---
Sergej Lebedev
---
Morgenbladet har i flere artikler fortalt om arbeidet til, og rettsprosessen mot, den russiske historikeren Jurij Dmitrijev. I dette essayet forteller forfatter Sergej Lebedev om betydningen av Dmitrijevs arbeid.
I desember 2016 ble Jurij Dmitrijev arrestert. Historikeren og GULag-forskeren fra Petrozavodsk som oppdaget Stalins massegraver i skogene Krasnyj Bor og Sandarmokh i Karelen, og ved Sekirnaja-høyden på øya Store Solovki i Kvitsjøen, og som har utgitt «Minnebøker» om ofrene for den politiske undertrykkelsen i Karelen på 1930- og 1940-tallet.
Mye har allerede blitt skrevet om den juridiske siden av straffesaken, og om de fabrikkerte anklagene som den bygger på. La oss for Guds skyld håpe at tiltalen frafalles, at Dmitrijev frifinnes og kan vende tilbake til sin livsoppgave, som straffeforfølgelsen har revet ham bort fra.
Denne teksten er et forsøk på å finne et språk for å snakke om hvordan Jurij Dmitrijev arbeider med minnet; om Dmitrijev som fenomen, om hans intuisjoner og forskningsmetoder; og om det man kan kalle Dmitrijevs skole – en slags improvisert skole uten forskrifter eller institusjoner, som drives i fellesskap med kolleger og mange andre mennesker hvis bekjentskap med Dmitrijev åpner hver deres personlige vei til fortida.
Det finnes livshistorier som virker helt enestående, men ved nærmere ettersyn innser du at en annen likeså godt kunne greid det samme.
Men så finnes det livshistorier som liksom passer perfekt. Man kan ikke forestille seg noen annen i samme sted.
Jurij Dmitrijev er eksempel på det siste.
Journalister kaller ham for flaskeånden Khottabytsj, og til og med Gandalv. Først synes det morsomt og treffende, men før eller siden blir det i meste laget. Det er som om de ikke helt vet hva de skal gjøre med Dmitrijev, hvilken skuff de skal putte ham i, hvordan han kan beskrives.
Han har noe godt over seg – og samtidig noe fremmed, nesten mystisk. På bilder fra tiden før fengselet ser han jo faktisk ut som en trollmann; nå har fangevokterne raket av ham håret og kreftene med, slik som Samson.
For meg fremstår Dmitrijev mer som en rasjonell person som vet hva som må gjøres i praksis. Slik som den sjefen for heliporten i republikken Komi, som fortsatte å holde rullebanen ved like lenge etter at flyplassen var blitt stengt for flytrafikk, og i 2010 kunne et rutefly nødlande der. Slike mennesker finnes det ikke mange av, og de legges ikke merke til, selv om livet stopper opp uten dem. Men hovedsaken er at de ikke er noe mystisk eller magisk ved dem, snarere preges de av skarpsinn og et helt spesielt talent.
Leting og prospektering er ord som har en egen betydning for folk som sysler med Det russiske Norden. Mange høyskoler tilbyr til og med profesjonsutdanninger i geologisk prospektering.
En prospekter er ikke bare et yrke, det er en begavelse – en kombinasjon av ferdigheter, flaks, en sjette sans, og en intuitiv forståelse av at et funn ikke er noe du gjør, men noe du gis, og at veien dit slett ikke kun er den bokstavelige, den du går til fots over taigaen.
Jeg kjenner til dette talentet fra geologien. De mest spennende mineralforekomstene finner man alltid i skjøtene, der ulike bergarter møtes. Disse kontaktpunktene skiller seg bare så vidt ut fra de omkringliggende bergartene, så det er viktig å kunne fornemme hvor i terrenget de befinner seg.
Det finnes også det uhyggelige talentet til letemannskapet i redningstjenesten, som må føle seg frem til ulykkesstedet, være var for de omstendighetene som i sum kan være livstruende. De må kunne sanse, ane og se for seg hvor og hvordan døden kan ha inntruffet. Ellers vil de aldri finne noen, så enorm som taigaen er.
---
Dmítrijev-saken
---
Dmitrijevs talent er av samme slaget: en kombinasjon av arkivforskerens imponerende kyndighet og håndlag, etterforskerens standhaftighet og taigaboerens velutviklede teft.
Dette talentet er både et kall og en «fordømt» plikt til å lete. Det er på en måte altfor ensporet og instrumentelt, nærmest som et trellebånd; det kan ikke slås av, justeres eller omstilles til noe annet.
Slike mennesker er levende og vandrende radarer, hver med sin egen fininnstilling på en bestemt frekvens, et stoff, et spor.
De er ikke alltid enkle å ha med å gjøre, for begavelsen tar enda mer enn den gir. De bryr seg ikke om det som er stort og viktig, og begriper ikke det som er klart og tydelig; de greier ikke å bremse ned, å porsjonere ut følelser og handlinger, og de har en evne til klarsyn og fremsyn som til tider er like selektivt blind som selektivt seende.
Men i Det russiske Norden er de levende legender, lokale helteskikkelser som det fortelles om i de sene timer. Det er disse menneskene, finnerne, som lapper sammen de avsondrede småbygdene i nord til noe sammenhengende; de er sivilisasjonens foregangsmenn, de som leter, viser vei og finner; de er pionerene som tråkker opp stien. Jurij Dmitrijev gjenreiser sivilisasjonen der hvor den har ankommet en gang før – men da i form av Gulags syke antisivilisasjon – hvor kun skjulte sår av navnløse fangegraver ligger igjen.
En gang da jeg jobbet i fjellene i subarktisk Ural, kom vi over et generalstabskart som var fullt av merkelige stedsnavn på elver og bekker: Alfasjor, Betasjor, Gammasjor, og så videre til Omegasjor. «Sjor» betyr riktignok «bekk» på komispråket. Men det greske alfabetet var de sovjetiske topografenes påfunn, som sikkert var lei av å finne på navn av typen «Raskebekk» og «Langelva». Det slo meg den gangen at man bare kan ta et stykke land, en bit av rommet, og bruke det til en simpel spøk, som om det var et papirark, skrive hva man vil på det – og landet er like tålmodig som papiret. For urinnvånerne har ikke myndighet til å lage kart, og deres toponymer, deres langtidsminne som er innkodet i stedsnavnene, «føyer» seg ikke med den store historien, de kan ikke (eller får ikke) være representert ved minnebevarende symboler til bruk for allmennheten.
Hvorfor kom jeg på denne episoden i forbindelse med Dmitrijev? Fordi han er en landemerker, en som merker opp rommet. Det han gjør er ikke simpelthen symbolsk, han griper rett inn i materien som en demiurg, gjør direkte inngrep i landets legeme der det ligger som livløst utover kartet som sovjetmakten har omdefinert. Dette gjør han ved å gi nytt liv til gamle stedsnavn mer enn å gjeninnføre dem, ved å skape tragiske kronotoper, minnesteder hvor tid og rom forenes. Langs motorveien mellom Medvezjegorsk og Povenets ligger det en navnløs kilometerstrekning, en liten uanselig skog hvor NKVD henrettet GULag-fanger. Men så kom Dmitrijev, han oppdaget gravene, fikk rede på hva omegnen kalles – og Sandarmokh ble født.
Denne historien er ekstremt viktig. Alle fangeleirene som lå i Nord-Russland – i Karelen, på Kola, ved Vorkuta, Norilsk, Kolyma og andre steder, samt hele nettverket av «nomadeleirer» som flyttet fangene etter naturressursene – har med få unntak eksistert i den blotte geografien, og ikke i historien. Historien kom til disse utkantene i form av fangebrakker, men under dem var det ingen historiske kulturlag, og ved siden var det ingen kulturelle landemerker som minnet kunne orientere etter.
