Reportasje

– Dette er ikke et bibliotek. Det er et rom med bøker i

Skolebibliotekene eksisterer i sin egen verden, uten forpliktelser og tilsyn. Bibliotekpartiet Venstre lovet bibliotekmilliard og tunge satsinger, men vil løftene holdes når de sitter i regjering?

Venstre har lenge lovet å satse på skolebibliotekene: «Det finnes knapt noen krav om tilbud, kvalitet, omfang eller noe som helst. Så det vi tar til orde for, er sterkere nasjonale krav til å ha et godt skolebibliotektilbud», sa partiets kulturpolitiske talsperson Sveinung Rotevatn til Morgenbladet like før valget.

Nå er Venstre i regjeringsposisjon. Tiden er inne for en liten undersøkelse av tingenes tilstand ved norske skolebiblioteker.

Vi snurrer på globusen, lukker øynene og setter pekefingeren på et tilfeldig skolebibliotek. Fingeren havner på Idd skole, ti minutters kjøring sørover fra Halden i Østfold.

Rom med bok. Skolebibliotekar Elin Bakke Norén tar imot oss, i et bygg som må sies å være nedslitt. Det samme gjelder for skolebiblioteket.

– Dette er ikke et bibliotek. Det er et rom med bøker i, sier Norén.

Skolebiblioteket på Idd skole er kanskje 30 kvadratmeter stort, med hyller langs tre av veggene og et par reoler på midten. Bokutvalget går i flere retninger. Billedbøker og barnebøker for større barn. Noen nye og kritikerroste, andre istykkerrevne 1970-tallsutgaver av serielitteratur (Frøken Detektiv) og klassikere (Jules Verne). En kassett med bibler. En liten hyllemeter med Det bestes bøker og et gammelt leksikon. En stabel med VHS-kassetter oppe ved taket.

– Det har sett ut sånn lenge, dette er jo nedprioritert, sier Norén, og peker ut vinduene, mot området der hun vil befinne seg neste år. Idd skole skal slås sammen med naboen, og en ny og større Kongeveien skole vil snart se dagens lys.

– Nå har vi jo muligheten til å gå i gang med en helt ny satsing. Jeg har sendt inn en del ideer sammen med folkebiblioteket i byen, og forhåpentligvis får vi gjort det vi mener er mest hensiktsmessig. Biblioteket kommer til å ligge sentralt i bygningen, i hjertet av kroppen, sier hun.

I Opplæringsloven er bibliotekene omtalt slik: «Skolen skal ha skolebibliotek med mindre tilgangen til skolebibliotek er sikra gjennom samarbeid med andre bibliotek.» Ellers står det intet om omfang, kvalitet, bemanning eller vedlikehold. Dette gjør at satsingen på skolebibliotekene helt og holdent er avhengig av rektors bruk av skolens midler, og kommunens fordeling av midler til skolene. En ordning som igjen fører til at skolebiblioteket ofte blir salderingspost, når det settes opp mot helse, vei eller andre behov. Dette er grunnen til at Venstre før valget foreslo en egen skolebiblioteklov, for å sikre kvaliteten.

Null konsekvenser. Idd skole har 350 elever. Norén har én time i uken til å jobbe med skolebiblioteket. I denne timen skal hun rydde, kaste, katalogisere, organisere og kjøpe inn. Elevene går til biblioteket klassevis, i følge med lærer eller assistent. De slippes løs i biblioteket, finner på egen hånd hver sin bok, som blir skannet og lånt.

– Det blir litt som å slippe dem inn i gymsalen og la dem ha gym på egen hånd. Du har tilfeller der elever låner en engelsk ordbok og er fornøyd med det, sier Norén, som aller mest ønsker å få tid avsatt til å veilede barna, og finne bøker som passer til den enkelte.

Det blir litt som å slippe dem inn i gymsalen og la dem ha gym på egen hånd. Du har tilfeller der elever låner en engelsk ordbok og er fornøyd med det.

—   Elin Bakke Norén

– Det er eksempler på skoler som har satset på å ha en utdannet bibliotekar i hundre prosent stilling, eller andre typer satsinger. En skole på Sørlandet lå veldig lavt på alle lesetester, helt nederst, sier Norén.

Hun går til datamaskinen, og leter opp informasjon om Spangereid skole i Lindesnes kommune. Skolen har 165 elever. Den ukentlig bemanningen av skolebiblioteket er på ti timer, i tillegg til et like stor antall timer der lærerne følger klasser til biblioteket, samt femten timer med elevassistenter. De har bokpresentasjoner i biblioteket, samt en rekke arrangementer med utgangspunkt i lesing.

– Etter at de satset hardt på biblioteket, tok det ikke mange år før de hadde gått veldig høyt opp på statistikken for leseferdigheter. Det mest interessante er at de etter biblioteksatsingen har kunnet fjerne nesten all spesialundervisning, sier Norén, og viser til politikernes gjentatte prat om «tidlig innsats», der målet er å sørge for at alle holder følge og lærer seg å lese fra første stund.

– Det for sent å reparere i sjette og syvende klasse. Biblioteket er det beste middelet for å lære barn å lese. Du finner alltid noe barna interesserer seg for. Det gjelder alle barn. Hvis du har muligheten til å veilede dem, finner de noe. Vi hadde en gutt som var helt uinteressert i lesing. Så hekta han seg plutselig på Michael Jackson. Da begynte han å stå først i køen når vi skulle opp hit, for å finne Michael Jackson-bøker. Men nå er det altfor lite tid. Mange bare tar en tilfeldig bok. Elevene burde kunne vite at det satt en voksen her minst en time hver dag, som de kunne gå til. Selv nå, selv om det ikke er lov, så kommer det av og til noen elever opp hit alene. Så vær så god, Venstre. Om dere vil satse på bibliotekene, bare kjør på, det er nok å ta tak i.

– Hva er det viktigste de bør gjøre?

– Det må være bevisstheten om hva biblioteket er, og hvilke muligheter det gir. Det er enormt mye å hente. Det må være bemannet bibliotek. Og skolene må være forpliktet til å ha god kvalitet.

– Hvordan er kunnskapen om dette sentralt, blant politikere?

– Ingen ting. Det er ikke noen interesse heller. For hvis du ikke gjør noe, så skjer det ingenting. Null konsekvenser, sier Norén.

«Eg elsker bibliotek».Venstre har utallige ganger presentert seg som et bibliotekparti, og under årets Arendalsuke understreket nestleder Ola Elvestuen poenget ved å posere med «Eg elsker bibliotek»-plakat. Skolebibliotekene ligger riktignok under kunnskapsministeren, men Nasjonalbiblioteket er kulturminister og Venstre-leder Trine Skei Grandes felt. Nasjonalbiblioteket har ansvar for å samle informasjon for skolebibliotekene, en kunnskapsbank som ifølge bibliotekarene vi snakker med, er tilnærmet ubrukelig. Hva vil Grande gjøre for å forbedre denne kunnskapen?

– Vi har varslet at vi skal komme med en stortingsmelding om barne- og ungdomskultur. Dette blir en viktig del av den meldingen, og da må vi hente inn informasjon først, sier hun på telefonen.

– Hva med å bygge opp en fast kunnskapsbase, som kan ligge til grunn for kontinuerlig kvalitetskontroll av skolebibliotekene?

– Jo, men det feltet er kunnskapsministeren sitt, jeg tror han blir sint om jeg uttaler meg for mye om det.

– Men infobanken ligger nå under Nasjonalbiblioteket, som er ditt ansvar. Mange skolebibliotekarer klager over nettopp dette, at de havner i et ingenmannsland mellom Kunnskaps- og Kulturdepartementet?

– Da kan meldingen rydde opp i ansvarsområdene. Det er kanskje sånn fordi barne- og ungdomskultur ikke blir sett på som kulturpolitikk. Bare forebygging og alt mulig annet. Men du bygger ikke opera i Bjørvika for at de voksne ikke skal slå hverandre. Mye av politikken på barne- og ungdomskultur bærer preg av at det skal være forebygging, ikke at man er opptatt av kvalitet.

