De forbannede lakseforskerne

Hør mer om laksekampen på Morgenbladets podcast. Abonner via Itunes eller lytt her: 

 

Håpet er lyseblått. Oppdrett skal bli fremtiden for Norge etter oljen.

Fiskeriminister Per Sandberg tror på en femdobling mot år 2050. Ap-leder Jonas Gahr Støre taler visjonært om «havrommet». En «stor fremtidsnæring», sier statsminister Erna Solberg.

Eksporten av norsk sjømat stiger. I fjor eksporerte vi for 91,6 milliarder kroner, nok en rekord. I kystsamfunn som før slet økonomisk, bygges det palasser og kjøpes sportsbiler for oppdrettsmillioner. Lakseoppdrett er bra for klimaet, en redning for distriktene og viktig for bruttonasjonalproduktet, sies det. Og det er bra for helsen. Ifølge nasjonale kostholdsråd bør vi spise fisk til middag to-tre ganger i uken, og store kampanjer ber oss velge laksen.

En gang i blant kommer det en forsker som pirker i den nasjonale fortellingen. Det er «enkeltforskere», de er «kontroversielle» og «bedriver skremselspropaganda» eller er «laksefiskere». Fiskeriminister Per Sandberg kalte dem «mørke motkrefter». «Femtekolonnister», sa en annen. Mange av dem forsvinner fort.

 

Mørke motkrefter

«Vi har noen mørke motkrefter som har eksistert over lengre tid. Som har bare én agenda, som er å fortelle: ‘Dette går rett vest’. […] Det er ikke noe særlig omdømmebyggende for å trekke til seg investeringer og kapital. Det er dem jeg tenker på. […] Jeg registrerer dem hver eneste dag. Det er både politikere, professorer, institusjoner, de finnes på universitetene våre og i akademia.»

Per Sandberg i Aftenposten 25. juni 2016

 

– Skjønner du ikke, spør en. – Fiskeridirektøren eier aksjer i oppdrettsselskaper. Tidligere fiskeriminister eide aksjer mens hun var statsråd. Politikere som former politikken på havbruk, eier aksjer. Norge er en sjømatnasjon styrt av de næringsvennlige.

– Orker ikke, det vil ødelegge ferien min, svarer en annen.

Andre igjen slutter å ta telefonen.

– Jeg er ikke naiv, sier en forsker, – norsk sjømat er politikk. Å gå til pressen med kritiske funn kan skade karrieren. De får ikke forfremmelser, de baktales eller sliter med å få forskningsmidler.

I arbeidet med denne reportasjen har vi snakket med en rekke forskere som har berørt oppdrettsfeltet. De forteller om kolleger som har gitt opp, om press og brutale metoder. De hevder at den frie forskningen er truet. Her er tyve av dem.

 

Jérôme Ruzzin, forsker ved Universitetet i Bergen, tidligere ved Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (Nifes).

Jérôme Ruzzin ble tildelt stipendiet «Young Researcher Talent» fra forskningsrådet i 2013. Han fikk forskningsmidler til å undersøke helseeffekter av miljøgifter i sjømat, men «forsto av ledelsen på Nifes at dette ikke var prioritert».

– Det ble vanskelig å fortsette der.

– Hvorfor?

– Hvis en journalist ringte meg, måtte jeg informere ledelsen, og vi måtte ha et møte. Jeg måtte skrive ned spørsmålene og fikk klar beskjed om hva jeg måtte svare, sier Ruzzin.

– Jeg ble invitert til en internasjonal konferanse i Seoul i 2010, for å legge frem funn i en studie på fiskeolje og miljøgifter, publisert i tidsskriftet Environmental Health Perspectives. Studien dokumenterte at miljøgifter kunne stoppe effekten av omega 3 og gi type 2-diabetes, som var ganske oppsiktsvekkende. Det sies jo at det sunne i sjømaten trumfer det usunne, men i forsøkene med rotter viste vi at det var motsatt. Interessen for funnet var stor. Jeg ville gjerne dra på konferansen, men Nifes-ledelsen nektet meg det. Jeg foreslo å dekke kostnader selv og ta av feriedagene mine, men ledelsen mente at jeg hadde viktigere oppgaver og ikke hadde tid.

Tidligere Nifes-direktør Øyvind Lie sier at Nifes måtte ha en klar og tydelig kommunikasjon utad, men avviser å ha lagt bånd på Ruzzin. Lie kan ikke huske at Ruzzin ble nektet å dra på konferansen: «Det må stå for Ruzzins regning.» Forskningsdirektør Livar Frøyland ved Nifes husker mer: «Nifes var ikke uenig i tallene i studien, men mente fortolkningen av dem var for bastant. Vi ville ikke fysisk ha nektet ham å dra, men som Nifes-forsker bør man ikke dra på konferanse og hausse opp en konklusjon det ikke var grunnlag for.»

Ruzzin sier at temaet miljøgifter var sensitivt på Nifes.

– I et møte med avdelingssjefen min prøvde jeg å ta opp at effekten av miljøgifter kunne være sterkere enn det sunne i omega 3 i fet fisk. Da ble han sint. Han reiste seg opp, pekte på døren og ba meg dra.

Livar Frøyland i Nifes kaller episoden en «personalsak» og vil ikke kommentere den.

– Det gikk opp for meg, sier Ruzzin, – at funnene jeg begynte å få frem i studien, kunne bli et problem for meg. Jeg ble bekymret. Derfor inviterte jeg inn flere medforfattere. De kunne gi meg råd og sikre at flere enn meg satt på disse oppsiktsvekkende funnene.

– Men du fikk jo søke penger til studien?

– I begynnelsen var interessen stor, men det var fordi ledelsen var sikker på at det sunne i sjømaten skulle vinne over miljøgiftene. Studien spør: «Er sjømat sunt – selv med miljøgifter i den?» Det trodde de. Så fant vi noe annet. Da oppsto problemene.

Ronald A. Hites, professor, Indiana University, og David Carpenter, University at Albany.

I 2004 publiserte Ronald A. Hites og David Carpenter en studie av mengden miljøgifter i oppdrettslaks. Resultatene ble publisert i tidsskriftet Science og vakte internasjonal oppsikt, slik at nivåene ble kjent for et stort publikum. Tallene ble ikke bestridt. Striden sto om mengden miljøgifter kunne være helseskadelig, og ifølge rapporten «Spinning Farmed Salmon» satte sjømatnasjoner i gang et sterkt PR-apparat for å diskreditere både studien og forskerne. Norske myndigheter bidro til diskrediteringen. På et ministermøte i juni 2004 sa fiskeriminister Svein Ludvigsen, ifølge talereferatet: «Ryktet sier at [Hites og Carpenters artikkel] var betalt av den amerikanske kjøttindustrien for å øke forbruket av kjøtt på bekostning av sjømat. En annen teori er at den var støttet av villaks-industrien.»

Når vi i dag nevner studien for norske sjømatforskere, hinter Nifes’ forskningsdirektør Livar Frøyland til at den var «kjøpt og betalt». Han viser til en kommentar i Dagens Næringsliv som spekulerte i om The Pew Charitable Trusts, som finansierte studien, kunne ha en «skjult agenda» i å verne villaks. Folkehelseinstituttets Helle Knutsen, en av de mektigste i norsk sjømatforskning, mener at studien var «merkelig», at miljøgiftnivåene i laksen var gammelt nytt, at det var relativt få prøver, og at det var vanskelig å forstå at den ble akseptert i Science.

Vi sender anklager og påstander til Hites. Han svarer: «Over år har jeg merket meg at kritikerne våre kommer fra oppdrettsnasjoner.»

Medforfatter David Carpenter ler da vi ringer ham.

– Norge var verdens største lakseprodusent, men vi slet med å få norsk laks til studien. Tonen fra Norge var aggressiv og mistenksom. Etter studien ble vi anklaget for alt fra «å bidra til opptil 100 000 menneskers død» til å være korrupte.

Han kaller Ludvigsens påstand «absurd».

– Jeg tror ryktet kom fra en som visste at jeg vokste opp på melkegård, som mente at studien var motivert av et ønske om å tjene penger på kjøtt, sier Carpenter. – Det er komisk, og svært alvorlig, hva folk finner på for å diskreditere en studie som kan ha betydning for folks helse.

 

Henrik Huitfeldt, lege og toksikolog ved Rikshospitalet.

Henrik Huitfeldt ble «vekket» av kritikken mot Hites og Carpenter. Han følte at norske matmyndigheter bagatelliserte miljøgiftene. Slik han ser det, er det veldokumentert at nordmenn eksponeres for så høye nivåer av miljøgifter, som særlig finnes i fet fisk, at det resulterer i lavere IQ-score, økt forekomst av adhd-lignende symptomer hos barn, og økt forekomst av fedme og diabetes type 2. Han sier han er overrasket over at oppdrettsindustrien ikke ønsker å rense fiskefôret for disse giftene: «Det kunne gitt oppdrettslaksen like lave giftnivåer som annen mat.» Renseteknologi har eksistert i 15 år.

– Da jeg uttalte meg om rensing av fôret, skrev Folkehelseinstituttet det på sine nettsider. Etter et par dager ble artikkelen fjernet, visstnok skulle kun Mattilsynet mene noe om dette. Er det en konspirasjon? Nei. Det er som med mosselukten. Bodde du i Moss, merket du til slutt ikke lukten, fordi du levde av den og i den.

Huitfeldt mener myndighetene «spiller på lag med næringsinteresser, uten å vektlegge helse- og forbrukerinteresser».

– Mattilsynet og Vitenskapskomiteen for mattrygghet bærer preg av at de er underlagt departementet. Således har de vurdert om giftnivåene ligger innenfor de EU-fastsatte grenseverdier, uten å vurdere om disse grenseverdiene gir god nok beskyttelse for befolkningen, sier han.

Mette Kristin Lorentzen i Mattilsynet henviser til Vitenskapskomiteen for mattrygghets (VKM) grundige og uavhengige vurdering som sier at «fordelene klart oppveier den ubetydelige risikoen som dagens nivå av forurensning og fremmedstoffer i fisk representerer».

 

Stein Mortensen, seniorforsker ved Havforskningsinstituttet (HI).

– Du ringer meg sikkert på grunn av denne saken med Marine Harvest?

I 2013 fikk Stein Mortensen en overraskende, feilsendt e-post fra Marine Harvests forskningsdirektør: «Da får den gode Stein Mortensen plass på den celebre listen sammen med AB Skiftesvik over forskere vi ikke vil samarbeide med i fremtiden […] snakk om å skape negativ vinkling omkring en i utgangspunktet meget positiv sak for næringen! Om vi ikke hadde pyntet hadde det blitt enda kjipere».

– Etter den saken, sier Mortensen, – er jeg blitt samtaleemne. Ikke bare hos Marine Harvest, men også i andre bedrifter. Og så blir de skeptiske. Frem til jeg oppdaget at Marine Harvest ikke ville ha ut resultatene fra forskningsprosjektet de var med på, hadde jeg gode relasjoner til dem.

– Hva skjedde?

– Må du blåse liv i den saken? De opplevde meg som negativ, fordi jeg basert på vårt felles prosjekt uttalte meg negativt om oppdrett av berggylte. Det var et prestisjeprosjekt for dem, og jeg pirket i det. Så kom den e-posten. Jeg skjønte ingenting, så jeg sendte den til kolleger. Så gikk den på vandring.

– Fikk du noen forklaring?

– Jeg fikk en unnskyldning om at det var «en morgengretten mail til en kollega». Men det var også uenighet om hva vi skulle gå ut med av informasjon fra prosjektet.

– Er det praksis å pynte på forskningsresultater?

– Hvis du pynter på noe, er du jo død som forsker. Det er juks.

– Møter du ofte krav om å holde forskningsresultater hemmelig?

– Jeg har aldri sett forskere underslå noe, men denne saken er et eksempel på at næring og forskere kan ha ulikt syn på hva som skal publiseres. Det er ikke sikkert at næringen egentlig er interessert i resultatene som kommer fra disse prosjektene. De vil ha forskning som kan hjelpe dem med noe. Bedre vaksine, bedre fôr, høyere overlevelse. Jeg jobber med smittespredning og sykdomsproblematikk. Da kan det komme frem ting som viser at fisken ikke er så frisk som den burde, eller ikke burde vært flyttet fra A til B. Og næringen vil ikke ha restriksjoner og nødslakting. Det er forståelig, men da kommer vi opp i noe som ikke er så vitenskapelig. Og hvis du konfronterer Marine Harvest med at ting holdes tilbake, vil de si: «Nei nei, Mortensen har et helt skakkjørt bilde av dette, selvfølgelig er vi helt åpne, han kan publisere hva som helst». Det er uangripelig.

Marine Harvest poengterer at e-posten ble beklaget, benekter å ha noen svarteliste over forskere og avviser at resultater pyntes på.

 

Anne Berit Skiftesvik, forsker ved Havforskningsinstituttet

Vi viser til den lekkede e-posten fra Marine Harvest, der det sto at Anne Berit Skiftesvik var på en liste over «forskere vi ikke vil samarbeide med i fremtiden». Hun sier:

– Det var bare en liten periode at det var litt kluss.

– Hvorfor «kluss»?

– Jeg er ikke sikker. Det hadde med berggylte å gjøre. Jeg har lagt saken død. Vi jobber godt sammen nå.

 

Torbjørn Forseth, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (Nina)

Under en debatt på Hardangerfjordseminaret 2015 reiste en mann fra et oppdrettsfirma seg i salen og stilte spørsmål ved Torbjørn Forseths habilitet. Det ble litt forvirring. En ny person fra samme oppdretter reiste seg og spurte om summen «ti millioner kroner» kunne være et stikkord, ifølge et skriftlig referat fra møtet. Med det hadde det blitt hengende i luften et spørsmål om han, Torbjørn Forseth, hadde latt seg bestikke.

Senere fremmet Frode Reppe, fagsjef i Norske sjømatbedrifters landsforening (NSL), påstander i Adresseavisen, under tittelen «Tvilsomt samrøre i norsk lakseforskning». Reppe skrev at Forseth, i tillegg til å lede Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) også deltok i forskningssenteret Cedren, et senter for forskning for miljøvennlig energi. «Forseth […] tar seg betalt for å hevde at moderne kraftproduksjon kan være av det positive for villaksen», skrev Reppe på Facebook.

Siden strømmet beskyldningene på i flere ulike tråder. Kraftindustrien «fikk tak på våre fremste menn og kvinner i VRL og viftet med dollarbunken», hevdet en ansatt i et oppdrettsselskap. «Hva annet skal vi si om Forseth og resten av VRL/CEDREN enn FY FAEN så korrupte at jeg har ikke ord».

Forskerne forsikret at finansieringen var åpen, at Cedren var en ordning under Forskningsrådet og at kraftindustrien var en av flere bidragsytere. Men anklagene stoppet ikke: «Vi har sett manipulering av tall innenfor lusetelling på sjøørret», hevdet næringens representanter på Facebook, og påsto at forskerne fisket gratis på de beste fiskestedene, betalt av kraftindustrien og jaktet i kraftindustriens terreng. En annen la ut påstander om at Forseth dro på fisketur med lakseaktivister.

«Både NINA og HI (havforskningsinstituttet) kan kjøpes, noe som også har skjedd og fortsatt skjer», skrev Reppe. «Det hadde vært enkelt for oppdrettsnæringen å kjøpe seg fine rapporter fra NINA og HI». En annen oppdretter stemte i: «At det foregår fusk i elveforskningen har jo VRL og NINA mer eller mindre bekreftet med sine ‚forskningsrapporter‘, men dette overgår de villeste fantasier».

Reppe sier i dag at han ikke har drevet med trakassering, men at han har forsøkt å stille legitime spørsmål rundt habilitet, etikk og moral.

Påstandene dukket senere opp i bransjemedier og hos stortingsrepresentanter. «Uheldige bindinger», sa Frank Bakke-Jensen (H) til Ilaks.no om Forseths deltagelse i Cedren. «Dersom det nå såes tvil om Nina sin uavhengighet og integritet, er det problematisk», sa Ove Trellevik (H), som også hadde aksjer i oppdrett.

Forseth hadde forsket på villaks i årevis, publiserte internasjonalt og var vant med faglig kritikk. Angrepene på integriteten hans var imidlertid nytt. Han tok det tungt, slet med å få sove. Ingen av de påståtte lovbruddene ble dokumentert, anmeldt eller meldt til de forskningsetiske komiteene, alt hang bare i luften.

– Jeg hadde god støtte ved Nina, men Forskningsrådet og kraftbransjen tiet, sier Forseth.

Til slutt gikk han til arbeidsgiveren med dokumentasjon på sjikanen. Nina utarbeidet en juridisk vurdering, og truet ryktesprederne med rettslige skritt.

– Det er bred faglig enighet om oppdrettets konsekvenser for villaks, sier Forseth, – men deler av næringen bygger opp alternative forskningsmiljøer, som slakter all forskning på mitt område.

 

Norsk forsker.

– Hvorfor må du være anonym?

– Jeg er ikke naiv. Norge er en sjømatnasjon, og norsk sjømat er politikk. Å forske kritisk, og gå til pressen med funnet, kan skade karrieren. De som jobber med dette, får ingen forfremmelser, noen baktales eller bagatelliseres. Andre sliter med å få forskningsmidler.

– Kritikk kommer da jevnlig?

– Sjekk hvordan det har gått med disse forskerne.

– Norges fremste eksperter går god for sjømaten vår.

– «Norges fremste»? Hvem har definert at de er det? Og hvem legger grunnlaget for å si at norsk sjømat er trygg og sunn? De samme navnene, år etter år. Hvem laget VKM-rapporten som «friskmelder» laksen? Nifes og Folkehelseinstituttet er tungt representert. Begge instituttene mener at barn og gravide trygt kan spise 1,4 kilo oppdrettslaks i uken og at miljøgiftene i fet fisk er uproblematisk så lenge de ikke overskrider gjeldende grenseverdier.

– Men disse er de beste på emnet?

– Det er mange bra folk, men ikke alle er sterke forskere. Og de fleste er fra et statlig institutt, underlagt et departement, ikke fra universitet, der man er fri til å mene det en vil. Og hvilke nordmenn sitter i det europeiske EFSA? De samme. Dette kunnskapsmonopolet er vanskelig å utfordre.

– Hvordan ser du på egen fremtid?

– Jeg prøver å unngå dette feltet og ikke ytre mine meninger offentlig.

 

Øystein Skaala, forsker ved Havforskningsinstituttet (HI)

Den første e-posten kom i januar 2016. «Det bes med dette om innsyn i samtlige e-poster sendt og mottatt fra e-postadressen til Øystein Skaala som gjelder forsking i, og forvaltning av, Guddalselva». Kravet var sendt av advokatfirmaet Steenstrup Stordrange. Klienten var hemmelig.

Senere krevde advokatene innsyn i e-poster og sms-er også fra to andre forskere, Terje Svåsand og Kevin Glover. Slettede e-poster og sms-er ble krevd gjenopprettet.

Øystein Skaala hadde jobbet ved Havforskningsinstituttet (HI) i tretti år. I mange år var det vanskelig å få finansiert forskning på miljøeffekter av oppdrett, sier han – det ble omtalt som «elendighetsforskning». Det bedret seg imidlertid, og Skaala og kollegene jobbet med overvåkningsprogrammer for rømt oppdrettsfisk og lakselus. De utviklet blant annet en DNA-basert metode for å spore rømt fisk. HI og partnere opprettet dessuten en elvelab i Guddalselva.

I 2015 søkte han Forskningsrådets Fornyprogram om midler til å lage et system for fangst av rømt oppdrettslaks i elver. Sammen med en kollega presenterte han søknaden i Oslo. Der opplevde han at de hadde en «grei diskusjon», men at havbruksnæringens representant i ekspertpanelet argumenterte «aggressivt imot behovet for prosjektet». Søknaden ble avslått. Forskningsrådet opplyser at prosjektet ikke ble innstilt av panelet fordi det hadde «for svakt kommersielt potensial (markedsmuligheter, kunder)», og at «forskningen ikke var kommet langt nok til å gå videre i en verifiseringsprosess».

I fjor kom innsynsbegjæringene. «Advokatkontoret og deres klient skulle se alt, e-poster, telefonlogger, og utvidet kravene årevis bakover i tid», sier Karin Kroon Boxaspen ved HI. «Folk på HI følte at de var under angrep.» Skaala og andre følte seg samtidig hengt ut i sosiale medier.

I mars 2016 sendte advokatkontoret på vegne av Norske sjømatbedrifters landsforening (NSL) en «bekymringsmelding» til fiskeriminister Per Sandberg om HIs forskning i Guddalselva. Resultatet var et møte, der fiskeriminister Sandberg møtte representanter fra NSL og HI. Ministeren uttalte etter møtet at HI «er og skal være et næringsvennlig institutt». Til Bergens Tidende sa han at «politikerne har lagt rammene for hvordan oppdrettsnæringen skal vokse, og HI skal dele ambisjonene for de vedtakene. Vi skal ha en vekst på fem-seks ganger frem til 2050». «HI skal legge til grunn at det er forsvarlig.»

I ettertid sier Skaala at han på grunn av advokatkravene brukte halve arbeidstiden sin i fjor på «meningsløse ting». Forskningen ble skadelidende.

Advokat Lars Alsaker ved Steenstrup Stordrange, nå kalt Sands, gir uttrykk for at omfanget av innsynsforespørslene ble overdrevet i mediene, men vil ikke kommentere saken.

– Når vi ser at lekpersoner og advokatkontorer blir kontrollører av vitenskapelig kvalitet, er samfunnet på villspor, sier Skaala. – Vitenskapen har etablerte kvalitetssikringssystemer. Hvis forskningen skal underlegges vilkårlige lekpersoner, er vi tilbake i middelalderen, der inkvisisjonen kontrollerer forskningen.

 

Jon Olaf Olaussen, professor ved NTNU Handelshøyskolen.

Det ble aldri sagt rett ut at en Sintef-forsker burde være positiv til oppdrettsnæringen, sier Jan Olaf Olaussen. Det var mer indirekte, uangripelig.

– Skaffet man ikke nok midler fra næringen, skjedde en slags seleksjon. De kritiske forsvant eller forsket på andre felt.

For ham, som hadde doktorgrad på lakseforvaltning, fremsto Sintef-miljøet ukritisk. Sjef i Sintef Fiskeri og havbruk, Karl Andreas Almås, sa åpent til Klassekampen hvor han sto: «Laksenæringen trenger all den positive oppbackingen den kan få, og der vil vi bidra med vårt.» Ifølge aksjonærregisteret hadde Almås aksjer i oppdrettsgiganten Salmar.

Når vi spør administrerende direktør Vegar Johansen i Sintef Ocean AS om dette, sier han at en av drivkreftene hos dem er «å utvikle det store potensialet i havnæringene», og «hvis man ikke tror på det, kan det sikkert være krevende å jobbe her». Han kjenner seg ikke igjen i at man må være positiv til havbruksnæringen, og sier Sintefs forskning er uavhengig.

Olaussen sluttet på Sintef, men møtte næringen igjen senere, som forsker ved NTNU. I 2015 ble han intervjuet i forskningsbladet Gemini om lakselusens kostnader. Da tok Jon Arne Grøttum fra bransjeorganisasjonen Sjømat Norge kontakt med NTNU. Han hevdet i en e-postkorrespondanse vi har fått tilgang til, at professor «og laksefisker» Olaussen ikke uttalte seg på faglig grunnlag, og minnet om at Sjømat Norge hadde «et godt samarbeid med […] NTNU».

I fjor ble Olaussen invitert til å debattere med fiskeriminister Per Sandberg på NRK. Ministeren hadde omtalt kritiske stemmer i laksedebatten som «mørke motkrefter» og bedt om «næringsvennlig forskning». Olaussen argumenterte imot. Slik Olaussen gjenforteller episoden, kjeftet ministeren på ham etter sending:

– Jeg vil faen ikke ha noe med slike folk å gjøre, skal Sandberg ha sagt før han vendte ryggen til.

Per Sandberg svarer i dag at han vil kommentere spørsmål om forskning, men ikke fra Olaussen, da han under tv-debatten skal ha kommet med en parallell til forskningens kår under Nazi-Tyskland.

Karl Andreas Almås, tidligere direktør for Sintef, bekrefter at han har en aksjepost i Salmar, men understreker at aksjeposten er rapportert inn i henhold til Sintefs etiske regler.

 

Kjetil Hindar og Tor Næsje, forskere ved Norsk institutt for naturforskning (Nina).

Kjetil Hindar har jobbet ved Nina siden 1987.

– Først sa de: «Dere har ikke vist at det er vår fisk som har rømt.» Da forskning viste det, sa de: «Dere har ikke vist at laksen gyter.» Da vi viste det, sa de: «Dere har ikke vist at de etterlater seg levedyktig avkom.» Da forskning viste det, sa de: «Dere har ikke vist at de konkurrerer med villaks om mat og plass», eller « … at de krysser seg med villaksen og skaper endringer i genmaterialet», som begge deler er vist før. Hele tiden «dere har ikke vist at».

I 2012 ble han krevd avsatt. Han hadde uttalt seg «for raskt», som han sier, om andelen rømt oppdrettslaks i Sautso i Altaelva.

Frode Reppe, som da var leder for Frøya Ap, beskyldte ham for forskningsjuks. Tross et oppklaringsmøte, fortsatte anklagene. Da Nina i 2012 publiserte en forskningsrapport i forkant av et møte med fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen, mente Reppe at Hindar hadde opptrådt som politisk aktør. I en e-post til Ninas ledelse, krevde Reppe at «det skal finnes en annen jobb til Hindar». Om Hindars kollega Tor Næsje var involvert i den aktuelle saken, skulle det «finnes en annen jobb også til ham».

Reppe, som nå jobber i Norske sjømatbedrifters landsforening (NSL), sier at han ble lovet fra Nina at tallene om andel rømt oppdrettslaks i Altaelva skulle rettes opp, men at dette ikke skjedde, og at han da sendte e-posten.

I fjor ble Nina i likhet med Havforskningsinstituttet bedt av advokatfirmaet Steenstrup Stordrange / Sands om å legge frem en rekke tillatelser fra sin virksomhet. Disse gikk tilbake til 1973.

– Noen av forskerne er blitt engstelige. Vi som står i det, er blitt mer forsiktige. Nå gjelder det også for e-poster og sms-er, sier Hindar.

Kollega Tor Næsje sier:

– Deler av næringen betviler for eksempel våre anslag på rømt oppdrettslaks. Vi bruker fem metoder for å måle dette. Alle har usikkerhet ved seg. Ingen tall er skjult. Når noen fra næringen da står på et seminar og sier de har bevis på juks, blir det alvorlig.

 

Anne-Lise Bjørke Monsen, overlege og forsker ved Haukeland universitetssykehus.

10. juni 2013 sto det på forsiden av VG: «Ikke gi laks til barna». Anne-Lise Bjørke Monsen hadde sagt til avisen at hun ikke anbefalte barn og unge damer som ville bli gravide, å spise oppdrettslaks.

– Miljøgifter lagres i kroppen og har en halveringstid på mer enn ti år, sier Monsen. – Det betyr at det du spiser som liten, er lagret i kroppen når du er 25 år og skal ha ditt første barn. Da overføres store deler av mors lager med miljøgifter til fosteret, eller til den nyfødte gjennom morsmelken. Dette skjer i en fase i barnets liv da hjernen og kroppen utvikler seg raskt. Vi vet at laks er en av hovedkildene til disse miljøgiftene, og at disse ifølge studier publisert i anerkjente tidsskrifter, har en negativ effekt på hjerneutviklingen. Da mente jeg det var riktig å si nettopp det.

Monsen fikk kraftig motstand. Helseminister Jonas Gahr Støre sa til VG: «Det er ytringsfrihet, men jeg synes VG gir dette et oppslag som ikke stemmer med proporsjonene. Det ansvaret må VG ta.»

