Annonse

Annonse

00:00 - 05. januar 2018

Stoffet litteraturen veves av

Philip Roth viet sitt skrivende liv til fiksjonen, men i hans fåtallige essayer ser vi tenkningen bak storheten.

Litteraturens hjemtrakter: Philip Roth ville skrive sant og rikt om den verden vi lever i. I 1968 besøkte han gamle trakter i oppvekstens Newark med fotograf på slep. Foto: Bob Peterson / The LIFE Images Collection / Getty Images Bob Peterson/The LIFE Images Collection/Getty Images

Som den første nålevende amerikanske forfatteren har Philip Roth fått utgitt sine samlede verk i den prestisjetunge og vakkert utformede Library of America-serien. Det aller siste bindet består ifølge omslaget av hans samlede nonfiction og inneholder de epokegjørende essayene fra begynnelsen av 1960-tallet, den i overkant soignerte intervjuboken Shop Talk (2001) og et knippe tekster – takketaler, små refleksjoner, minner – skrevet det siste tiåret, også etter at Roth trakk seg tilbake fra forfattergjerningen i 2012.

Boken inneholder ikke farserindringene Patrimony (1991), selvbiografien The Facts (1988) eller den store Nobeltalen som Svenska Akademien med sin hårreisende forbigåelse har avholdt ham fra å skrive som en krone på et av de største – i mine øyne det største – livsverk amerikansk litteratur har sett.

Vind i håret. Philip Roth opplevde aldri å være en ukjent forfatter. Allerede før debuten i 1959 hadde han vunnet litterære priser, og Goodbye, Columbus innbragte ham landets gjeveste utmerkelse for en enkeltutgivelse. Da var han 26 år gammel. Fra første setning satte han sin jødisk-amerikanske identitet og bakgrunn på spill, og reaksjonene begynte umiddelbart å strømme inn. Særlig fra jødiske miljøer som mente han løp antisemitters ærend i sine satiriske beskrivelser av sneversyn, smålighet og bakstreverskhet i den amerikanske jødiskheten. Middelalderens jøder ville visst hva de burde gjøre med ham, skrev en fremstående jødisk intellektuell.

HER !

Annonse