårlige ganske bra, det også.

I 2011 ville jeg ment at det var urettferdig å tegne en skisse som favner fra Breivik til Ferguson. I dag tenker jeg at Norheim var forutseende om hva som kjennetegner det nye høyre: Sjåvinisme og undergangsfantasier, med varierende grad av hastverk.

Bare ett av essayene, om kinarestauranten i Kigali, fungerer ikke for meg. Det bruker ord som er for store og har en oppbygning som forstyrrer. Resten er klart skrevet, med en stil som slentrer seg frem til fulltreffere.

Annonse