Annonse
00:00 - 12. april 2019

Samtale under press

Annonse

Hele Norge snakker

Kan du tenke deg å sette deg ned med en person som står på motsatt side av deg i en aktuell sak? For tiden rekrutterer Morgenbladet deltagere til «Hele Norge snakker», et debattkonsept som går ut på å sette sammen folk som er helt uenige i en rekke sentrale samfunnsspørsmål, og få dem til snakke sammen, ansikt til ansikt. Samtidig kan det virke som om stadig flere mister troen på direkte, personlige møter som demokratisk virkemiddel.

«Ville du ha diskutert hvorvidt slike som deg har rett til å eksistere», spør for eksempel Mohamed Abdi, i en replikk til Guri Heftye og Nordiske Mediedager, som har invitert Steve Bannon til hovedscenen under arrangementet i Bergen 9. mai. Abdi har kritisert invitasjonen av Bannon siden den ble kjent i februar. Da han selv ble invitert til å delta i en samtale om ytringsfrihet dagen etter intervjuet med Steve Bannon, takket han nei og oppfordret samtidig andre kritikere og venner til å ta samme standpunkt. Denne uken fikk han følge av scenekunstner og dramatiker Camara Lundestad Joof og Rune Berglund Steen, leder for Antirasistisk Senter. Man må anta at målet med kampanjen er å presse Nordiske Mediedager til å avinvitere Bannon, og innrømme at det var en dårlig idé å invitere ham i utgangspunktet.

Boikott av den typen som nå retter seg mot Nordiske Mediedager, er velkjent fra amerikansk kulturkrig, men foreløpig ganske nytt i Norge. «No-platforming», eller scenenekt som vi kaller det her i avisen, er fortsatt ikke et veletablert ord i den brede norske offentligheten. Polarisering derimot, er en fare vi har vært klar over lenge. Å følge debatten om scenenekt, er en studie av polarisering i praksis. At enkeltpersoner hver for seg setter betingelser for rammene de vil delta innenfor, er noe vi har stor forståelse for. Men hvordan skal vi som avis håndtere organisert boikott? Scenenekt som boikott av bestemte plattformer og personer, truer grunnlaget for en bred offentlig samtale, og det er denne samtalen som er vårt anliggende, som avis. Det er den etablerte pressens definisjonsmakt som utfordres, fra begge sider.

Hvis vi har lært noe av debatten så langt, så er det at det å forholde seg prinsipielt til spørsmålet, er et privilegium i seg selv. Første skritt må være å anerkjenne at det å diskutere politiske problemstillinger oppleves helt annerledes om du tilhører den minoriteten som diskuteres. Ingen ønsker å gi ukritisk oppmerksomhet til rasister og nazister. Det uløste problemet er at de færreste gir seg selv slike merkelapper. Å avstå fra å møte bestemte personer, er noe annet enn å nekte andre talerett. Scenenekt er også et samlebegrep for erfaringer og begrunnelser som ikke uten videre fanges opp i den borgerlige offentligheten. Vi avkreves en ny etisk bevissthet.

Vår oppgave er å motarbeide polarisering og kommunikasjonssammenbrudd. Vi respekterer at våre skribenter kan ha en annen strategi enn oss. Vi gir scene også til scenenektere. Men vi må insistere på friheten til å invitere og snakke med alle. Vi kan bare be om tillit til at vi kan få noe meningsfullt ut av det. Uten en slik grunnleggende frihet og tillit, mister vi våre viktigste verktøy i den daglige kampen for å skape og opprettholde en felles, offentlig samtale. Vi deler heiagjengens anerkjennelse av integriteten til Mohamed Abdi og Camara Lundestad Joof. Men vi er ikke enige med dem i at oppmerksomhet er det samme som aksept. Hvis vi et øyeblikk senker skjoldene og ser til begge sider, så er det lite sikker kunnskap om hvilken strategi som er den rette, boikott eller konfrontasjon. Scenenekt-debatten har bare så vidt begynt.

MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse