Annonse
00:00 - 11. januar 2019

Du er selv skyld i klasseskillene, skriver Markus Slettholm.

Du er selv skyld i klasseskillene, skriver Markus Slettholm.

Annonse

I Norge går det mange tog, men ett av dem skiller seg ut: velstandstoget, der mine middelklassekamerater og jeg kjører mot en trygg, økonomisk fremtid mens årene fyker forbi utenfor vinduet. Lokomotivet, som er av gammel dato, har på denne siden av årtusenskiftet fått stadig nye vogner med kupeer av beste kvalitet. Noen finere og tryggere enn andre, riktignok, men har du først kommet om bord, er du allerede milevis foran de som måtte bli stående igjen på perrongen. Gullbilletten har vi ikke kjøpt for våre egne penger, gudene må vite at en ikke selv har råd. Men uansett hvor behagelig setene måtte være, er det en vond eim her i kupeen.

I desember ramlet en e-post inn i innboksen min: «Til alle våre kjøpere i Lillebergtunet borettslag». Obos ønsket alle boligeierne i deres storsatsing på Ensjø god jul og godt nyttår, til tross for at de dessverre «måtte fundamentere helt ned til fjell», og at innflytting dermed ikke blir før etter neste jul.

Dagen etter hadde NRK Ekko et innslag om arv. «Drømmer du om et deilig hvitmalt hus med tumleplass til hele familien, i en by, og en snasen elbil du kan kjøre til og fra jobb og hjem?», spurte de. Ja, vil vel de fleste svare. «Da gjelder det å ha arven i orden, og ikke minst greie foreldre», lød journalistens svar. Rikskringkasterens budskap traff meg som en knyttneve i magen. Ikke fordi jeg i min nåværende livssituasjon drømmer om villa med hvitmalt stakittgjerde og grønt gress, Tesla eller barn, men fordi disse to dagene før jul ble en påminnelse om en tanke som har surret et sted langt bak i samvittigheten en stund.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse