Annonse
00:00 - 17. november 2017

Fengslet av fortiden

 I frosne massegraver ligger likene av 9500 ofre for Josef Stalin. Nå har de døde kroppene havnet midt i striden om hvordan Russlands historie skal huskes. Historikeren som gravde dem opp, sitter i fengsel. Vi dro for å finne ham.

Gjemt: Jo lenger du stirrer innover skogen i Sandarmokh, jo flere hull dukker opp i bakken. Stillheten mellom massegravene er påtagelig. Det var nok en grunn til at Stalins menn valgte dette som rettersted, sier museumsdirektør Sergéj Kóltyrin. Det er langt til nærmeste landsby, langt til noen som kunne høre skuddene.
Annonse

Når menneskekropper råtner og blir til bein, tar de mindre plass. Da faller jorden sammen rundt dem og lager et hull.

Den frosne bakken i området som kalles Sandarmokh, dypt inne i skogene i russiske Karelen, er spekket med hull og groper. Hvert av dem, kanskje et par meter brede, er markert med en tregrå stolpe med et lite tak på. Der, i 263 massegraver, ligger restene etter 9500 mennesker.

Stillheten mellom de rette grantrærne er kjølig. En skjære skriker, det knuser i frossen lyng under bena, men ikke et vindpust rører seg. I dag, den 27. oktober, er det nøyaktig 80 år siden de første dødsdømte ble kjørt hit og skutt av det som da het Folkekommissariatet for innenrikssaker (NKVD) – senere Komiteen for statens sikkerhet (KGB). Det er umulig å ikke tenke at kulden som siger inn i for tynne skosåler, er den samme som de må ha kjent på.

Sandarmokh er stedet – ett av mange, men blant de største – der Josef Stalins menn gjorde seg av med statens fiender i det som kalles «den store terroren», utrenskningene i 1937 og 1938. I 60 år var massegravene gjemt og glemt i skogen. Det at hvem som helst nå kan gå rundt her og se bilder av ofrene, lese hva de het og hva de gjorde, er i stor grad én manns fortjeneste. Júrij Dmítrijev, en 61 år gammel selvlært historiker fra Petrozavodsk, har brukt de siste tretti årene av sitt liv på å grave frem sannheten om Sovjetunionens forbrytelser mot sin egen befolkning.

Nå sitter han i fengsel – siktet for barneporno.

– Denne juridiske forfølgelsen er absurd, helt fra starten har det vært åpenbart at dette er en uforskammet hevn, sier nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj – en av de mange som har engasjert seg i «Delo Dmítrijev», Saken mot Dmítrijev.

Sovjetunionen jobbet hardt med å gjemme og glemme udåder. Og om historien ikke gjentar seg, så rimer den: Nå utroper The Economist president Vladimir Putin til «den nye tsar», som på sin side hyller Stalin. Men dagens russiske historierevisjonisme er ikke like enkel og brutal som en kule i bakhodet i en kald skog. Den britiske historikeren Orlando Figes kaller det som skjer, for et «postmoderne sammensurium». For å forstå dette, må vi forstå historien til Sandarmokh, og til Júrij Dmítrijev.

 

På vent: I Dmítrijevs leilighet står det meste slik han forlot det, den dagen i desember da han ble arrestert. Et gammelt bilde av ham står blant papirene, fra tiden på leting i de karelske skogene.

Livet på leting. – Ideen om at det er viktig å huske fortiden hang alltid i luften da jeg vokste opp.

32 år gamle Ekaterina Klodt, Katja blant venner, snakker fort og gestikulerer med elegant manikyrerte fingre i den halvmørke leiligheten. Mens faren er i fengsel, tar Dmítrijevs datter vare på leiligheten hans, tre rom i en sovjetblokk ved et psykiatrisk sykehus i Petrozavodsk. Sporene etter et liv på leting er tydelige her:

Bøker med kyrillisk skrift, men årstallene for Stalins velde er lette å lese. Ekspedisjonsutstyr henger i gangen, stabler med papirer ligger overalt.

På veggen henger bilder av Dmítrijev. Flommende grått hår og et stort grått skjegg i en snøkledd skog, det er mer enn bare blikket som sender tanken mot en ulv. Dmítrijev ble adoptert av en militæroffiser som liten, og var alltid interessert i militær- og krigshistorie. Men det var først på midten av 1980-tallet at ofrene for politisk undertrykkelse kom på radaren hans, sier datteren.

