Annonse

Annonse

00:00 - 31. mars 2017

Dikt som holder tapet levende

For første gang er den svenske poeten Anna Rydstedt gjendiktet til norsk, med en samling springende ut av naturen, barndommen og morens død.

Tilbake i tid: Diktene som nå kommer ut på norsk, ble opprinnelig utgitt i 1970. Foto: Nina Södergren

Anmeldelse

Anna Rydstedt

Jeg var et barn

Oversatt av Marte Huke

76 sider

Tiden 2017

Hun vokste opp i den lille byen Ventlinge, på Øland, en lang og smal øy i Østersjøen. Hun ville bli prest, men fikk ikke lov fordi hun var kvinne. I stedet utdannet hun seg til folkehøyskolelærer. Men hun ville også noe annet, hun ville skrive dikt, og det gjorde hun. I løpet av de 66 årene hun levde ble det åtte små samlinger – fra debuten Bannlyst prästinna (1953) til den posthumt utgitte Kore (1994).

Kanskje kan vi kalle Anna Rydstedt (1928–1994) en øy. Ikke fordi hun ikke inngikk i sammenhenger – hun tilhørte for eksempel Lundskolen, en litterær gruppe tilknyttet universitetet i Lund – men fordi hun hverken er blitt lest inn i en spesiell tradisjon, ei heller fått noen posisjon i kanon. Likevel ser det ut til at bøkene hennes langsomt er i ferd med å samle en ny leserskare. I Sverige har det kommet flere antologier viet forfatterskapet, den seneste utgitt i fjor, og i 2009 ble Anna Rydstedt-selskapet stiftet. Nå er også hennes femte diktsamling, Jeg var et barn (1970), blitt gjendiktet til norsk.

 

Stedbundne dikt. Den tydeligste fellesnevneren i denne samlingen, som består av fire deler, er tilknytningen til det ølandske landskapet. Naturen fra Rydstedts oppvekst, med skjærsminbusker, orkideer, «gressgrønske» og «bølgeskumhunder», samt dyrene og menneskene, er som en jord diktene er festet i og suger næring fra. De kan vokse til eksistensielle spørsmål, eller holde seg langs bakken, til det nære og hverdagslige. Men det såkalt store og det såkalt lille vikles like gjerne inn i hverandre – for eksempel i «Vinterdikt 1965–66», der en bitende kald vinter får poeten til å undre: «Hvordan kan vi alle, / menneske, rådyr, svane / og mus, / alle anonymer leve?» og til å rope ut det mer umiddelbare: «Satans snø!».

Diktene beveger seg i ulike leier. Noen er skåret inn til benet, slik at bare det mest nødvendige står igjen. Andre er høystemte, men gjerne også preget av et språklig overskudd, som når poeten finner på ordet «nattepilerføtter» for å beskrive pinnsvinet. Diktene er skrevet med stødig hånd – man merker på det gjennomarbeidede uttrykket at dette er verket til en moden poet. En gammeldags tone preger en del av tekstene og minner om at de ikke ble skrevet i går, men sånt må man vel regne med i et nesten femti år gammelt verk.

 

Språket er ofte nært og konkret, man kan til og med si etterrettelig.

Etterrettelig minnearbeid. Det som gjør sterkest inntrykk i Jeg var et barn er bokens siste del, diktsyklusen Mamma i verden. I gjendikter Marte Hukes avsluttende kommentarer kan man lese at den ble påbegynt etter at Rydstedts mor døde av kreft, men fullført først tre-fire år senere.

De til sammen elleve diktene kretser alle rundt morens sykdom og død, hvert av dem fra en litt ny vinkel og med litt andre ord. Mens ett dikt retter oppmerksomheten mot et barndomsminne, beskriver et annet morens aller siste timer: «Du kjemper ikke lenger imot / men føres stadig lenger bort i natten, / og vi ligger i to båter, / og når snart ikke hverandres hender.» Foruten å holde morens minne levende, hegner diktene også om selve tapserfaringen, da de stadig vender tilbake til morens siste etapper: den siste sommeren, det siste sykehusoppholdet, det siste åndedraget.

Samtidig er tekstene sparsomme med følelsesutbrudd og sorgbeskrivelser. Språket er ofte nært og konkret, man kan til og med si etterrettelig. Alt det praktiske rundt morens død beskrives i detalj, for eksempel i teksten «Klesbål», om brenningen av morens etterlatte klær: «Årene blir kastet om på når hun tar klærne ut av sekkene og fører dem, med skaftet på en gammel hakke, eller i vanskelige tilfeller en høygaffel, inn i ilden, der de flammer opp. Også asken har tøyets struktur. Asken fra sekkene har jutevevsstruktur.» Slike dvelende observasjoner gjør at blikket og tanken stanser opp. Det er som om Rydstedt dissekerer øyeblikket, for å la det åpnes og bli større enn seg selv.

 

Et tabu – i sin tid. Etterordet til den svenske poeten Staffan Söderblom er også verdt å fremheve. Her gis en lydhør og innsiktsfull lesning av et annet av Rydstedts dikt, «Hesten», fra samlingen Genom nålsögat (1989). Söderblom setter dessuten Jeg var et barn i sammenheng med dens egen tid. Det var nemlig få svenske poeter som hadde skrevet så utilslørt og usentimentalt om et nært tap tidligere – «et tabu man kanskje ikke visste noe om» inntil boken kom i 1970. Diktsuiten Mamma i verden var rett og slett «noe ganske uhørt».

I dag er slike bekjennelsesfortellinger om menneskers dødsforløp så å si hverdagskost, påpeker Söderblom. Og han har nok rett i at Rydstedts dikt ikke fremstår like nærgående og kompromissløse når vi leser dem i dag. Desto mer oppløftende, da, å kunne slå fast at de fortsatt har kraft.

Annonse