Teknologi

Tilliten som forsvant

Fremskrittspartiets velgere tror minst på det som står i norske aviser. Kvinner og minoriteter opplever vesentlig mer trakassering og hets enn hvite middelklassemenn. Og innvandringskritikere kan oppleve å miste både jobbmuligheter, verdighet og venner når de ytrer seg i offentligheten.

I dag legges sluttrapporten for prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge 2015–2017» frem. Prosjektet er initiert og finansiert av Fritt Ord og gjennomført av Institutt for samfunnsforskning. Denne siste rapporten konsentrerer seg om offentlighetens grenser og i hvilken grad utstøting og selvsensur truer ytringsfriheten.

«Hvis jeg sier noe om innvandring, så er det som om jeg har en sykdom eller noe som får folk til å unngå meg», sier en av kildene i rapporten. I ett av kapitlene har forskeren snakket med 14 innvandringskritikere. De forteller alle om en kostnad ved å fremstå som innvandringsmotstandere, i stor grad ved utfrysing og utstøting fra tidligere sosiale fellesskap og tapte karrieremuligheter: «En kollega sa at han ikke kunne jobbe på samme skole som meg lenger. Det skjedde i en debatt på Facebook.»

Det er også holdningen til innvandring som er avgjørende for hvor høy tillit folk har til norske medier. Folk som mener seg å tilhøre venstresiden, oppgir en høy grad av tillit til norske medier, mens Fremskrittspartiets velgere har lavest tillit til journalister og presse. Og det er særlig dekningen av innvandringsspørsmål Frp-velgerne er kritiske til.

Dette forskningsprosjektet har tidligere dokumentert at kvinner og etniske minoriteter, i større grad en hvite menn, trekker seg tilbake fra offentligheten etter hets og trakassering – ikke minst fordi de opplever vesentlig mer av det. Dette bekreftes i denne rapporten også. Forsker Arnfinn Midtbøen har intervjuet flere norske ungdomspolitikere. Det er forstemmende å lese om drapstruslene som for eksempel Mani Hussaini (Ap) og Sandra Borch (Sp) har mottatt. På den andre siden forteller flere av ungdomspolitikerne på venstresiden om en lammende konsensuskultur innad i partiene, hvor blant annet innvandringsspørsmål er «no-go-area».

Den offentlige samtalen er den tynne tråden som binder oss alle sammen og skaper et fellesskap. Sliter vi denne tråden i stykker nå? Mediene er avhengige av en høy grad av tillit og troverdighet, uten det forsvinner selve samfunnsoppdraget, selve livsbegrunnelsen. Når vi i de etablerte mediene snakker om «mediekrisen», bør det derfor ikke bare handle om fallende inntekter, men også om fallende tillit. Dette er dessverre ikke første gang en undersøkelse viser at tiltroen til norske medier er dalende, selv om vi er langt fra amerikanske tilstander. Som presseveteranen Per Edgar Kokkvold sier: «Det blir et demokratisk problem når tilliten til mediene er lavere enn til dem mediene er satt til å overvåke.»

Tillitskrisen til tross: De redigerte mediene er en del av løsningen, ikke problemet. Sosiale medier skaper gang på gang ekkokamre. Likesinnede finner hverandre og lukker øynene for andre perspektiver. Drapstrusler, hets og trakassering formidles ikke via norske aviser eller tv-kanaler, men i sosiale medier, per sms, over telefonen. Dermed hviler det et desto større ansvar på de redigerte mediene for å skape en offentlig samtale hvor vanskelige temaer kan berøres uten uholdbare kostnader for debattantene – og sørge for at denne samtalen inkluderer flest mulig.

Vi er dessverre ganske langt fra målet.

ABJ

Mer fra Teknologi