12:34 - 21. november 2019

Det Macron egentlig prøver på

Frankrikes president får kritikk for å splitte Europa. Men på bakrommet er mange enige med ham.

Frankrikes president Emmanuel Macron har gjort seg bemerket med flere uttalelser den siste tiden. Men hva er det han egentlig har i tankene? Foto: Nicolas Economou / NurPhoto / Getty Images

Siden sommerferien har den franske presidenten strukket hånden ut til Vladimir Putin og invitert Ungarns autoritære leder Viktor Órban til Paris. Han har lagt ned veto mot at Albania og Nord-Makedonia skal få begynne forhandlinger om EU-medlemskap. I det lengste strittet han også imot at britene skulle få en ny brexitutsettelse. Ergrelsen over Emmanuel Macrons alenegang toppet seg for mange europeiske politikere etter det famøse intervjuet i The Economist 7. november, da han kalte Nato «hjernedødt». 

Hvis Paris bruser med de storpolitiske fjærene, er det ofte slik at svaret fra Berlin bestemmer om innholdet kan få substans. Først når de to trekker i samme retning, skapes et reelt europeisk gravitasjonspunkt. Men tyske kommentatorer er ikke nådige i sine analyser, særlig over det siste utspillet. Michaela Wiegel fra Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) tror Macron oppnår det motsatte av det han ønsker, fordi hans tilsynelatende Putin-vennlighet og åpenbare Nato-kritikk vil gjøre det enda vanskeligere å få de østeuropeiske landene med på å bygge et felleseuropeisk forsvar.

Pessimistisk Berlin. Daniel Brössler i Süddeutsche Zeitung rister også på hodet: Macron har faktisk klart å skape mer mistro og konflikt rundt det gryende forsvarssamarbeidet i Europa. Brössler identifiserer nå en grunnleggende strategisk konflikt mellom Paris og Berlin, siden sistnevnte anstrenger seg for å redde Nato samtidig som de vil ha mer europeisk forsvar.

Kommentatorene er på linje med Tysklands utenriksminister Heiko Maas, som kontret Macron med en advarsel om at Europa ikke må splittes innen sikkerhetspolitikken.

At tyske politikere og kommentatorer fra landets mest velrenommerte aviser forsvarer Nato må ikke nødvendigvis forstås bokstavelig. Angela Merkel har selv gitt eksplisitt uttrykk for at tyskerne ikke lenger kan stole på USA, og Tyskland er blant pådriverne for et styrket felleseuropeisk forsvarssamarbeid. Men Berlin er langt mer pessimistisk enn Paris når det gjelder realismen i å nå målet om europeisk «strategisk autonomi» i overskuelig fremtid.

Videre er Tyskland til forskjell fra Frankrike svært oppsatt på at «alle skal med» i EU-samarbeidet. Å bygge et felleseuropeisk forsvar blir langt vanskeligere dersom de sentral- og østeuropeiske landene, som er mest USA-vennlige og Russland-fiendtlige, begynner å stritte imot. Når Macron nærmer seg Russland samtidig som han nedsnakker Nato, fyrer det oppunder mistanker om at EUs gryende militærsamarbeid vil gå på bekostning av de transatlantiske relasjonene i fremtiden.

Den utålmodige i gjengen. EU-rådets avtroppende president, polske Donald Tusk, deler denne bekymringen. I en tale på Collège d’Europe i Brugge onsdag forrige uke var han særlig kritisk til den franske presidentens beskrivelse av Russland som en «strategisk partner». Men Tusk innrømte samtidig at flere andre EU-land deler oppfatningen av at det er på tide å revurdere den harde linjen mot Moskva, og det er i det hele tatt mye av det Macron sier og mener som har langt mer støtte blant europeiske politikere (og blant folk flest) enn det skapes inntrykk av når andre statsledere distanserer seg fra ham. Det gjelder kritikken av Nato under Trump og Erdogan, ønsket om å prioritere mer felleseuropeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk, men også skepsisen til å åpne medlemskapsforhandlinger med Nord-Makedonia og Albania. 

I dette perspektivet skiller Macron seg mest ut som den mest frittalende og utålmodige i gjengen. Utgangspunktet for intervjuet i The Economist var ikke et ønske om å snakke Nato ned, men å advare europeerne om at de risikerer å miste all innflytelse i verden dersom de ikke snarest begynner å samle troppene – både metaforisk og bokstavelig. Bakteppet er den autoritære glidningen i USA, Russland og Kina, som sammenfaller med at Europas relative politiske og økonomiske tyngde krymper for hver dag som går.

Logikken bak. Det Macron ønsker, er strengt tatt noe så konvensjonelt som å bevare en internasjonal rettsorden, å forsvare demokrati og menneskerettigheter, samtidig som man sikrer at ikke USA og Kina legger alle premissene for den globale utviklingen. Fransk og europeisk næringsliv og arbeidsplasser må forsvares. Likevel fremstilles han – mange ganger ufortjent – som en revolusjonær skikkelse. Hvis man leser hele intervjuet med Macron i The Economist, fremstår påstanden om at Nato er «hjernedødt» som en relativt nøktern observasjon.

I dette perspektivet er det lettere å få øye på en logikk bak Macrons mange utspill: Europa må ha mer fokus på noen kjerneutfordringer av storpolitisk art. 

Man diskutere om den franske presidentens sololøp gjør det enklere eller vanskeligere å samle troppene om disse. Men mange er glade for at Europa har en statsleder som snakker høyt om at våre samfunn er truet av noe annet enn innvandring, og som dessuten kan tenke både langsiktig og vidløftig rundt det. 

Svulstig, men sant. Slik lød det da Macron skulle argumentere for at EU må stå samlet dersom Europa skal kunne utfordre Kinas ledende posisjon innenfor kunstig intelligens: «Hvis vi vil forsvare vår måte å håndtere personvern på, vår kollektive preferanse for individuell frihet fremfor teknologisk fremskritt, integriteten til mennesker og menneskelig DNA, hvis du vil ha mulighet til å styre hvordan samfunnet skal være, hva slags sivilisasjon vi skal ha, da må du være en aktør i kunstig intelligens-revolusjonen.»

Temmelig svulstig, men sannsynligvis sant. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse