Kommentar

Sakprosaen fortjener en skikkelig kåring, skriver Ane Farsethås.

Leser man bøker på norsk, kan man vanskelig ha unngått å ha fått med seg sakprosaens styrkede stilling gjennom de siste to tiårene. Godt hjulpet av en aktiv og kulturpolitisk målrettet forfatterorganisasjon, men først av fremst av sterke utgivelser, og forfattere som i mange tilfeller også har vært villige til å stå på barrikadene for faget sitt, har det enorme feltet av litteratur som spenner over alt fra biografi og dokumentarer til forskningsbasert faglitteratur, memoarer, politiske pamfletter og essayistikk, i stadig økende grad vunnet en plass i  offentligheten, blant leserne og i kulturpolitiske diskusjoner.

Når Morgenbladet i samarbeid med Norsk Litteraturfestival, Weekendavisen, Aftonbladet og Broen.xyz skal kåre de aller fremste av sakprosabøkene i det som her til lands oppleves som en nybrottstid, har vi valgt å se utenfor landets grenser. Mye litteraturhistorieskriving er nasjonal, men hva vet vi egentlig om den svenske og danske litteraturen?

De siste to tiårene representerer utvilsomt en blomstringstid for norsk sakprosa, men hvordan er det i våre naboland? Er de også påvirket av bølgen av det som internasjonalt kalles kreativ eller litterær sakprosa, eller finnes det andre og lengre tradisjoner hos dem?

De siste to tiårene representerer utvilsomt en blomstringstid for norsk sakprosa.

De tre landene har også offentligheter som i tiltagende grad skiller seg ad i sin tone, sine normer og hvilke perspektiver som til enhver tid gis plass. Vil kåringen avspeile og hjelpe oss å forstå disse forskjellene, eller vil den utfordre våre fordommer og vise et annet bilde? Er vi alle panskandinavisk enige om de samme kvalitetskriteriene, eller finnes det forskjellige lærdomstradisjoner og litterære utviklingstrekk som avspeiler seg i det som anses som høydepunkter i den nye sakprosaen?

Selv om begrepet «sakprosa» først ble brukt av en finlandssvensk språkforsker, Rolf Pipping, i 1938, er det ikke opplagt at vi alle opererer med en felles forståelse av det som på norsk inntil for få år siden ble omtalt som «faglitteratur». Forstår våre naboer også sakprosaen som en overordnet sekkebetegnelse for en rekke sjangre, eller har vi forskjellige forståelsesrammer i møte med all den litteraturen som ikke er skjønnlitterær?

I Morgenbladet er vi svært takknemlige for å ha fått med oss Weekendavisen og Aftonbladet til å utforske disse spørsmålene. De tre avisene vil i året som kommer, sammen med det skandinaviske nettmagasinet Broen.xyz, på hver sine måter dekke juryens valg og debattene som følger i kjølvannet. Og med en usedvanlig kompetent jury, som samlet sitter på tung erfaring som forskere, kritikere og forfattere innenfor et bredt spekter av sakprosaens undersjangre, ligger mye til rette for både sterke valg, gode debatter og læring over landegrensene.

Det skandinaviske ordskiftet er ofte preget av en blanding av selvkritikk, høflighet og fantasier om de andre. Det er ikke bare i Norge vi oppskriftsmessig tyr til påstander om hvor god kritikken, litteraturen eller offentligheten er i nabolandene når vi er misfornøyd med noe her hjemme. Besøker man disse landene og oppsøker deres litterære offentligheter, vil man fort oppdage at den norske offentligheten, litteraturen og litteraturkritikken brukes akkurat like ofte i denne typen argumentasjon i våre naboland, som drømmen om svenske eller danske litterære tilstander her til lands.

Et håp for denne kåringen er at den vil nå hinsides både høfligheten og fantasiene om hvilken side av grensen gresset er grønnest på, til en reell meningsutveksling der man faktisk lærer noe om naboenes litteratur og ideer.

Mer fra Kommentar