Annonse
00:00 - 15. desember 2017

Profet i Youtubes rike

Han mener Metoo-kampanjen skyldes p-pillen og at universitetene er tatt over av nymarxister. Da Jordan Peterson gikk til krig mot identitetspolitikken, ble han akademias mest omstridte mann.

Jeg nekter: Jordan Peterson ble berømt da han formelig ropte sin motstand mot en lov han mener pålegger ham å bruke kjønnsnøytrale pronomen, som «hen». – Det innfører et sosialkonstruktivistisk syn på biologisk kjønn og kjønnsidentitet i lovs form, sier han.
Annonse

Jordan Peterson

Psykologiprofessor og klinisk psykolog, ansatt ved Toronto-universitetet.

Ble berømt over natten da han tok til orde mot kjønnsnøytrale pronomen på Youtube-kanalen sin i september 2016.

Kommer med ny bok i 2018, med tittelen 12 Rules for Life: An Antidote to Chaos.

Hør Jordan Petersen på Morgenbladets podkast: 

«Transfob, fordomsfull, rasist. Skal ha skapt et utrygt campus, være nazist, være mer eller mindre en holocaustfornekter. Når du først er blitt sammenlignet med Hitler, har du på en måte nådd toppen av potensielle fornærmelser.»

Jordan B. Peterson snakker som en ganske vanlig akademiker: Han veier sine ord, tar pauser mens han tenker, legger ut tankene sine som punktlister. Men det er anklagerlisten mot sin egen person han beskriver.

For et drøyt år siden var Peterson en ganske vanlig psykologiprofessor ved Universitetet i Toronto. Men et oppgjør med engelske varianter av pronomenet «hen» startet en debatt som nesten har slukt ham de siste 14 månedene. Eller som han beskriver det selv:

– Det har vært som å seile utfor Niagara-fossen i en tønne.

I dag møter Peterson kallenavn, demonstrasjoner og underskriftskampanjer som vil ha ham sparket. Men han har også fått en ny tilværelse som guru, med mange millioner seere på Youtube, utsolgte foredrag og 60 000 dollar i månedlig inntekt fra folkefinansieringsplattformen Patreon. I Norge førte en tekst om Peterson fra Morgenbladets spaltist Martin Gedde-Dahl til en illsint Facebook-debatt med flere hundre kommentarer som tok Peterson i forsvar. Professoren er blitt selve Satan for liberale rettighetsforkjempere, og en helt og general ved den nye kulturkrigens frontlinjer for en hel del andre.

Elsk ham eller hat ham – Peterson har truffet minst én nerve i samtiden.

Det handler om pronomener. Har du aldri hørt om Jordan Peterson? Noter det i så fall som et eksempel på internetts berømte bobler. I visse kretser, kanskje særlig i nettdiskusjonsforumer med overvekt av unge menn, er han nær umulig å komme utenom. Men frem til høsten 2016 var det mest spesielle med psykologiprofessoren hvor godt kjent han var med video. Han hadde gjort hundrevis av sine egne forelesningstimer tilgjengelig på Youtube – Petersons stemme over Powerpoint-presentasjoner, iblant ispedd videoer av professorens markerte kjeve og grå krøller. Opptakene var middels populære, som forventet for psykologiske forelesninger blant mylderet av dataspillopptak og dyrevideoer.

Men tre videoer, den første spilt inn en tidlig septembermorgen i fjor, forandret på det. Videoene er på omtrent en time hver, og er kjent under fellestittelen «Professor mot politisk korrekthet».

– Jeg hadde bekymret meg en stund. Delvis fordi jeg er en klinisk psykolog, og jeg har hatt en rekke pasienter som er blitt mobbet til sinnslidelser av politisk korrekte folk der ute, sier Peterson over videolenke fra arbeidsrommet i Toronto.

Jeg har hatt en rekke pasienter som er blitt mobbet til sinnslidelser av politisk korrekte folk der ute.

Jordan Peterson

Foranledningen var et tillegg til Canadas føderale lover, kjent som lovforslag C-16. Det foreslo å utvide listen over hvem som har spesiell beskyttelse mot diskriminering og hatefulle ytringer til også å inkludere «kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet».

– Ikke bare innfører loven en tvungen taleform av en variant som jeg synes er assosiert med en spesielt forkastelig politisk ideologi. Den innfører også et sosialkonstruktivistisk syn på biologisk kjønn og kjønnsidentitet i lovs form, og det er enda farligere, mener Peterson.