– De fant noen levninger utenfor Petrozavodsk i 1985 eller 1986, men ingen brød seg. «Alle må få finne sitt siste hvilested», sa han da. Det var første gang han gjennomførte en begravelse for levninger – og etter det ble det hans hovedoppgave, forteller Klodt.

De som kjenner ham, beskriver Dmítrijev som dedikert, intens og sterkt religiøs. I vinterhalvåret lette han gjennom arkiver, snakket med eldre i landsbyene for å høre hva de visste: Er det noen steder dere unngår, eller der det dukker opp klær og sko fra skogen? Om somrene dro han ut i de nordlige skogene og gravde.

– Det var en del av familiens historie – papa fant stedet der min oldefar på morssiden var begravet. Og jeg husker jeg så at babusjkaene, de gamle bestemødrene, var takknemlige, sier Klodt.

– Men det var jo rutine for oss. Det var vårt vanlige liv.

Ikke lenger glemt: I 20 år har slektninger av de drepte satt opp minne­plaketter, i både Sandarmokh og Krasnyj Bor. Et navn, et bilde og en fødsels- og dødsdato. Navnene fant Júrij Dmítrijev gjennom timevis med leting i lange vinter­måneder, i arkivene som Russland lot åpne etter Sovjetunionens fall.

 

1116 forsvunne fanger. 1,6 millioner mennesker ble arrestert av Stalins regime i årene 1937 og 1938. Disse «statsfiendene» ble sent i gulag, i leirer, og 750 000 av dem ble drept. Det er tusen mennesker, hver eneste dag.

De færreste fikk en merket grav. Russiske menneskerettighetsforkjempere hadde for eksempel lenge visst at en fangetransport med 1116 mennesker forlot leiren Solovki ved Kvitsjøen sensommeren 1937. I trebindsverket GULag-arkipelet kaller Aleksandr Solzjenitsyn Solovki for «gulagenes mor», den verste blant leirene. Men hvor transporten endte, var en strengt bevoktet statshemmelighet.

Dmítrijevs interesse for skjebnene deres var godt timet. Fra 1987 begynte Sovjetunionen så smått å åpne opp – mot verden, og mot landets egen historie. Dokumenter ble frigitt, folk begynte å prate. Dmítrijev, som tidligere hadde studert medisin og jobbet i politikken, viet seg etter hvert fullstendig til letingen etter levningene etter de politisk undertrykte.

– Her er en gruppe mennesker som staten hverken ga retten til å leve eller retten til å bli husket. Ideen vår har vært å finne alle, forteller Anatolij Razumov, som til daglig jobber ved Nasjonalbiblioteket i St. Petersburg, og som har samarbeidet med Dmítrijev siden 1990-tallet.

I 1996 åpnet den lokale KGB-avdelingen i ­Petrozavodsk sine arkiver. Der fant Dmítrijev, sammen med kolleger i organisasjonen Memorial, endelig et spor:

I et vitnesbyrd skriver NKVD-offiseren Mikhail Matvéjev at han sommeren 1937 fikk beskjed om å reise til Solovki, velge ut en gruppe fanger – og bli kvitt dem. Gruppen tok Matvéjev med båt til Kem, ved Kvitsjøen, og videre over land sør og vest til byen Medvezjegorsk. Men så? Stedsangivelsen for retterstedet var upresis – 19 kilometer utenfor byen, sto det, men ikke i hvilken retning.

Sommeren 1997 la Dmítrijev derfor ut på ekspedisjon. Katya var med, tolv år gammel. Det var også Irina Flige, som i dag leder Memorial i St. Petersburg. De begynte letingen ved et sandtak, ikke langt fra der Stalins beryktede Kvitsjøkanal – bygget av gulag-fanger – passerer.

– Den gang hadde vi støtte fra den lokale administrasjonen, blant annet hadde vi med unge soldater til å grave. Først fant vi ingenting, forteller Flige.

– Så forsvant Júrij, han gikk sin egen vei. Etter å ha vært omtrent hundre meter borte kom han tilbake. Han sa: «jeg tror jeg har funnet det».

Dmítrijev, hvis kolleger trekker frem det «intense blikket» når de skal beskrive ham, hadde fått øye på de karakteristiske forsenkningene i bakken. Dmítrijev pekte, soldatene gravde. De måtte ikke veldig langt ned, forteller Flige:

– Etter omtrent to meter fant vi mange, mange bein.

 

En enslig nordmann

I massegravene i Sandarmokh ligger én enslig nordmann. Emil Bernhard Jørstad var fisker ved Kvitsjøen da han ble arrestert, og skal ikke ha vært motstander av den kommunistiske revolusjonen – tvert imot.

Jørstad ble skutt 28. november 1937. I dag står navnet hans på en plakett i skogen, satt opp av hans norske familie.

Kilder: S. Kóltyrin, NRK.no

En fortid som står til nåtiden. I sommer ble Josef Stalin stemt frem som «historiens mest fremragende person» i en spørreundersøkelse fra det uavhengige instituttet Levada. 38 prosent av de spurte russerne satte den tidligere diktatoren øverst på listen, rett foran nasjonalpoeten Pusjkin og Vladimir Putin selv.

Putin har lagt linjen, og han følger den: I et intervju med filmskaperen Oliver Stone i juni snakket han om den «overdrevne demoniseringen» av Stalin. I et annet intervju undret han seg høyt om Ivan den grusomme – 1500-tallstsaren som egenhendig drepte mer enn tusen mennesker – egentlig var så grusom.

– Det var vel Lenin som sa at «historie er ikke vitenskap, det er et våpen, en hammer». Med en slik innstilling er alt lov, for det dreier seg om å fremstille fortiden på en måte som stemmer med nåtiden og en tenkt fremtid, sier Iver B. Neumann, russlandviter ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).

Historien har ingen fasit, den er det folk til enhver tid finner interessant og minneverdig fra fortiden. Historierevisjonisme klinger negativt, men kan også være en god impuls: Det er historierevisjonisme som gjør at Norge nå husker deportasjonen av norske jøder, så vel som «gutta på skauen».

Nå var det ikke Lenin som sto bak sitatet over, men kommunistkameraten Lev Trotskij, og han snakket egentlig om kunst, ikke historie. Men så er jo dét litt av poenget:

– Russlands dager som stormakt er talte. Da må man finne på noe for å si at man er en stor, sterk stat – da er det å lage ny historie en effektiv løsning. Det betyr å spille opp seirene og ned alle nederlagene og grusomhetene, sier Neumann.

De åpne årene etter Sovjetunionens fall, før årtusenskiftet, var også år med kaos, statusfall og fattigdom for den jevne russer. Som historiker Ingunn Lunde skriver i en kronikk i denne avisen: Taktikken for det nåværende regimet er heller kontinuitet, enhet og forsoning. Hva da med de uforsonlige delene av historien?

En annen Levada-undersøkelse, gjort i forbindelse med 80-årsmarkeringen for «den store terroren», viser at kunnskapen om perioden svekkes. Blant unge under 24 år hadde nær halvparten ikke hørt om Stalins undertrykkelser. I det nye pensumet for russiske historielærebøker fortelles det i hovedsak om Stalins seier over Hitler – og desto mindre om hans utrenskninger før det.

– Vi har kun hatt en liten og delvis åpning for historien, men ikke noe Nürnberg-aktig oppgjør med forbrytelsene under det sovjetiske regimet. Det gjorde at en tidligere offiser i regimet kunne komme til makten bare åtte år etter at det falt, sier Vladimir Kara-Murza, en historiker og opposisjonspolitiker som nå bor i USA etter å ha overlevd to forgiftninger i Russland.

– Ville noen sagt at Hitler bygget gode veier? Det er det vi hører om Stalin. Hvordan kan du snakke om det når han drepte millioner?

 

Jenta uten klær. Det rasler i lenker i rettssal 318. Dommer Marina Nosova har nettopp feid ut, døren står åpen, men det tar tydeligvis litt tid å få håndjernene på plass.

Etter et anonymt tips i fjor høst ble Júrij Dmítrijev arrestert i desember, tiltalt for produksjon av barneporno. Tipseren – politiet vil ikke fortelle hvem det var, ei heller til Dmítrijevs forsvarer – ledet politiet til en mappe på Dmítrijevs datamaskin, med bilder av adoptivdatteren Natasja – uten klær. Han risikerer opptil 15 år i fengsel hvis han blir dømt.