Helle Knutsen ved Folkehelseinstituttet avviser i dag Monsens advarsel: «Det er riktig at noen studier gir oss grunn til ettertanke og bekymring, og vi forsker nå på hvorfor vi finner det vi finner. Men det er ikke grunn til bekymring for kvinner som vil bli gravide, så lenge eksponeringen for miljøgifter er lavere enn tolerable inntak.»

Etter Monsens uttalelse sendte ledelsen ved Haukeland sykehus ut en pressemelding om at forskeren ikke representerte sykehusets syn.

– Vi som advarte mot miljøgiftene i laksen, fikk ikke lov av sykehuset å uttale oss, sier Monsen.

– Det fikk derimot ansatte på samme sykehus som, finansiert av sjømatnæringen, forsket på hvor positiv fisken var for helsen vår.

Hun understreker at sykehuset nå har endret reglene.

Kommunikasjonsdirektør Mona Høgli ved Haukeland sier at «det nok var tolket feil» at Monsen ikke kunne uttale seg om laks, «det var ikke ment slik».

Flere medier, som TV2 og Bergens Tidende, trakk Monsens motiver i tvil. De hadde fått vite at hun lå i konflikt med et oppdrettsselskap der hun hadde hytte. Fiskeribladet Fiskaren skrev at Monsen hadde kritisert oppdrettsindustrien på Facebook, og hadde oppdrettskritiske venner der. Saken ble dreid over på Monsens person, og en talsmann for sjømatnæringen kalte det «en tragisk sak».

– Jeg fikk en drittpakke mot meg, hevder Monsen. – Slik klarer de å avfeie referanser til publiserte studier. Men vi har et ansvar for å gi barna optimale utviklingsmuligheter. Da reagerer jeg når norske myndigheter anbefaler laks til barn og gravide.

– Mange er kritiske til ditt syn?

– Men én debatt ønsker jeg å reise: Når mye forskning på oppdrettslaks støttes av oppdrettsindustrien, er det da vitenskap eller content marketing? Medisinske tidsskrifter diskuterer dette. Man finner overvekt av positive resultater i næringsstøttede studier. Mange studier i Norge er delfinansiert av industrien, mens kritiske forskere sliter med å få midler. Hvor skal da kritikken komme fra? Hvorfor orke dette? Jeg gir snart opp dette temaet, men har holdt ut av en grunn: Jeg ser disse barna som lege og forsker. De får helseproblemer vi kunne unngått. Det er på grensen til grotesk.

 

Bjørn J. Bolann, professor i medisinsk biokjemi og overlege ved Haukeland universitetssykehus.

Bjørn J. Bolann ga et sitat i VG-saken der Anne-Lise Bjørke Monsen uttalte seg. Han sa at det var miljøgifter overalt, og at man får det i seg enten man vil eller ikke, men «at det er om å gjøre å spise minst mulig av det, særlig for gravide, barn og unge. Hvorfor er de nødt til å produsere laks med giftstoffer?»

Da avisen kom ut, fikk Bolann beskjed om å kontakte arbeidsgiveren, Haukeland sykehus.

– Jeg fikk en reprimande, sier han. – Mine synspunkter «skulle vært fremsatt som «privatperson». Men det var jo gjennom arbeid ved Haukeland og Universitetet i Bergen at jeg hadde fått innsikt i saken.

Sykehusledelsen sendte ut en pressemelding om at uttalelsene til Bolann ikke representerte sykehusets mening.

Mona Høgli ved Haukeland sier at hun ikke har hørt at han fikk noen muntlig reprimande, og at ansatte kan si hva de vil, men at de ikke skal uttale seg på vegne av sykehuset uten at de har fått delegert myndighet til det.

Nylig var Bolann medforfatter på en kronikk om hvordan miljøgifter (fet fisk er en hovedkilde til dem) kan skade barns helse.

– Selv Den norske mor og barn-undersøkelsen, som inkluderer 100 000 norske gravide, viser at selv inntak som er vanlig i norsk kosthold, har negative effekter på småbarn. Likevel opplever jeg ingen nysgjerrighet fra norske myndigheter. Jeg mistenker mer og mer at det som ligger bak, er å beskytte næringen og Norge som sjømatnasjon.

Janneche Utne Skåre, som i Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) har ledet arbeidet med to store rapporter om fiskespisning, avviser kritikken og mener det er «uetisk» når forskere, «ofte basert kun på en enkeltstudie eller forenklede resonnementer», gir råd om hva man skal spise og ikke.

 

Claudette Bethune, tidligere forsker ved Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (Nifes).

I april 2006 uttalte Svein Berg, direktør i Eksportutvalget for fisk, at enkelte forskere forverret omdømmet til norsk laks ved «å opptre som femtekolonnister». Han bekreftet overfor Fiskaren at han tenkte på Claudette Bethune.

