Annonse
00:00 - 10. november 2017

En blodflekk på kartet

Tante Ulrikkes vei er ikke viktig fordi den representerer noe eller noen, men fordi den er en virkelig sterk roman.

Områdeløft: I sin debutroman har Zeshan Shakar flyttet avdukingen av verdens største lampe noen år tilbake i tid. Der kaster den komisk lys over kommunens bestrebelser på å forskjønne Stovner.
Annonse

Anmeldelse

Zeshan Shakar

Tante Ulrikkes vei

430 sider Gyldendal 2017

Fra tid til annen snakkes det om den store norske innvandrerromanen. Kritikere og forleggere sier disse ordene med et slags håp i stemmen. Som om den er noe man leter etter, eller lengter etter å kunne utrope: Her er den! Jeg fant!

Håpet er umulig. Mo, en av de to guttene som fører ordet i Zeshan Shakars romandebut, vet dette så altfor godt. Han er skolelyset, den som tar T-banen fra Stovner gjennom de ulike sosiokulturelle klimasonene til Blindern. Han har fått stipend av bydelen, overrakt av statsministeren i forbindelse med startskuddet for et områdeløft. Mo er en del av løftet! På vei til T-banen en dag prater han med en kompis om skole og studier. Da de skilles, roper kameraten: «Du representerer, mann!» Og det er som om Mo skutter seg. Å representere er vel toppen av ufrihet. For en fersk student så vel som for en roman.

 

Mikrokosmos. Tante Ulrikkes vei er altså to gutters fortelling. Mo og Jamal går på videregående da vi møter dem sommeren 2001. Fem år senere har livene deres tatt ulike veier, men ikke så ulike som man kanskje skulle tro underveis. Og den store historiens begivenheter har formet dem: Fra 11. september via terrorangrep på det europeiske kontinentet og æresdrap til en valgkamp med skarpe fronter i «innvandringsspørsmålet».

Stovner er kanskje en blodflekk på tabloidavisenes Oslo-kart, men bydelen er også et mikrokosmos hvor omverdenens kulturelle konflikter gjentas i liten skala, eller blir til reaksjoner mellom familiemedlemmer og helt inn i den enkeltes kropp. Rasisme er ikke bra for fordøyelsen, oppdager Mo.

 

En munter finger. Allerede fra første side viser Zeshan Shakar seg å ha et glødende ironisk forhold til innvandrerromanen som idé, og den tyngende oppgaven med å representere. Romanen åpner med en e-post til Jamal fra en seniorrådgiver i det samfunnsvitenskapelige forskningsinstittutet Nova. Raskt forstår vi at han er vervet som informant i prosjektet «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen».

Å, dette er så briljant fra forfatterens side! I stedet for å streve for å unngå det litterært umulige arbeidet det ville være å representere en befolkningsgruppe eller en bydel, gir han hele problemstillingen muntert fingeren. Ingenting kan vel være stivere og mer tvungent enn en roman som kartlegger «hverdagen til unge i Groruddalen»? At hele Shakars roman er utformet som informantene Mo og Jamals respektive rapporter til seniorforskeren om sin hverdag, undergraver effektivt all den representativitet de ellers ville ha vært tynget med.

Guttene får være seg selv, og hvert kapittels innledende epostinformasjon og emnefelt minner oss på det ironiske, det umulige, ved å skrive en Stovner-roman. Så enkelt og effektivt kan altså et nærmest uløselig litterært problem løses.

 

Fortellingene guttene deler, er stort sett helt alminnelige. Og der ligger styrken.

Advarsler. Mo er den flittige og skoleflinke. Jamal er hustleren. Hans rapporter er dikterte innspillinger, og skrevet ut med en rytmisk muntlighet som særlig kjennetegnes av vilter preposisjonsbruk, verbbøyning à la min seks år gamle sønn, og enkelte poetiske utskeielser som nok lyder i overkant litterære til å være Jamals egne, men som minner oss på at dette faktisk er litteratur og ikke sosiologisk dokumentasjon: «Liksom, det er heftig å lære å bruke gunner og dem tinga der, du veit, plutselig jeg kommer tilbake til Stovner og er helt gangster, men seriøst, skal gå rundt på militæret der og være heia Norge og gå på krig fordi jeg tenker på min far og mor og den drømmen på vår jord…»

Men fristes vi til å sammenligne Jamals ordstrøm med rap, kommer romanen oss i forkjøpet der også. Dette er noe av det første Jamal selv kommenterer, og vi er advart mot nok en klisjé. Jamals stemme er først og fremst en litterær stemme.

 

Arrvev. Fortellingene guttene deler, er stort sett helt alminnelige. Og der ligger styrken. Rasismen de beskriver er konsekvent manifestert i nokså sparsommelige og nøkterne bilder som virkelig slår. Første gang Mo overhører lærerne på skolen snakke om hvor mange utlendinger det har blitt, er han bare åtte år. I en knallsterk og vond scene blir lærerne til roalddahlske monstre foran øynene på ham.

Da han halvannet tiår senere hører norske politikere si at nå må det være lov å ta ordet også med upopulære meninger, samles indignasjonen hans i én intens setning: «De har hatt ordet fra jeg var åtte.» Ord betyr noe, bekrefter denne romanen. Det politiske språket lager fysiske arr. Og det er lenge siden offentlighetens ord om innvandring ristet av seg all menneskelighet, uten at det har sluttet å gjøre vondt for menneskene det gjelder av den grunn.

 

Tante Ulrikke. Gaten de to guttene bor i, og som har gitt denne romanen sin tittel, er oppkalt etter et av dramatikeren Gunnar Heibergs tidlige stykker, Tante Ulrikke (1884). Heltinnen i stykket er en progressiv, politisk aktiv og nokså blåøyd kvinne som møter sterk motstand i sitt forsøk på å spre ideer om likeverd og sosial utjevning. En sentral scene utspiller seg på et politisk møte og heltinnen griper ordet med følgende budskap: «I dag hadde jeg tenkt å gjøre Dem oppmerksom på hvorledes et nyfødt barn blir mottatt forskjellig i rike og fattige familier.»

I romanen som på et ord nær deler tittel med salig Heibergs stykke, ulmer den samme tematikken på hver eneste side. Men romandebutant Shakar blir aldri noen naiv tante Ulrikke. I stedet stiller han mange av den idealistiske kvinnens 2000-tallspendanter komisk til skue.

 

Forskjønnelse og motstand. Særlig det nevnte områdeløftet er like deler kostelig og nedslående lesning. Forskjønning av bydelen, et kunstverk som dessuten havner i Guinness’ rekordbok som verdens største lampe, og store ord fra politiske ledere står i en nærmest absurd kontrast til den veggen av antagonisme Stovner-familiene møter hos Nav, politi og i lettskremte poteters (hvitingers) blikk på T-banen.

Shakar tegner et bevegende og bevegelig bilde av to unge gutter på Stovner, og fargelegger det med konkrete erfaringer, sansninger og tanker. Tante Ulrikkes vei er en viktig roman ikke fordi den representerer noe, men fordi den er god.

Annonse