Dmítrijevs støttespillere – og de første ekspertene som uttalte seg til Petrozavodsk tingrett i vår – sier bildene ikke er pornografiske. Dmítrijev selv har forklart at de var en helsejournal, laget for å dokumentere den sykelige datterens utvikling og avsluttet for flere år siden. Men dommer Nosova har ikke stolt på hverken den forklaringen eller på ekspertenes vurdering, og nå skal bildene vurderes på nytt.

Det tar sin tid. Høringen der Dmítrijev skulle få den nye konklusjonen, skulle egentlig vært avholdt denne onsdagsmorgenen, men dagen før ble møtet plutselig kansellert. Dermed er Dmítrijev nå bare så vidt innom den veldige rettsbygningen – så lang tid det tar for dommeren å utsette høringen offisielt. 

Et glimt: Júrij Dmítrijev er som krympet etter ti måneder i fengsel. Rettssaken mot ham går for lukkede dører, vi får bare et glimt i en glissen korridor. Historikeren smiler forsiktig, og forsvinner.

Så, plutselig, kommer han. Mannen som går lenket mellom tre vakter ut gjennom gangen, forsvinner nesten i den blå boblejakken. Han er som en krympet versjon av ulven på veggen i leiligheten – skjegget er borte og håret kortklipt, smilet er forsiktig når han hastes gjennom gangen. Rettssaken mot Dmítrijev går for lukkede dører, men vanligvis møter datteren, kolleger og andre støttespillere her i gangen når han møter i retten, for å hilse og heie. Men høringen ble jo avlyst – ingen trodde han kom til å være her i dag. Dermed er gangen tom. Fire par hæler klinger kjapt mot flisegulvet, det tar bare noen sekunder å gå de rundt 20 meterne til trappen.

Dmítrijev smiler til tolken vår, som forklarer hvorfor ingen er her, sier han forstår. Så forsvinner han.

 

Les også Ingunn Lundes kronikk «Historien som slagmark».

 

«En av vår tids helter». – Vanligvis ville jeg ikke snakket med mediene om en pågående sak, i hvert fall ikke internasjonale medier. Men denne er som å stange hodet mot en betongvegg.

Noen minutter etter at Júrij Dmítrijev er tatt tilbake til firemannscellen i Varetektsfengsel nr. 1, møter Morgenbladet Viktor Anufrijev, Dmítrijevs advokat, på en Paris-inspirert kafé like ved tingretten. Anufrijev har hvitt hår og mørke øyenbryn og smiler knapt i løpet av den timen vi snakker sammen. Anufrijev mener rettssaken mot hans klient ikke følger de vanlige reglene. Han har ikke fått delta i utvelgelsen av eksperter til å vurdere bildene, sier han, og ikke fått kommentere vurderingene deres.

– Om denne saken ble ført i henhold til loven og uten forutinntatthet, ville det eneste mulige resultatet være at den ble avvist umiddelbart, sier advokaten. 

Frustrert: Advokat Viktor Anufrijev bor og jobber vanligvis i Moskva, men ble hyret inn av en anonym velgjører for å føre Dmítrijevs sak for retten. Han er overbevist om at anklagene om barnepornoproduksjon er falske, men sier lite om hva det er ved Dmítrijevs arbeid som har fått ham i trøbbel.

En pressekontakt for påtalemyndigheten i Petrozavodsk sier at de ikke kommenterer pågående saker før dommen har falt, og at Anufrijev burde følge rettens prosedyrer og anke om han har noe å utsette på rettergangen, ikke snakke med mediene. Senere samme dag skal Anufrijev møte i republikkens høyesterett, der han har levert klage på Dmítrijevs fortsatte varetektsfengsling. Klagen blir avvist.

En rekke berømte russere har engasjert seg i saken mot historikeren. Svetlana Aleksijevitsj er en av dem, en annen er Ljudmila Ulitskaja, en av Russlands mest kjente forfattere. Hun var i retten sist Dmítrijev møtte, i starten av oktober, for å vise sin støtte.

– Han har laget bøker om ofrene for politisk undertrykkelse, gjenfunnet navnene til de uskyldige som var glemt, funnet massegravene og gitt et siste hvilested til titusenvis av mennesker fra mer enn seksti land, skriver hun i e-post.

– Dmítrijev er en av vår tids virkelige helter. Han har gjort jobben staten ikke vil gjøre.

 

Plutselig i unåde. I 1997 hjalp russiske soldater Dmítrijev og kollegene med å grave frem og kartlegge Sandarmokh. Og i 18 år deltok representanter fra staten i minnemarkeringen som blir arrangert der hvert år i august. Men i 2016 tok det brått slutt.

De siste to årene har hverken myndigheter eller representanter fra kirken deltatt på markeringene i Sandarmokh.

Sergéj Kóltyrin er direktør for Medvezjegorsk museum, som Sandarmokh er uoffisiell del av, og arrangerer den årlige minnedagen. Han sier de aldri har fått noen forklaring på hvorfor myndighetene sluttet å delta. «Vi er for ubetydelige til at de forklarer seg for oss», sier han.

– Lenge støttet lokale myndigheter Dmítrijev, men kanskje de i senere år er blitt irritert for at så mange mennesker kommer fra naboland for å huske Stalins undertrykkelser, spekulerer Ulitskaja.

Blant de døde i Sandarmokh er en stor gruppe ukrainere. Kóltyrin forteller at han har jobbet tett med ukrainske kolleger i årevis, men etter Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014 har kommunikasjonen stoppet. Har krigen gjort minnet om russiske forbrytelser mot ukrainere ubehagelig å markere for myndighetene? Kan det forklare Dmítrijevs problemer? 

Klodt, Dmítrijevs datter, forteller at faren var bekymret en stund før han ble arrestert. Men han sa det som en spøk, forteller hun, «en dag kan jeg være i fengsel, vet du».

– Jeg har alltid sett på arbeidet hans som noe spirituelt, ikke noe som var knyttet til politikk. Han begynte å si at det er mennesker som ikke liker arbeidet, men jeg trodde aldri det var viktig – «kom igjen, du er ikke James Bond, slutt å snakke slik», sier hun.

– Men etter arrestasjonen og diskusjonene etterpå, er det blitt klart at det er folk i dette landet som ønsker å stoppe prosessen med å huske.

 

Kjemper fra utsiden: Ekaterina Klodt er voksen nå, og passer farens leilighet mens han er i fengsel. Hun synes det er vanskelig å forstå hvorfor han har havnet i trøbbel: – Jeg har alltid sett på arbeidet hans som noe spirituelt, ikke politisk, sier hun. 

Spekulasjoner. Ulitskajas teori er én som nevnes når vi graver i hvorfor noen er ute etter Dmítrijev. En annen er historikerens senere arbeid. I tiden før han ble arrestert jobbet Dmítrijev med å finne navnene på dem som begikk massedrapene, de lokale bødlene. Det kan ha vært upopulært.

Noen mener også at Dmítrijev virkelig har begått forbrytelsen han er anklaget for. Sergéj Sergéjev, en kunstviter ved Petrozavodsk museum, som politiet hentet inn som ekspert etter Dmítrijevs arrestasjon, har sett bildene – og sier han er «100 prosent sikker» på at de er barneporno.

I januar viste statskanalen Russia-24 noen av bildene, sladdet, i en reportasje om Dmítrijevs arrestasjon. Den unge jenta står tilsynelatende naken – en stor svart sladd er lagt over det tynne barnebrystet – og på ett bilde trekker hun armene over hodet. Men når vi møter Sergejev i kunstmuseets arkiv og spør om han kan forklare mer om hva han mener med «for eksplisitte poseringer», ryster han oppgitt på hodet.

– Vil du at jeg skal demonstrere for deg? Du får forestille deg det selv.

Hvem man skal stole på – ekspertene som har sett bildene og sier de er barneporno, eller ekspertene som har sett bildene og sier de ikke er det? Dmítrijevs støttespillere har få konkrete motteorier å komme med. «Dette er et veldig komplisert spørsmål», som advokat Anufrijev sier. Men én ting er de i hvert fall enige om at dette ikke er: Putins verk.

– Jeg tror det må komme fra lokale myndigheter. Jeg tror ikke at det er føderalt, for det går mot den nasjonale trenden, sier advokat Anufrijev.