Og da leirene var nedlagt, vendte stedet tilbake til sin egentlige skapning, til naturens lovmessige glemskhet. Naturen utslettet alle bevis: Brakkene råtnet bort, broene ble skylt vekk, veiene overgrodd av skog, og henrettelsesgropene fylt med jord og dekket av mose.
Dette nordlige rommet, som ikke har noen genealogi fra tiden før GULag, lar seg vanskelig historisere ettersom det så lett vender tilbake til sin opprinnelige tilstand av intet, til elvenes og skogene halvdøs. Men Dmitrijev, for å si det med det dypeste alvor, bringer noe ut av dette bokstavelige intet, han skaper de punktene som minnet kan spire og krystallisere seg omkring.
Etter en ukes tid i felten begynner erindringene om det du har forlatt, om livet i byen, om det store landet som ligger igjen langt bortenfor taigaen og fjellene, å falme. Etter en måned ser du med forundring på passet ditt – hva er dette for en tingest, hva skal jeg med det? Etter halvannen blir de inntrykkene, luktene, lydene som ikke har rot i verden omkring, glemt og luket ut av minnet. En kveld satt vi i teltet og prøvde å huske duften av appelsin – vi fikk det ikke til, i stedet for duften så vi bare for oss et tomt skall.
Det motsatte er også tilfelle: Jeg har flere ganger merket meg at folk som bor i sentrale regioner, ikke føler og oppfatter Nord-Russland som en del av sitt eget land. Det er et eller annet sted langt vekk, taiga og tundra fra sovjetiske popsanger …
I Tyskland og Polen ligger nazistenes fangeleirer så fastbrent og fastgrodd at de ikke lar seg rykke opp fra geografien. De ligger rett i nærheten, en time med toget, et par timer med bussen, like ved Berlin, rett utenfor München, et steinkast fra Weimar, Krakow og Warszawa.
Men Stalins leirer er godt egnet for glemselen – de er enten utslettet av by- og industriutviklingen på 60-tallet, eller så befinner de seg på det ubestemmelige stedet «der», nær den abstrakte polarsirkelen, fjernt fra syn og sinn, langt borte fra hukommelsen.
De endeløse landområdene i Nord-Russland, Sibir og Kasakhstan viste seg å være et digert «smutthull» hvor man kunne gjemme vekk millioner av mennesker etter at man hadde revet dem bort fra røtter og hjem, bort fra selve erindringstradisjonen. Det er ikke uten grunn at man i nord kaller resten av landet for fastlandet, mens nord følgelig er et arkipel i bokstavelig forstand, slik Solzjenitsyn beskrev det, en diffus periferi, et rom av mørke om du kikker ut av flyvinduet nattetid på vei til Magadan.
De millioner av fanger som ble drept eller på andre måter omkom i leirene, døde ikke bare langt unna familie og hjem. Deres dødsfall, som fant sted i form av statistikk i leiradministrasjonens rapporter, og som fysiske hendelser, ble aldri en del av det vi kan kalle landets felles nekropol, den gjensidige erindringens fine og intrikate vev, som av seg selv strekker seg ut mellom alle de levende og fletter minnene sammen til et hele, slik at de utfyller hverandre og lever videre i tiden; et hele som understøttes og underholdes av minnebevaringens infrastruktur – av begravelsesseremoniene, av sorg- og minnesritualene, men først og fremst av gravene og gravplassene, disse symbolske møtestedene mellom to verdener, de dødes og de levendes.
I russisk folketro finnes det en forestilling om «urene dødninger» – de som har lidd en unaturlig død, som uforskyldt er blitt tatt av dage, som ikke har fått en skikkelig jordeferd. «De urene» er hvileløse, liksom ikke helt døde, fanget mellom denne verden og det hinsidige, de forblir levende og krever å bli begravet etter tradisjonell sedvane så sjelen kan få absolusjon.