Konkret handler det om pronomener: Noen mennesker vil ikke bli omtalt med de klassiske «han» og «hun», fordi de ikke oppfatter dem som dekkende. På norsk har vi fått hen, men også for eksempel de om enkeltpersoner. På engelsk har man i tillegg hir, hou, zhe og en rekke andre.

– Jeg vil ikke under noen omstendighet bruke disse oppkonstruerte pronomenene, som jeg mener er del av den lingvistiske fortroppen til postmoderne neomarxister, tordner Peterson, like irritert i dag som den morgenen det startet.

Petersons raljering på Youtube er del av de siste årenes krigerske debatt om ytringsklimaet ved universitetene. Studenter med posttraumatiske lidelser har bedt om, eller krevd, trigger warnings – «traumeadvarsler» – i verk med overgrep som tema, og blir kalt skjøre «snøfnugg» av kritikerne. Andre studenter, eller kanskje de samme, har okkupert bygninger i protest mot pensumer som legger for stor vekt på hvite, vestlige, mannlige tenkere. De har blokkert høyrevridde foredragsholdere med alt fra rolige protester til håndgemeng. Det er vår tids kulturkrig: Hvordan balansere mellom minoriteters ønske om og behov for beskyttelse, og ytringsfrihetens krav om ubegrenset armslag?

For dem som ikke allerede har sett 18 timer med Peterson-foredrag på gutterommet, er det verdt ta dette skritt for skritt. Hva er problemet med «hen» og de andre nye pronomenene?

– Vel, det har ikke egentlig noe med pronomenene i seg selv å gjøre. Problemet er at vi grumser til definisjonen av biologisk kjønn og kjønnsuttrykk. Det er ikke noe bevis for at slikt språk vil gavne disse menneskenes mentale helse på noen som helst måte. Snarere tvert om.

Farene Peterson lister opp, er mange: Ungdommen vil bli forvirret, leger vil benytte anledningen til å tjene penger på hormonbehandling. Selvmordsraten vil øke, saksøking likeså, når ungdommene blir voksne og angrer. Et stykke ut i oppramsingen kommer også ytringsfriheten – «de lovfester hva som er rett tale». Peterson forsto nemlig lovforslag C-16 som at det gjorde det straffbart for ham å nekte å bruke «hen».

Noen jurister har bestridt den tolkningen av loven, mens andre mener Peterson kan ha rett. Foreløpig har ingen saker kommet for kanadiske domstoler.

Sentralen: Fra denne arbeidsstasjonen lager Peterson videoen som er sett av millioner. Bildet på veggen er av den sovjetiske syttitallskunstneren Solodonikov, og viser unge revolusjonære på vei til å bli henrettet. 

Men egentlig ikke om pronomener. Tiden etter at Peterson publiserte «Professor mot politisk korrekthet»-videoene er en slags studie i radikalisering. Tenk hvordan du selv blir om du diskuterer på internett, den innbittheten som kan sette inn da. Se for deg at en slik diskusjon plutselig var hele livet ditt. Kanskje er det umulig ikke å grave seg dypere ned i skyttergraven når ens meninger møtes med støymaskiner og boikott, slik Peterson har opplevd.

Professoren er ikke redd for å svare. Nylig fikk han kritikk for å ha «doxxet» – å publisere og spre noens navn på nettet – to demonstranter som planla en protest mot et ytringsfrihetsarrangement han skulle delta på. Et høylytt, men vanskelig kvantifiserbar del av Petersons tilhørerskare befinner seg langt ute på høyresiden, og folk som har tatt til motmæle mot Peterson, har fortalt om trusler og hets i kjølvannet.

Selv var Peterson overrasket over at debatten i kjølvannet de tre videoene ble så intens, men ikke over at det ble debatt. De rører ved et underliggende problem i samfunnet, noe som har brygget i flere år, mener han:

– Vi rører ved den radikale venstresidens hang til å kategorisere folk som grupper, og å gjøre gruppeidentitet til det viktigste.

Vi rører ved den radikale venstresidens hang til å kategorisere folk som grupper.

Jordan Peterson

Dette er det Peterson mener når han snakker om «Politisk Korrekthet», – med store forbokstaver. PK. For Peterson er begrepet en beskrivelse av et helt tankesett:

– Det grunnleggende ved moderne politisk korrekthet er insisteringen på at det riktige analysenivået for mennesker er gruppeidentitet. Det kommer fra en postmoderne og neomarxistisk filosofi, i en mislykket marxisme.

Nymarxistisk PK er nå blitt det dominerende tankesettet på universitetet, mener Peterson, i form av identitetspolitikk. 