 

Tvil satt i system. – En tydelig og klar vurdering av undertrykkelsen kan hindre noe slikt fra å skje igjen. Denne forferdelige fortiden må ikke viskes ut fra vårt nasjonale minne.

Ordene er Putins egne. I slutten av oktober deltok presidenten på åpningen av et minnesmerke for ofrene for politisk undertrykking i Moskva. Kunstverket har fått navnet Sorgens vegg og er det første nasjonale minnesmerket for Stalins ofre. Det er den nasjonale trenden, mener Anufrijev – ikke diktatorhyllestene eller ensrettingen av historiepensumet.

– Russisk historierevisjonisme er ikke én rettlinjet prosess, det er ikke en enkel «ny-stalinisme» der Putin drar i spakene, sier historiker Orlando Figes.

Figes har forsket på russisk og sovjetisk historie ved University of London i en årrekke, og reiser ofte til Russland som del av jobben.

– I befolkningen råder en ganske primitiv nasjonalisme, samtidig som det er fint mulig for organisasjoner i sivilsamfunnet å minnes historiske grusomheter. Jeg tror det som skjer, best kan beskrives som et postmoderne mishmash.

Putin hyller Stalins ofre, men også Stalin selv. Organisasjoner som Memorial, som jobber med å dokumentere politisk undertrykkelse, fordømmes som «utenlandske agenter» – men de får fortsette arbeidet. Under en markering ved Krásnyj Bor, en annen massegrav Dmítrijev har funnet, tok dumarepresentanten Valentina Pivnenko ordet samme dag som Putin åpnet minnesmerket i Moskva. Hun nevnte ikke Dmítrijev, men snakket om behovet for å være på vakt mot «Russlands indre og ytre fiender» i samme åndedrett som hun hedret ofrenes minne. Tvilen som melder seg: Hadde Stalin kanskje litt rett likevel?

Nylig ble selv kunnskapen om Sandarmokh trukket i tvil:

I en finsk avis hevdet historiker Júrij Kílin ved Petrozavodsk universitet at Memorial og Dmítrijev kan ha oversett en hel masse mennesker i gravene, russiske krigsfanger skutt av finnene under vinterkrigen. Det finnes per i dag ingen beviser for teorien, men saken ble plukket opp av statlige nyhetskilder i Russland, deriblant Izvéstija, med tette bånd til Forsvarsdepartementet.

– Jeg har jobbet med historiske minneprosesser i tretti år, og det har aldri vært lett. Men det er en merkelig periode nå, det skal jeg vedgå, sier Irina Flige i Memorial.

Mens Putin understreker «enhet og forsoning», får de vanskelige delene av historien en annen behandling. Den handler ikke bare om undertrykking, men vel så mye om destabilisering:

Er det nå så sikkert at du vet det du tror du vet? Som i Donald Trumps USA – med tusen varianter av samme hendelse i omløp, kan det bli vanskelig å si hva som virkelig stemmer. Kan Stalin virkelig ha vært så ille, når han vant over Hitler? Kan man stole på folk som overser russiske soldater i Stalins graver? Og dessuten driver med barneporno?

I 2012 mente 51 prosent av de spurte i en spørreundersøkelse at Stalins utrenskninger var en forbrytelse. Da samme spørsmål ble stilt i år, mente bare 39 prosent dette.

– Folk flest bryr seg lite om disse diskusjonene, de har større problemer og forsøker å leve livet sitt. Det gjelder særlig unge mennesker, sier Figes, og forteller at selv historikere ennå ikke har et klart bilde av sovjethistorien som tydelig viser hva som er sant og hva som er propaganda.

– Det er en svakhet i det kollektive minnet. Resultatet er at folk stilltiende aksepterer statens adferd.

Forsvunnet i massene: De religiøse minnesmerkene som er satt opp i Sandarmokh – russiskortodokse, katolske, muslimske og en rekke andre – står tilfeldig plassert. De færreste massegravene i området er gravd opp, Dmítrijev og kollegene i Memorial fant dem og markerte dem, men har valgt å ikke forstyrre beina til de døde. Ingen vet hvem som ligger i hvilken grav.

 

En som husker. Ved inngangen til Sandarmokh står en granittbauta. Øverst er et sitat fra Dmítrijev hakket inn i steinen: «Mennesker, ikke drep hverandre». Tidligere var et relieff montert under sitatet, bakbundne mennesker og en engel med himmelvendt blikk, men det har falt av.