De som gikk til grunne i GULag, hvorav mange dessuten ligger for evig bevart i permafrosten i nord, er i bunn og grunn slike urene døde. Faktisk kan man si at de ikke bare ble frarøvet livet, men også døden – den døden som kommer til uttrykk i kulturen og ritualene, den som anskueliggjør verdien av hvert et menneskeliv og ideen om sjelens udødelighet, den som gir grunnlag for minnet.
Berøvelsen av døden og av etterlivet – det er Jurij Dmitrijevs virkefelt.
Og særlig viktig er måten han jobber med dette på. Faktum er at alt er fånyttes – alle bøker, filmer og minnesmerker – om gravplassene ikke kalles ved sitt rette navn, om de døde ikke får tilbake sine navn.
Mennesker er de som begraver sine døde. Gjelder ikke denne normen, er vi på full fart tilbake til steinalderen, faktisk helt til urtida, til en tid da kroppen ikke ennå ble betraktet som sjelens bolig, som noe som krevde en egen rituell behandling.
Vi begravde ikke våre døde. Vi lot dem bli liggende forlatt ute i taigaen og tundraen, i steppende og ørkenene, der GULag-leirene lå.
Jeg vet ikke hvor tungt dette frafallet fra (for ikke å si forræderiet mot) den kulturelle og moralske plikten har lagt seg på vårt lands skjebne, hvordan det har forverret og fordreid den. Men jeg tror at denne byrden, denne synden, er umåtelig stor.
Derfor gjør Jurij Dmitrijev intuitivt noe veldig riktig: Det er som om han renser ut, bringer lys, gir lindring og lettelse for skjebnene, for etterlivet, for selve landets karma (et ord jeg bruker under tvil).
En skulle tro at det ikke var så mye å snakke om – ja vel, så har man funnet stedet hvor et menneske ble drept, men det er ingenting der, bare et skogholt og en tue. Trær og tuer er lette å se for seg, den ene er den andre lik. Men nei, dette oppklaringsarbeidet handler ikke om biografiske detaljer, selv om det også er viktig. Ikke bare kommer et menneskeliv frem i lyset, ikke bare seirer rettferdigheten – om vi kan snakke om rettferdighet uten gjengjeldelse – men det er noe annet som skjer: Verdigheten vender tilbake.
De ble jo skyflet ned i et hull i bakken som hunder – nettopp for at de ikke skulle bli funnet, for at navnene deres skulle strykes ut, for at de skulle forsvinne som om de aldri hadde vært til.
Alt dette veies og avveies på vektskåler som har lite med dagliglivet vårt å gjøre. Om det finnes mennesker som avgjør vår felles skjebne, så er det slike som Dmitrijev.
Nord-Russland og Sibir er perfekte åsteder for den som vil begå en forbrytelse. Iblant føler du det på deg ute på taigaen, når du for eksempel innser at ingen kommer til å finne deg om du brekker beinet, eller – når du kjenner en farlig fristelse midt i kampens hete. For det er ingen i nærheten, ingen vitner, og taigaen skjuler alt.
Taigaen skjuler alt …
Detektivhistorier dreier seg alltid omkring den dreptes kropp. Den er det aller viktigste, et gudegitt bevis. En kropp er vanskelig å skjule, den er stor og tung, og brytes sakte ned. Men hvis kroppen ikke blir funnet, finnes det knapt noen forbrytelse, og heller ingen forbryter.
Nazistene bygget krematorier i sine leirer. GULag trengte ikke krematorier, for leirimperiets områder var så enorme at man kunne skjule og tilintetgjøre millioner av kropper, og fortsatt var det nok av plass igjen.
Derfor er Dmitrijevs metode så viktig, for han prøver å finne kroppene og gravplassene. Han nøyer seg ikke med kenotafer og symbolske graver, med museale konstruksjoner.
