Kommentar

Elefanten i rommet heter Xi Jinping, ikke Donald Trump, skriver Tove Gravdal.

«Den liberale verdensordenen er under betydelig press», fastslo utenriksminister Ine Eriksen Søreide fra Høyre da hun onsdag i forrige uke satte i gang en debatt om Norges rolle i det multilaterale systemet på Litteraturhuset i Oslo. Hun vil ha med seg eksperter, politikere og allment interesserte i et ordskifte som skal ende med en stortingsmelding neste vår.

Der vil det stå at det er usedvanlig viktig for Norge at det multilaterale systemet består. Dette systemet er altså alle avtaler, regler og organisasjoner som styrer forholdet mellom land, fremfor at den sterkestes rett rår.

Det er i Norges interesse at Havretten trekker grenser til våre naboland og at regler fastsatt av Verdens handelsorganisasjon (WTO) styrer verdenshandelen. Vi ønsker at FN skal koordinere innsats for fred og mot klimaendringer og fattigdom. Vi er avhengig av overnasjonale organisasjoner som Nato for egen sikkerhet og av EU for å sikre fri flyt av varer og mennesker i Europa. Og vi støtter at internasjonale domstoler skal løse tvister mellom land og dømme individer for menneskerettighetsbrudd.

Denne liberale verdensordenen vokste ut av ruinene i Hiroshima, Stalingrad og Berlin etter den andre verdenskrig. Den har sørget for at den menneskelige normaltilstand, nemlig krig, er blitt unormal og umoralsk. Overnasjonalt samarbeid er derfor et gode, det må videreføres, pleies og styrkes.

Men «oppslutningen om det multilaterale samarbeidet hos nære allierte går ned», fastslo Eriksen Søreide. USAs president Donald Trump innfører høye tollavgifter på egen hånd og bryr seg ikke om WTOs regelverk. Han har trukket USA ut av FN-organisasjonen Unesco og fra Parisavtalen om reduksjon av klimautslipp. Hans sikkerhetspolitiske rådgiver John Bolton har truet med sanksjoner mot Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Og i stedet for å alliere seg med flere for å forhandle om å dempe atomtrusselen i verden, som i Iran, går Trump alene i dialog med Nord-Koreas diktator.

Trump er heller ikke interessert i å forsvare demokrati og menneskerettigheter, slik stormakten USA har gjort de siste tiårene, om enn med haltende troverdighet.

Kina er raskt på pletten for å fylle USAs tomrom i det multilaterale samarbeidet, i hvert fall på de områdene der president Xi Jinping ser seg tjent med det. Han fremstår gjerne som fanebærer for frihandel regulert av WTO. Men Xi er, som Trump, ikke interessert i demokrati og menneskerettigheter. Og det er her Eriksen Søreide får et problem i arbeidet med stortingsmeldingen: Hva skal Norge gjøre med Kina?

Xi er, som Trump, ikke interessert i demokrati og menneskerettigheter.

Da spørsmålet ble reist på Litteraturhuset, nøyde utenriksministeren seg med å svare som før at Norge, selv i årene uten politisk kontakt med Kina, opprettholdt en menneskerettighetsdialog med landet. Og at menneskerettighetene blir tatt opp i politiske samtaler i den nå gjenopprettede kontakten.

Men det er ikke her problemet ligger. «Kineserne forventer at vi tar opp menneskerettigheter. Hvis vi ikke gjør det, blir vi sett på som svake», sier en stortingspolitiker jeg snakket med etter at vedkommende nylig besøkte Kina som medlem av utenriks- og forsvarskomiteen.

Problemet med Kina er at landet er en stormakt som nå sprer sine tentakler ut i verden på en måte vi knapt har sett siden europeernes kolonisering av Afrika på 1800-tallet. Kinesiske selskaper kjøper opp vestlige selskaper og eiendommer. I Portugal og Hellas har de skaffet seg store eierandeler i banker og viktige selskaper som driver med energiforsyning og helsetjenester. I de fleste afrikanske land er Kina nå største investor og handelspartner. På et afrikansk-kinesisk toppmøte i Beijing nylig lovet Xi nye 60 milliarder dollar i lån og bistand.

Xis kongstanke om den nye Silkeveien, «The Belt and Road Initiative», er i ferd med å settes ut i livet. Kina bygger veier, toglinjer, havner og andre transportknutepunkt som er ment å omfatte 76 land og er beregnet å koste 1300 milliarder dollar.

Ta med at Kina i fjor etablerte sin første militærbase utenlands i afrikanske Djibouti, og at landet sender stadig flere soldater til FNs fredsbevarende operasjoner. I FNs sikkerhetsråd bruker Kina sin vetomakt og politiske tyngde mye mer aktivt enn før. Landets nye FN-ambassadør Ma Zhaoxu, imponerer med sin kompetanse, ifølge Le Monde.

Hva om Kinas ekspansjon også fører til eksport av den kinesiske samfunnsmodellen? Altså et autoritært styre, begrenset ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, og fravær av en rettsstat? Enkelte ledere, som Frankrikes president Emmanuel Macron, er oppmerksom på risikoen. Macron var på statsbesøk i Kina i januar i år, og møtte flere Kina-eksperter til et rådslag før avreise. En av dem fortalte meg at de hadde spurt Macron om EU kan begrense Kinas mulighet til å kjøpe seg opp i Europa.

Det er umulig, hadde Macron svart og vist til at han hadde diskutert spørsmålet med Portugals statsminister, som umiddelbart satte foten ned. Eurokrisen tvang statseide selskaper i Portugal ut på markedet, og de eneste som ville kjøpe, var kineserne. Portugal vil derfor ikke stenge kinesiske investorer ute, og uten konsensus i EU, ingen regulering.

Eurokrisen tvang statseide selskaper i Portugal ut på markedet, og de eneste som ville kjøpe, var kineserne.

President Trump derimot, innfører nå skyhøy toll på stadig flere kinesiske varer. Det er mulig at denne politikken vil bremse Kinas ekspansjon. Kinas vekst og økonomiske muskler er resultat av frihandelen, og den har brakt mange millioner mennesker ut av fattigdom og elendighet. Men Kinas vekst har også gitt troverdighet til en politisk kultur vi som er vant til demokrati, ikke vil ha. 1990-tallets bistandstese om at demokrati er en forutsetning for effektivt å bekjempe fattigdom, er grundig motbevist av Kina.

Økonomer flest synes å mene at Trumps politikk fører til handelskrig, noe som ikke er bra for verden. Men vi kan også velge å se på Trump som demokratiets forsvarer ved at han forsøker å stagge Kinas videre ekspansjon.

Eriksen Søreide vil at stortingsmeldingen neste år ikke bare skal slå fast at verden er i endring. «Vi må også si hva vi skal gjøre», sa hun. Ja, hva skal Norge gjøre? Bli med i EU, kanskje, hvor vi kan hente slagkraft hos likesinnede demokrater?

I første omgang skal Norge jobbe hardt for å bli medlem av FNs sikkerhetsråd i toårsperioden 2021–22. Kampanjen intensiveres fra søndag, da statsministeren, kronprinsen og en mengde politikere og byråkrater inntar New York for det årlige toppmøtet i FN. Om Norge skulle lykkes med å få sete i Sikkerhetsrådet, tyve år etter forrige gang, er det greit å vite hva plassen skal brukes til. Stortingsmeldingen til neste år skal gi noen svar, og mye av svaret må handle om Kina.


Denne kommentaren er illustrert med Tor Bomann-Larsens første tegning for Morgenbladet. Les intervju med vår nye avistegner her.

Mer fra Kommentar