– Dermed er det ikke lenger rik mot fattig, det er undertrykker mot undertrykt. Og politisk korrekthet er en manifestasjon av det.

– Har ikke individer alltid slått seg sammen i grupper og kjempet for rettighetene sine?

– Jo, det er ingenting feil med gruppeidentitet i seg selv. Spørsmålet er hva som bør komme først. Og svaret i Vesten er individet – det er den fundamentale metafysiske påstanden i den jødisk-kristne tradisjonen.

Veien fra kjønnsnøytrale pronomener til Helvete går via det 21. århundrets despoter, mener han:

– Hele humaniora har mer og mer som sin forutsetning at vestlig kultur ikke er annet enn et tyranni som får makt, rikdom og innflytelse ved å ta fra de fattige. Og at det systemet burde ødelegges, helt ned til fundamentet, for så å erstattes med en idiot-utopi av en type som allerede er blitt forsøkt i Sovjetunionen og i Maos Kina og i Vietnam og Kambodsja og i Nord-Korea. Det er det samme prinsippet som har ført til millioner av menneskers død.

Et spørsmål om biologi. Jordan B. Peterson, hvis «B» står for Bernt og vitner om hans norske aner, har forsket på religiøse forestillinger og myter: Man må forstå grunnlaget, arketypene, for å forstå verden. Det gjør ham også opptatt av biologiske forklaringer. Som når vi spør hva han synes om Metoo-kampanjen, den pågående diskusjonen om seksuell trakassering.

Han ler lett – «vel, vi kan like gjerne snakke om kompliserte spørsmål» – og hopper ut i det:

– Den er fundamentalt sett en manifestasjon av p-pillen.

Metoo-kampanjen er fundamentalt sett en manifestasjon av p-pillen.

Jordan Peterson

Slik Peterson ser det, vil det 20. århundret huskes for tre ting: atombomben, transistoren og p-pillen. Den fjernet oss fra biologien, sier han. Er det rart det blir bråk?

– Det har aldri, i hele planetens historie, eksistert en kompleks kvinnelig organisme som har hatt mulighet til å kontrollere sin egen reproduksjon, sier han.

Det fikk menneskekvinner på sekstitallet, og siden spredte kaoset seg. Ekteskap gikk i oppløsning, aidsepidemien startet, kvinner ble fattige alenemødre.

– Vi har forsøkt ubegrenset sex, og det fungerte ikke. Så hvordan skal kvinner og menn oppføre seg på arbeidsplassen på det som gjelder seksualitet? Svaret er, vi vet ikke! Fordi vi har aldri forsøkt det før i menneskehetens historie.

– Er ikke dette bare del av den reforhandlingen av samfunnsnormer som vi alltid driver med? Før var det greit å ta en kvinnelig kollega på rumpa, nå er det ikke det lenger, og slik utvikler samfunnet seg?

– Jo da, det er det. Men årsaken er at p-pillen gjorde kvinnen fri til å innta arbeidsplassene en masse og til å starte å konkurrere i det som var primært mannlige kompetanse- og dominanshierarkier.

– Er det ikke bra at kvinner ble med i arbeidsstyrken? For økonomiens skyld, for nevne én ting?

– Vel, det er vanskelig å si. Det er absolutt et gode for en del kvinner, som har fått økt valgmulighetene sine. Det kan være bra fra et økonomisk perspektiv, selv om det ikke er like lett, tror jeg, å bevise det argumentet.

– Det finnes ingen beviser for at kvinner er lykkeligere i dag enn de var på sekstitallet. Så kan du si at lykke ikke er poenget, frihet er poenget. Og jeg har sympati for det standpunktet. Jeg er tilhenger av frihet, så kanskje er det et gode i sum. Men samtidig er det et ufattelig komplisert mareritt.

«Stor lærd eller provokatør med medietekke?» - tre debattanter om Jordan Peterson.

Universitetet er dødt. De siste ukene har kanadisk akademia igjen stått på hodet. Tidlig i november ble Lindsay Shepherd, en 23 år gammel vitenskapelig assistent ved Wilfrid Laurier-universitetet i byen Waterloo, kalt inn til et møte. Anledningen var at hun i en av sine timer hadde vist studentene fire minutter av en tv-debatt der Peterson, og andre, diskuterer kjønnsnøytrale pronomener. Møtet ble en regelrett utskjelling.

Shepherd forsvarte seg, etter hvert gråtende, og sa hun ville anspore til diskusjon om språk og makt. Ledelsen sier derimot at hun har skapt et «hatefullt klima» fordi «Peterson er en del av alt-right-bevegelsen».