Det er bare kroppene og massegravene som med full kraft kan rope til himmelen om forbrytelsen. Og trolig er nettopp dette grunnen til at Dmitrijev er så forferdelig brysom og ubehagelig for dagens styresmakter, de som er villige til å reise et kollektivt monument på Sakharov-prospektet, til å anerkjenne, dog med forbehold, ofrene for forfølgelsen; men disse ofrene blir liksom løsrevet og abstrahert bort fra den forbrytelsen som ble begått mot dem. Dmitrijev, derimot, beviser kompromissløst Stalin-regimets forbryterske karakter, at sovjetmakten i seg selv var forbrytersk; han legger frem overbevisende (beklager tautologien) bevis – skjeletter og hodeskaller med kulehull i bakhodet.
Alt det vi vet om GULag, har vi fra vitnesbyrdene til de levende, de som overlevde. Men det finnes også de som aldri fikk fortelle, hvis liv ikke strakk til noen beretning, de mistet livet – og det var det. Kanskje er det bare under den dystre nordhimmelen man så tydelig fornemmer at det er en side av historien som mangler i samtalen vår om fortida, en side som er usynlig og taus. De døde har sin egen sannhet, og det er sannheten til dem som IKKE overlevde, som er enda skrekkeligere enn noen fortelling til dem som slapp fra det med livet.
Denne sannheten bestrider på sett og vis sannheten til de overlevende, de som vendte hjem igjen. De døde har aldri hatt og vil aldri få mulighet til å huske, skrive og reflektere. Deres verden ble klippet av i GULag, de kommer seg ikke ut av leiren, de sitter der enda, innesperret.
Selve tiden er brutt. Dette kan bare leges og heles (om det overhodet lar seg gjøre) i den grad de som gjennom slektskap plikter å minnes, lar være å overlate denne plikten til museene med deres kollektive form, og heller er villige til selv å ta de første og enkleste skritt – til å spore opp gravene, reise beskjedne minnesmerker, holde minnestunder, lage egne tradisjoner, og på denne måten reparere den brutte forbindelsen disse skjebnene har med tiden og historien.
Og her ligger enda en av Jurij Dmitrijevs store fortjenester: Den uunnværlige og urokkelige egeninnsatsen han legger ned, er ikke noe han gjør for andre, han tilbyr ingen fiks ferdig bruksanvisning for minnet, men han motiverer mennesker til personlig deltagelse, ikke ved å være godt eksempel eller ved oppfordring, men gjennom minnestedene slik han ser og skaper dem, ved selve deres struktur og logikk.
Tsjernobyl, tenker man med en gang man kommer til Sandarmokh. Der – en usynlig død som flyr med vinden og strømmer ned med regnet. Her – en likeså usynlig og uhåndgripelig død, forekommende som et glimt eller en skygge.
Semjon Lipkin traff liksom den rette tonen i diktet «Kniplingsverk av torner», som om han forutså dette stedets isnende stemning, selv om han skrev om andre steder: «For hvordan kan sjamanen, gi noen fred i sjelen, hvor hvert et løv, hvor fuglens sveven gjør hjerter fulle av frykt og beven».
Hvor fuglens sveven fyller hjerter med frykt. Det er Sandarmokh. Her ble det i 1937–1938 skutt over 9000 mennesker.
Døden er ikke lik for alle. I Sandarmokh var døden så pinefull – med fastbundne hendene ble de banket opp med køller og slengt oppå hverandre på et lasteplan – at en skulle tro det her fantes en inngang rett inn i helvete. At skaperverket måtte ha et bloddryppende sår her, og ikke furutrær og åser og røde prikker av høstens tyttebær på grå reinlav.
Et djevelsk sted.
Et sted hvor skrekken er så overveldende at kulturen ikke vet å hanskes med det. I en forstand er det bare rett og rimelig at det ikke finnes noe museum, fotografier eller gjenstander her, kun gravsteiner, kors og et lite kapell.
Sandarmokh har et godt stykke å gå for å bli museum – de første skrittene er enda ikke tatt, kaos har ikke blitt til kosmos, ikke-væren har ikke blitt til væren.