Barne- og ungdomskultur ikke blir sett på som kulturpolitikk. Bare som forebygging og alt mulig annet.

—   Trine Skei Grande

– Kvaliteten på skolebibliotekene er ofte meget lav, bare en kasse bøker i kjelleren?

­– Ja. Da jeg var skolebyråd i Oslo var det et bitte lite tilskudd til alle skoler. Vi tok inn hele tilskuddet, og ga heller ordentlig med penger til de skolene som virkelig ville satse, med bibliotekarer i full stilling. Du kan ikke smøre tynt utover, du må gi til de som vil satse faglig.

– Kan ikke smøre tynt utover … sikker på at det er en presis metafor? Det er ikke så mye som skal til for å løfte kvaliteten betraktelig?

– Noe av dette må styres av gode fagfolk lokalt. Du kan ikke gjøre alt fra toppnivå. Det vi kan si noe om, er hvor viktig det er med fagfolk som kan gjøre den jobben. Det handler ikke om boksamlinger.

– Så det er greit med gammel Jules Verne, leksikon og Det bestes bøker i skolebiblioteket?

­ – Nei, men det hjelper ikke med gode bøker hvis man ikke hjelper ungene med å finne frem til dem. Med dagens teknologi kan du sitte hvor som helst i Norge og bestille en hvilken som helst bok. Men det hjelper ikke om det ikke er akkurat den boken du drømmer om å lese, sier Grande.

Kunnskapsminister Jan Tore Sanner svarer ikke, men statssekretær Rikke Høistad Sjøberg (H) svarer på e-post at ansvaret for skolebibliotekene skal fortsette å ligge hos kommunene. Altså null ambisjoner om å heve nivået gjennom sentrale krav til kvalitet og omfang. Hun skriver at regjeringen vil lyse ut «14 millioner som skal brukes til å styrke innsatsen på arbeidet med lesestimulering i regi av skolebibliotek», og at de snart skal sende rundt en spørreundersøkelse til utdanningssektoren, der spørsmål om skolebiblioteket er inkludert.

– Det vil gi oss en mulighet til å følge med på utviklingen, skriver Sjøberg.

Foregangsskole. Til uken blir boken Skolebiblioteket sluppet på Cappelen Damm. Initiativtager og forfatter er Line Hansen Hjellup, skolebibliotekar og lærer ved nettopp Spangereid skole i Lindesnes. Altså foregangsskolen som Norén på Idd henviste til.

---

Aktuell bok

Line H. Hjellup (red.), Anne Håland, Joron Pihl og Arne Svingen

Skolebiblioteket. Læring og leseglede i grunnskolen

Cappelen Damm 2018

---

– For ti år siden hadde vi store personalkonflikter, skolen strevde og vi hadde dårlige resultater på nasjonale prøver. Vi hadde samling i bånn, sier hun, og beskriver et kollegamøte som begynte med at alle ansatte skrev en målsetting på en gul post it-lapp. Til slutt skulle de samle seg om to lapper, med målsettinger de skulle satse på, sier Hjellup, som også jobber ved Kompetansesenter Sør, der hun bruker Spangereid skole som modell for alle skolebiblioteker i regionen.

– På en av lappene sto det at vi skulle bli best i Norge på lesing. Det ble en visjon, og vi fant ut at om vi skulle bli det, måtte vi snu alle steiner. Vi begynte systematisk å bygge opp skolen rundt en satsing på lesing. Vi hadde skolekontoret med oss, og rektor. Nå gjør alle dette hos oss. Det er en kollektiv satsing.

– Hva er viktigste tiltak hos dere?