– Da jeg begynte å kritisere lovforslag C-16, sa kritikerne mine at det jeg fryktet, aldri noensinne ville kunne skje. Ja, ok, folk kan bare lytte til opptaket! utbryter Peterson – opphisset nå.

Et «hva var det jeg sa?»-øyeblikk, men det gir ham visstnok ingen glede.

– Jeg anser det ikke som en seier å ha bevis for at universitetene er akkurat så patologiske som jeg trodde de var. Hvordan kan det være en seier? Det er en katastrofe.

– De humanistiske fagene er blitt uholdbart korrupte. De lærer ikke lenger folk å tenke kritisk, hvordan de skal skrive, lese, tenke. Så vidt jeg kan se, finnes det ikke håp for universitetene.

De humanistiske fagene er blitt uholdbart korrupte.

Jordan Peterson

Det går fort når Peterson snakker seg varm. Hvem bryr seg om universitetet, spør professoren retorisk, før han svarer selv: Elfenbenstårnet er som California – det som starter der, sprer seg til resten av samfunnet.

– Så det er faktisk ganske viktig at humaniora har degenerert til en ideologisk hengemyr, det infiserer hele samfunnet, sier han.

– I Europa føles det som at alt vi ser er fremveksten av tradisjonalistisk høyrepolitikk, for eksempel med demonstrasjonene i Polen nå for litt siden. Donald Trump er president. For meg virker det ikke akkurat som om venstresiden vinner for tiden?

– Vel, det har definitivt kommet en motreaksjon. Det er et godt spørsmål. Kanskje er det en rimelig rebalansering vi ser, eller kanskje ikke. Kanskje er det starten på en katastrofe.

Hjelp til selvhjelp. Det begynte med kjønnspronomener, men det siste året har psykologen blitt mer og mer av en slags akademisk selvhjelpsguru: I utsolgte foredrag har Peterson presentert en «tredje vei», et alternativ til radikal venstreside eller høyreside, basert på bibelske grunnforestillinger. Bibelinnsiktene bruker han så til å lage en verktøykasse som skal hjelpe deg til å leve et bedre liv. Youtube-variantene av foredragene er sett av millioner.

Ett viktig poeng for Peterson er for eksempel at man alltid må snakke sant. Det kommer fra den bibelske skapelsesberetningen, der Guds ord skaper orden ut av kaos. Det samme gjør vi mennesker.

– Du bruker språket ditt til å gjøre en potensiell virkelighet virkelig. Og moralen din bestemmer hva den virkeligheten skal være.

Teoriene er innfløkte – videoene er flere timer lange – men rådene Peterson utleder fra dem, er gjerne enkle: Du er et individ, så kom deg opp om morgenen, snakk sant, ta ansvar for det du skal ta ansvar for. Lag deg en plan, og følg den.

– I den grad jeg har hatt noen seire det siste året, så har det vært at titusener av mennesker bruker «Future Authoring»-programmet som jeg og mine kolleger har laget. Jeg er overlykkelig for det. Folk kommer til meg etter foredragene mine, det står hundrevis i kø som forteller meg at de var fortapt …

Plutselig sprekker stemmen til Peterson. Han biter tennene sammen og fortsetter, men med tårene trillende nedover kinnene.

– De var desperate og søkende og fristet av ideologiens rigiditet … og at de … at de nå har klart å få livet på rett kjør igjen.

Han sukker, og tørker tårene.

– Herregud. Hver gang jeg snakker om dette, får det meg til å knekke litt.

– Hvorfor det, tror du?

– Jeg vet ikke! Fordi det er trist! Jeg må ha fått 25 000 brev, og alle sier det samme. Unge menn som sliter med å få til livet sitt, og som sier at nå lever de sanne liv og tar ansvar for seg selv og unngår det radikale venstre og det radikale høyre – kanskje mest det radikale høyre. Og vel, det er en seier, slik jeg ser det.

Forskningsfelt

Jordan Peterson har forsket på personlighetspsykologi og vært spesielt interessert i de psykologiske mekanismene bak religiøse forestillinger og myter.

Boken Maps of Meaning: The Architecture of Belief kom ut i 1999.

Profeten og de rare sengekameratene. Blir man først klar over Jordan Petersons samtidsblikk, er det som å lære et nytt ord. Plutselig er det overalt. New Yorks innbyggere starter en kampanje for å fjerne et maleri av en tenåring fra Metropolitan Museum of Art fordi man kan skimte undertøyet hennes. En svensk foreleser blir påtvunget feministen Judith Butlers tekster i sitt kurs om fascistiske motreaksjoner til modernismen. En notisskribent-kollega i Morgenbladet undrer om Times valg av «Stillhetsbryterne» – de som startet Metoo-kampanjen – til Årets person faktisk signaliserer individets død. Sakene har alle Petersons kritikk i seg.