Det er også et annet sted som vekkes til minne, som en underlig samklang i hukommelsen, ved synet av Sandarmokhs gravminner. De er ofte tydelig svært enkelt utført og pyntet med gravkitsch i siste skrik, et simpelt portrett i helfigur av den avdøde med oppkneppet dressjakke er det eneste som mangler.
For akkurat den samme typen minnesmerker står i utkanten av brødrekirkegården på Mamajev Kurgan i Volgograd. De har liksom stoppet opp ved stilgrensen til dette veldige krigsmonumentet fra sovjettida, de krysser den ikke, bare titter over. Gravminnene her, som er satt opp av foreninger for ulike folkegrupper, lokale myndigheter og delrepublikker, prøver å splintre opp den armerte betongen, enheten til det sovjetiske minnekomplekset, som ikke gir rom for noen enkeltheter. «Her finnes det ikke en eneste enkeltskjebne, alle er smelta sammen til én», slik Vysotskij sang. De forsøker å plukke ut og løsrive visse andeler av minnet, som tilfaller grupper av etterkommere, som egner seg for individuell erindring.
Det er et klokt og riktig valg av Dmitrijev og hans kolleger å ikke ha noe felles minnesmerke i Sandarmokh, som kunne stjålet alles oppmerksomhet og blitt gjenstand for tankeløs tilbedelse.
Som minnested er Sandarmokh med vilje oppstykket, og ved første øyekast kan det virke som at det burde ha vært et fellesmonument her. Men så skjønner du at det nettopp er fraværet av sådan som er viktig.
Sandarmokh utvikler seg og vokser i betydning, som summen av de enkelte minneshandlingene, av alle de personlige søkene; jeg vil nærmest si at Sandarmokh holder på å modnes, langsomt blir klar over seg selv og sin betydning; stedet renvasker seg og ber liksom om tilgivelse, ikke bare gjennom bønn, men gjennom summen av etterkommernes personlige anstrengelser for å tilrettelegge det konkrete åstedet for den grusomme forbrytelsen til minnesformål – i den samme jorda hvor det skjedde, ikke et sted langt borte, men rett her, bak det skogholtet, like rundt svingen, bak furua der, ved den mosegrodde kampesteinen.
Slik oppstår det et slags samfunn, et fellesskap mellom de som minnes og som selv involverer seg i minnesarbeidet, hvor ingen har monopol på minnet (slik det for eksempel føles i minneparken ved massegraven i Butovo utenfor Moskva, som forvaltes av den russisk-ortodokse kirke, og hvor kulten rundt kirkas nye martyrer derfor helt klart kommer i første rekke).
Egentlig kunne Sandarmokhs historie (og fremtid) stått som modell for hele Russland, for vi trenger et fornyet fellesskap – et nettverk av fellesskap mellom de forfulgtes etterkommere, som er villige til å ta på seg ansvaret for minnestedene, og i videre forstand for minnespolitikken i alle dens former. Dette er imidlertid ikke opp til Jurij Dmitirjev, men til oss, vi som følger etter på den stien som han har tråkket opp.
… Massegravene i Sandarmokh er avmerket og omringet med plastblomster. Plutselig går det opp for en at blomstene kan sees på to måter: som minnesmerker, men også som røde varselflagg som markerer farlige plasser, ei kløft eller et hull i bakken – vær forsiktig, fare!
Når jeg tenker på Sandarmokh og Dmitrijev, blir jeg igjen ufrivillig påminnet de såkalte likvidatorene i Tsjernobyl, de som «slukket» reaktoren og utsatte seg for den aller kraftigste strålingen.
Noen radioaktive stoffer har kort halveringstid, men det finnes noen som bruker århundrer og årtusener på å brytes ned.
Også vi må kvitte oss med denne langvarige strålingen, vi må rense og gjøre levelig dette rommet som er blitt så totalt lemlestet av GULag.
Jeg tar en røyk ved Leningradstasjonen i Moskva. Toget til Petrozavodsk går om en halvtime.