– Det fine er at det ikke er noe hokuspokus. Det er så enkelt. Sett av tid til lesing. Det er aller viktigste tiltak. Her leser alle fra 1. til 7. klasse 15–20 minutter hver dag, i frivillig valgt skjønnlitteratur. De skal fortsette å lese hjemme, like lenge per dag. Tid er den viktigste nøkkelen. I de siste årene har vi sett at det er der det glipper. Vi har så mange lett tilgjengelige digitale duppeditter som stjeler tiden. Det er stor konkurranse fra Ipad og mobil. Hvis vi ikke systematisk setter av tid til lesing, blir tiden spist av Ipaden, sier Hjellup, som i den nye boken skildrer skolens arbeid i detalj, i tillegg har tre medforfattere bidratt med supplerende forskning rundt emnet.

– Vi har ti konkretiserte grep, som vi kaller lesenøkkelen. Punkt en er tid. Punkt to er å ha ny litteratur tilgjengelig. Dagens barn er kravstore på alle områder, og da blir de det på litteraturen også. Vi kan ikke spare på bøker fra 1960-, 70- og 80-tallet og forvente at barn skal lese det. Du må se barna i et samfunnsperspektiv, og litteraturen må henge sammen med det.

Vi kan ikke spare på bøker fra 1960-, 70- og 80-tallet og forvente at barn skal les det.

—   Line Hansen Hjellup

– Ordet på gata blant skolebibliotekarer sier at dere har fjernet all spesialundervisning etter at lesesatsingen tok til?

– Vi har ikke akkurat fjernet det, men vi har hatt en radikal nedgang i de siste ti årene. Da var det gjerne 3-4-5 i hver klasse som hadde spesialundervisning i lesing. Per i dag er det null, på hele skolen. Vi tror at det er det forebyggende og systematiske arbeidet vi gjør med lesing som er årsaken, sier hun.

Tilbake til Østfold. På Hannestad skole i Sarpsborg, noen mil unna Idd, er Hanne Ulland leseveileder og bibliotekansvarlig. Vi spør henne om hvordan skolebibliotekmodellen i Norge fungerer.

– Det tror jeg er veldig forskjellig fra skole til skole. Noen har ikke skolebibliotek. Det er varierende i hvor stor grad det blir brukt. Hos oss fungerer det som navet i leseopplæringen. På den måten at vi har faste timer på biblioteket der ungene får omgi seg med litteratur. Der vi tidligere brukte biblioteket til å skrive fagtekster, tar internett veldig over. Nå handler det i hovedsak om å bli glad i å lese.

– Noen skoler har ikke bibliotek, sier du. Hva baserer du det på?

– Det er skoler jeg har vært på selv, eller har gått på selv. De har muligens noen bøker et sted, i en kasse nedi bomberommet der. Men det brukes ikke som et bibliotek, sier Ulland.

Hennes skole har i underkant av 300 elever, og Ulland bruker to timer i uken på biblioteksarbeidet. I tillegg jobber en kollega tre timer ukentlig med rydding og organisering.

Er det noen sentral institusjon som følger opp arbeidet på noen måte? Som sjekker hvordan dere jobber?

– Nei.

– Det er opp til deg?

– Ja. Det er ingen som kontrollerer meg. Eller støtter. Nasjonalbiblioteket skal ha utlånsrapporter. Men det sier ingenting om kvaliteten arbeidet jeg gjør. Det er bare noen tall, sier Ulland.

Biblioteket er adskillig nyere enn på Idd. Det har en del med sofagrupper og en med pulter, og ved veggen står en gammel steinsamling og en utstoppet selunge som Ulland smilende sier at hun «ikke blir kvitt».

Hva ønsker du deg, fra politikere som vil satse på dette?

– Et minstemål hadde vært greit. Et mål om hva alle skal ha, som et minimum. Skoler er forskjellige, så lokale tilpasninger trengs. Om noen bryr seg og vil følge opp, og ønsker å få til en god utvikling, vil det gjøre noe med kvaliteten. Sånn er det med alle ting. Ellers er det alltid økonomiske midler det skorter på. Jeg må snakke for meg selv, vi har et velfungerende skolebibliotek og har ikke et direkte behov for en norm. Men jeg ønsker meg midler til å gjøre biblioteket bedre. En nyere bokstamme og en del fysiske tilrettelegginger.

Mer fra Reportasje