Ansvaret for Sandarmokh faller litt mellom lokale, regionale og føderale stoler, og ingen vet helt hvem som skal betale for å reparere merkesteinen ved en av Russlands største massegraver.

Sergéj Kóltyrin, museumssjefen som viser oss rundt i Sandarmokh, har grå caps og triste øyne, og har jobbet ved museet i nærmere tre tiår. Stemmen hans og raslingen i kaldt tøy er det eneste som høres mens vi vandrer rundt på området. Etter massakren av Solovki-fangene fortsatte NKVD å bruke Sandarmokh i flere år – mennesker fra seksti land og ti trosretninger ligger begravet rundt oss her. Derfor ble nøytrale trestolper valgt da gravene skulle markeres. Ingen vet hvem som er i hvilke hull.

Morgenen Dmítrijev skulle i retten i Petrozavodsk, i det grå lyset på fortauet utenfor tingretten, finner vi imidlertid en etterkommer etter en av dem som slapp unna Stalins paranoia. Jelena Arestova er 66 år gammel og pensjonist. Hun står litt fortapt foran inngangen – ingen har gitt henne beskjeden om at rettsmøtet er avlyst.

Mer enn 35 000 mennesker har skrevet under på et opprop til støtte for Júrij Dmítrijev, men lokalt er engasjementet i saken lavt, sier tolkene våre, som også jobber som journalister i en lokal nettavis. De to unge mennene vi møter på puben en kveld, har aldri hørt om Dmítrijev eller anklagene mot ham, selv om de kjenner til massegravene. De er mer interessert i å vite hvordan Norge tør å slippe muslimer inn i landet.

Men Arestova husker. Faren kom fra en antikommunistisk familie og ble utpekt da utrenskningene som Dmítrijev har dokumentert, startet.

– Han ble arrestert i 1937, og i 1939 skulle han skytes. Men da de ropte navnet hans, «Grigórjev!», dukket han hodet og ropte tilbake, «han er syk!». Slik unnslapp han, for dagen etter begynte vinterkrigen, forteller hun med en liten latter.

Arestova har nettopp donert 500 rubler – drøyt seksti kroner – av pensjonen sin til Dmítrijev, og det dobbelte til datteren hans og barnebarna. Sitt eget barnebarn på 15 år har hun sendt over grensen, på skole i Finland. Der skal hun lære språk, sier Arestova. Finsk, spansk, fransk.

– Hva som helst for å slippe unna dette, sier hun, og hytter med tommelen over ryggen, mot tingretten.

De nye ekspertenes vurdering av bildene i saken mot Dmítrijev skal være klar 29. november. 

 

STALINS TERROR

  • Josef Stalin tok over makten i Sovjetunionen etter Vladimir Lenins død, og ble kommunistpartiets ubestridte leder i 1929. Etter bare noen år ved makten tok frykten for kupp og kontrarevolusjon over. I de såkalte Moskvaprosessene fra 1936 til 1938 ble Stalins motstandere i partiet arrestert og henrettet.
  • Siden utvidet han utrenskningene til å gjelde «kontrarevolusjonære forbrytelser» i befolkningen mer generelt. Et sted mellom 1,3 og 1,6 millioner mennesker fra hele Sovjetunionen ble stemplet som statsfiender.
  • Rundt halvparten ble drept, resten ble sendt i tvangsarbeidsleire, gulag, i det nordvestlige Russland. I en kort oppmykning etter Stalins død i 1953 snakket Sovjetunionen om Stalins forbrytelser. Det varte ikke – mot slutten av 1950-tallet lukket lederne historien igjen. Den forble lukket til Sovjetunionens fall.

«Hva om vi gir bort noen godsaker i romjula?» sa sjefen. «Alle skriver et personlig innsalg som vi sender ut. Så blir det personlig for leseren, og dere får alle spredt en sak, slik dere maser om hele året.»

Som sagt, så nesten gjort. Alle syntes det var kleint å selge sine egne saker, men etter en tre-fire purringer kom det inn noen. «Så får vi legge inn en sånn lenke til bestilling nederst, selv om ingen klikker på den når de allerede har fått gratis», sa sjefen.

Så her er den lenken, da, med førti prosent rabatt.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.