I morgen er det enda et rettsmøte.
En oppkavet kvinne kommer løpende:
«Unge mann, kunne du tenke deg å jobbe som vekter?»
Det kunne jeg ikke.
Hun spør noen andre menn om det samme mens hun snakker i telefonen:
«Nei, nei … Han er på fylla. Det er nytt skift i morra og ingen til å avløse, vi har ingen vakt, han er ute og rangler, den drittsekken …»
Plutselig fylles jeg av en merkelig takknemlighet til dette for meg helt ukjente mennesket, som har gått på fylla og ikke kommer til å vise seg på post neste dag for å åpne og stenge bommen, og notere ned passopplysningene til passasjerene.
Det er blitt altfor mange av dem, vekterne og vokterne. Og det var et under at Dmitrijev oppdaget i 1997, for det skjedde i tide. Sandarmokh fikk år på seg til komme for dagens lys, finne sted og befeste sin plass – og nå kan historien ikke lenger viskes ut. Sandarmokh er kommet for å bli.
Det er forbløffende hvilke krefter som er i sving for å få Jurij Dmitrijev bak lås og slå. Ressursene og forfalskningene er av et sånt kaliber at man ikke skulle tro vi var vitne til en kampanje mot en historiker, men trakassering av en journalist eller aktivist som har avslørt helt ferske forbrytelser. Man skulle ikke tro forbrytelsen skjedde for åtti, men for fem eller ti år siden, og at de som har kastet Dmitrijev i fengsel, er direkte medskyldige.
Dette er nok det mest uhyggelige med saken mot Dmitrijev, den slår liksom fast at massedrapene som skjedde for lenge siden, er nære oss – til å ta og føle på – den temporale avstanden mellom 1937 og 2017 avkortes til en tiendedel. Året 1937 synes å være i en slags evig aktuell og uavklart tilstand, som i en tidsløkke, som et kvelertak. På samme måte som slektningene er knyttet til dem som omkom i leirene, er dagens russiske makthavere i sitt vesen forbundet med blod til Stalins bødler og mordere, og de kan ikke fornekte dem som følge av dette perverse og monstrøse slektskapet.
Ikke uten grunn kan vi ane signaturen til et visst byrå på tre bokstaver i denne saken. Det er de samme som har plantet narkotika på dissidenter og kokt i hop falske anklager om voldtekt og valutaspekulasjon. Stasi, det politiske politiet i Øst-Tyskland, hadde et begrep for dette – Zersetzung, som kan oversettes med «demoralisering» eller «nedbrytning». I dag er Stasis hemmelige metodebøker offentliggjort. For eksempel hovedprinsippene i spesialdirektiv Nr. 1/76 av 1. januar 1976, hvor noen av de Zersetzung-metodene som Stasi anså som mest effektive, listes opp. Her er noen av dem:
- systematisk diskreditering av offentlig omdømme, anseelse og prestisje ved å kombinere opplysninger som er sanne, etterprøvbare og egnet til å skape et dårlig rykte, med opplysninger som er falske, men troverdige, ugjendrivelige og diskrediterende;
- målrettet undergraving av overbevisninger knyttet til bestemte idealer og forbilder etc., frembringelse av tvil om personlige synspunkter;
- frembringelse av mistillit og gjensidig mistenksomhet internt i grupper, foreninger og organisasjoner;
- bruk av anonyme eller pseudonyme brev, telegrammer, telefonsamtaler etc., og kompromitterende fotografier, f.eks. av møter som har funnet sted, eller som er forfalsket;
- målrettet spredning av rykter om bestemte personer som tilhører en viss gruppering, forening eller organisasjon.
Etter mitt syn gir dette en ganske så utfyllende og presis beskrivelse av det som har skjedd med Jurij Dmitrijev.
Med vår alles redningsmann.
Teksten ble opprinnelig publisert i nettmagasinet colta.ru i september 2017. Den er oversatt til norsk av Karin Røsstad.