Fem lik og en kamp om fortiden

---

Dmítrijev-saken

---

Den 25. august begynte russiske soldater å lempe jord mellom de høye grantrærne i Sandarmokh, den største massegraven i det nordvestlige Russland. Morgenbladet har tidligere skrevet om arbeidet historikeren Júrij Dmítrijev – som denne uken skal møte i retten på nytt – har gjort med å navngi de drepte i massegraven, mange tusen ofre fra Stalins utrenskinger (se faktaboks).

Men soldatene som gravde i skogen denne sommeren lette ikke etter dem. En ny teori har nemlig vunnet fotfeste i Russland de siste årene:

Kan det også ligge sovjetiske krigsfanger begravet i Sandarmokh, drept av finske soldater under 2. verdenskrig? Om så, er graven ikke bare et monument over Stalins synder – en nasjonal skam – men også et minnesmerke for forbrytelser begått mot russere, av utlendinger.

– Fra det jeg vet, kan det være mellom 700 og 900 sovjetiske krigsfanger begravet i distriktet, sier Sergej Verígin, historiker ved Statsuniversitetet i Petrozavodsk og en av forskerne bak teorien.

– Disse utgravingene har kun politiske motiver, sier derimot den finske historikeren Antti Kujala.

[ Les også: Derfor er Dmitrijev-saken så viktig for Russland. Et essay av forfatter Sergej Lebedev. ]

Bein på bein.

Sandarmokh ble først brukt som rettersted i 1937, av statspolitiet NKVD (senere kjent som KGB). I løpet av et par år ble tusenvis av «statsfiender» og politiske dissidenter henrettet og begravet der, viser dokumenter Dmítrijev har funnet. Men i området raste også 2. verdenskrig noen få år senere. Skogene rundt Sandarmokh havnet da i finske hender.

Ifølge Sergej Verígin og hans kollega Júrij Kilin, ble massegraven da tatt i bruk på nytt.

– Flere hundre krigsfanger døde i finske konsentrasjonsleirer i regionen. Et beleilig sted å begrave dem ville være Sandarmokh, sier Verígin i en e-post.

Ifølge Verígin må finnene ha kjent til massegraven, som lå en liten mil fra frontlinjen og i et område de patruljerte tett. Hendig, da, å gjenbruke de gamle likgropene – å gjemme sine forbrytelser blant gamle ben. Teorien ble først fremsatt i 2016, og i august satte Den russiske hærens historielag (RVIO) spadene i bakken for å lete etter bevis. På en pressekonferanse et par uker senere kunne ekspedisjonsleder Oleg Titberia presentere resultatet:

De hadde funnet rester etter fem mennesker, bakbundet og skutt i bakhodet.

Sammen med beinrestene fant RVIO kuler, og det Titberia beskrev som rester etter grønne, britiske uniformsjakker – av den typen Finland ga til sine krigsfanger. Det er for tidlig å konkludere sikkert, sa Titberia, men hintene var tydelige.

– Jeg ser frem til å få resultatene fra utgravingen, sier Verígin.

Tviler på likfrakt.

– Dette er et forsøk på å undergrave troverdigheten til Memorial, som har arbeidet for å minnes ofrene etter Stalin, mener Antti Kujala, historiker ved Universitetet i Helsinki.

Memorial er organisasjonen som Júrij Dmítrijev jobber for; siden Sovjetunionens kollaps har den dokumentert sovjetiske forbrytelser mot eget folk. I dag vil det offisielle Russland imidlertid heller huske Stalins rolle som «fedrelandets redningsmann» fra 2. verdenskrig, og Memorials arbeid er blitt ekstremt politisk betent. Organisasjonen er stemplet som utenlandsk agent.

– I dagens Russland ønsker makthaverne å flytte skylden for landets problemer over på utenlandske krefter. De styrker seg selv ved å snakke om trusler fra utlandet, sier Kujala.

– Det er ubehagelig for dagens statspoliti å bli minnet på forbrytelsene som forløperen NKVD begikk. Derfor vil de vise at ikke bare NKVD drepte folk i Sandarmokh, men også finnene.

Kujala har forsket på Finlands behandling av krigsfanger under andre verdenskrig. Perioden er en skamplett: Mer enn 20 000 russere døde i finsk fangenskap, av sult, utmattelse, kulde, eller fordi de ble henrettet. Det betyr imidlertid ikke at de døde endte opp i Sandarmokh, sier han.

– Det var ingen finsk fangeleir der, og ingen ville tatt seg bryet med å flytte lik nærmere frontlinjen. Skogene i Karelen mangler ikke potensielle gravplasser, sier Kujala – og legger til at jakkene Finland fikk fra britene var brune, ikke grønne.

– Det at ofrene var bundet og skutt i bakhodet, minner mest om NKVDs metoder. De som ble dømt til døden av finske militærdomstoler, skulle se eksekusjonspelotongen i øynene.

Uaktuelt

. Utgravingene i Karelen denne sommeren var en russisk ekspedisjon – ingen finske eksperter eller myndigheter ble invitert med, selv om Sergej Verígin forteller at han foreslo et slikt samarbeid da ekspedisjonen ble planlagt.

For Antti Kujala ville det ikke vært aktuelt å delta.

– Enhver deltagelse ville bare legitimert denne politiske prosessen. Dessverre kommer de antageligvis til å finne akkurat det de forventer å finne, sier han.

Ifølge den russiske avisen Kommersant er de nye beinrestene fra Sandarmokh sendt til Storbritannia for videre analyser.