Men radikaliseringen av debatten gjør det ikke lett for Petersons potensielle meningsfeller. Mange kan nok nikke samtykkende til påstanden om at det er usunt om akademia får for sterk politisk slagside. Men da Peterson diskuterte problemet med filosof og postmodernisme-kritiker Camille Paglia i oktober, endte de to med å være enige om at menn sliter med å håndtere «gale kvinner» fordi de vet at de ikke kan slåss med dem.

Er du klar for å forsvare det første poenget, om du risikerer å også bli tatt til inntekt for det andre?

Peterson selv bakser med sin egen variant av dette dilemmaet. Budskapet hans blir omfavnet av folk langt ute på den radikale, Steve Bannon-inspirerte høyresiden.

– Det er på mange måter et teknisk problem. Jeg kritiserer åpenbart den radikale venstresiden. Men så blir spørsmålet: Hvem er uenig med den radikale venstresiden? Det er alle fra det moderate venstre til det ekstreme høyre, sier Peterson.

– Så alle i den veldig brede gruppen kommer til å være enig med meg. Men at jeg er imot en ideologi som også langt mer ekstreme folk er imot, betyr ikke at jeg er ekstrem.

– Er det noen av dem som omfavner deg nå, som du er ukomfortabel med?

Etter et år i stormen er Peterson nøye overveid når han prater. Må han tenke, blir han helt stille og stirrer ut i luften – et par ganger må journalisten sjekke at skjermen ikke har fryst.

– Jeg må tenke litt på hvordan jeg skal svare på det … Jeg tror svaret jeg ga deg, er det riktige. Folk antar at min fiendes fiende er min venn. Det er ikke nødvendigvis tilfellet.

Folk antar at min fiendes fiende er min venn. Det er ikke nødvendigvis tilfellet.

Jordan Peterson

Leve (nett-)universitetet. Lovforslag C-16 ble vedtatt i sommer. Neomarxistene har tatt over humaniora. Identitetspolitikken styrker seg, som motkreftene. Hva skal en profet i eget land gjøre når verden går til helvete?

– Jeg jobber med en plan for å starte mitt eget online-universitet. Egentlig har jeg jo på en måte gjort det, med forelesningene mine på Youtube.

Peterson kaller Youtube er en revolusjonerende teknologi: Nå er det talte ord tilgjengelig for langt flere enn de få som kan være til stede når det sies. Flere har oppdaget potensialet. Nyateisten Sam Harris og historikeren Thaddeus Russell er bare to andre intellektuelle som har fått svære nye tilhørerskarer via blogg og podkast.

Petersons nye universitet skal gi en alternativ humaniora-undervisning, uten sentraladministrasjon, slik at det ikke «blir bytte for disse underliggende kreftene».

– Skaper det en risiko for bobler, der folk ikke diskuterer med folk de er uenige med, hvor de kun oppsøker professorer som de allerede har sansen for?

– Jeg tror ikke Youtube i seg selv har det problemet. Twitter har det, og særlig Facebook. Men Youtube støtter lange tanker, sier Peterson. Videoene hans er timelange, men folk er villige til å se og lytte likevel.

– Du kan ikke være overfladisk og isolert og halvformulert i et tre timer langt format.

– Spørsmålet er vel mer hvem som oppsøker det. Du har selv påpekt at de fleste av dine tilhørere er menn, og undret deg over hvorfor ikke flere kvinner ser videoene dine. Hva tror du er årsaken?

– Vel, jeg tror de fleste fornuftige kvinner har nok med sine egne liv, de står ikke midt i den politiske kampen på samme måte. De er så travle med å sjonglere de overveldende utfordringene med forhold, morsrollen og karriere at de nærmest er overveldet allerede.

Andre mulige delforklaringer for Peterson er at kvinner generelt er mer opptatt av fiksjon enn fakta, og at Youtube uansett har flest mannlige brukere.

– Kan det være at budskapet ditt ikke appellerer til kvinner?

– Nei, jeg tror ikke det er saken. For det er ikke som om det er ingen kvinner, kanskje 25 prosent – vel, det er litt mye, kanskje 20 prosent av mine tilhørere er kvinner. Men selv på foredragene mine er tilhørerne i overveldende grad menn. Jeg har ikke egentlig et presist svar på hvorfor.

Annonse