De konkrete punktene for en bedre skole som Arbeiderpartiet lanserte i forrige uke, druknet i støyen fra meningsmålingene som får avisforsidene til å rope «krise i Arbeiderpartiet» nesten daglig nå. Under den korte duellen mellom kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Trond Giske på brygga i Arendal, hørtes det ut som om slagordmaskinen hadde hengt seg opp: «flere lærere for de pengene Høyre vil gi i skattelette». Javel. Det var budskapet de hadde bestemt seg for å selge den dagen. Skoledebatten kan tjene som eksempel på hva som er galt med Arbeiderpartiets evne til å mobilisere velgerne sine ved dette valget. Hvorfor sitter så mange på gjerdet?
For tre uker siden angrep Torbjørn Røe Isaksen Arbeiderpartiets skolepolitikk over flere sider i denne avisen. Kunnskapsministeren etterlyste «en klar, tydelig og gjenkjennelig skolepolitisk linje, basert på oppdatert sosialdemokratisk tankegods og historie». Sist helg fikk han følge av kommentator i Dagsavisen, tidligere Arbeiderbladet, Hege Ulstein. Isaksen har et poeng, mener hun: Skoledebatten er blitt så ugjennomtrengelig og full av stiv formalistisk svada at det er nesten umulig å forstå hva det snakkes om. Valgkamp er ikke bare politikk, det handler også om kommunikasjon.
Høye menn har en fordel i debatter. Hvis motstanderen må snakke opp i luften, behøver den som blir angrepet, ikke å si stort. Angrep kan også, som kjent, være en god strategi, når man selv har mye å forsvare. Noen hadde gitt Torbjørn Røe Isaksen en kasse å stå på under opptaket til Dagsrevyens duell mellom ham og Trond Giske fra Arendal sist uke, men det var ikke bare derfor de virket omtrent like gode. Arbeiderpartiet og Høyre er også enige om det vesentlige: «Vi trenger kunnskapen som nasjonale prøver gir oss, og vi trenger et trykk på at elever som sliter, får hjelp og oppfølging», sier Trond Giske i et intervju denne uken. Velgere som vil kvitte seg med hele testregimet som forbindes med Kristin Clemet og «kunnskapsløftet», blir henvist til SV og Rødt. Det er mye fornuft i det Giske sier. Men det løfter ikke stemningen, akkurat, det er ingen fryd å høre på. Han tenker for smått og uforpliktende.
At Høyre ikke har noen himmel over skolepolitikken, er som forventet. Men at Arbeiderpartiet ikke har det, er skuffende. Vi trenger et alternativ til den rådende skolekulturen, der både elever og lærere for tiden lever i frykt for ikke å være bra nok, der én av tre gutter faller fra, og hvor nesten halvparten av elevene i videregående stresser seg syke. «Alle skal med» er et utmerket slagord, men hvor vil Arbeiderpartiet ta oss? Og hva vil de at vi skal bli, alle sammen? Et sted å gå for å hente inspirasjon kan være «Generell del av læreplanen», den delen som tidligere kunnskapsminister Gudmund Hernes ifølge mytologien skrev på hytta, og som nå erstattes av byråkratprosaen i Røe Isaksens «Overordnet del». Kontrasten er enorm, slik Sigve Indregard viste i kommentaren «Rekviem for en læreplan» i Morgenbladet i mars.
Den generelle delen av læreplanen har alltid vært mer til inspirasjon enn til direkte nytte. I de senere årene har den også vært en fane som motstandskreftene i skolen kunne samles under. Fjerningen av dokumentet kan leses som byråkratiets endelige triumf – de målbare resultatenes seier over de langsiktige verdiene, snusfornuftens og spesialiseringens seier over viddet og allmenndannelsen. Hvis Arbeiderpartiet vil beholde velgere som stemmer på partiet av ideologisk overbevisning, er det ikke nødvendig med nye slagord. De gamle var bra nok. Det kan knapt sies om de nye. Man kan ikke administrere seg til leselyst.
MKS