Hun var ansatt av Nifes for å undersøke miljøgifter i sjømat. I undersøkelsene fant hun at nivåene av miljøgiftene persistente organiske miljøgifter (POP) og bromerte flammehemmere var høyere i oppdrettslaks enn i villaks og annen fisk. Hun advarte offentlig om dette. Hun og kollegene fant også ut at oppdrettslaks tok opp i seg opptil ti ganger så mye miljøgifter (POP) som husdyr på land fra det samme fôret.

Da Russland i 2005 varslet importstopp av norsk laks på grunn av høye kadmiumforekomster, mente norske myndigheter at Russland tok feil. Bethune regnet på det og sa at russerne kunne ha rett. «Fra det øyeblikket var hun egentlig ferdig hos oss», sier en kilde på Nifes.

– Kolleger sluttet å hilse på meg. Jeg følte meg isolert. Til slutt signerte jeg på en kontrakt som løste meg fra jobben og forlot Norge, sier Bethune.

John Nielsen, som jobbet sammen med Bethune på Nifes, mener Bethune ble «dårlig behandlet».

– Hva fant hun egentlig ut?

– Hun fant ut at for høyt kadmiuminnhold i en mineralmiks til laksefôr, ga kadmiuminnhold i laksen som var høyere enn tillatt grenseverdi. Dette fortalte hun pressen. 

– Hva skjedde?

– Hun ble fratatt adgangen til laboratoriet, fikk ikke vise seg der. Hun ble plassert på et kontor uten tilgang til lab eller mennesker. De prøvde alt de kunne å motbevise hennes funn. Det var ille å være vitne til.

– Andre regnet annerledes på kadmiumfunnet? 

– Ja, men sannsynlighetsberegning var hennes fag. Hun var meget flink, og jeg vet at flere var enige med hennes beregning. Feilen, slik jeg ser det, var ikke utregningen, men at hun snakket med pressen uten ledelsens godkjenning.

Daværende Nifes-direktør Øyvind Lie kaller dette «en personalsak» og vil derfor ikke kommentere den. At flere som har forsket på miljøgifter og laks, har forlatt jobben i Nifes, kommenterer han slik: – Faglig uenighet er vanlig overalt. Turnoveren kunne like gjerne vært større. Mange som har jobbet lenge med miljøgifter på Nifes, jobber der fortsatt.

 

Victoria Bohne, tidligere forsker ved Nifes.

Victoria Bohne har fått ME og vil ikke snakke om tiden på Nifes. Hun henviser til publiserte studier og uttalelser om mattrygghet i internasjonale medier. Der fremgår det at hun forsket på et syntetisk tilsetningsstoff i laksens fôr, ethoxyquin. Dette ble først brukt av dekkindustrien for å minske sprekkdannelser. Nå brukes det i laksefôr for å stoppe harskning i fettet, og for å minske risiko for at fôret skal ta fyr under transport. Ethoxyquin er tillatt brukt i fôr, men er ulovlig som plantevernmiddel i landbruket, fordi man ikke vet nok om de potensielle negative helseeffektene.

Bohne ville undersøke om tilsetningsstoffet ble overført fra fôr til laks til menneske. I en pilotstudie fant hun at oppdrettslaksen hadde spor av ethoxyquin eller dens nedbrytningsprodukter, som forskere omtaler som «ekle». Hun fant at stoffet gikk videre til rottene. Hannrottenes testikler svulmet.

I et annet forsøk, for en dokumentar på den tyske tv-kanalen ZDF, fant hun også ethoxyquin i brystmelk-prøver hos mødre på laksediett. Hun mistenkte at ethoxyquin kunne trenge forbi blod-hjernebarrieren, som skal beskytte mot virus, bakterier og fremmedstoffer, og inn i hjernen.

Hun mottok midler fra Forskningsrådet for å forske videre på ethoxyquin. Etter hva vi kjenner til, følte Bohne seg mer og mer uønsket, hun skal ha blitt fratatt prosjektlederansvaret og sluttet. Hun vil ikke kommentere dette i dag.

Tidligere Nifes-direktør Øyvind Lie har en annen versjon, han sier at Bohne sa opp, at han ikke kjenner seg igjen i påstander om at hun ble dårlig behandlet, og at det ble oppnevnt en ny prosjektleder fordi hun sluttet. Han fremholder også at det er institusjonen, ikke den enkelte forsker, som eier forskningsprosjektene.

EU har varslet at ethoxyquin skal fases ut. Nifes forsker videre på stoffet.

 

Anders Goksøyr, professor i miljøtoksikologi, Universitetet i Bergen.

Anders Goksøyr sier at det kan være «ubehagelig å diskutere laks» og at noen forskere trekker seg fra debatten. Han sier også at han forstår myndighetenes redsel for å skremme folk, men:

– Jeg tror ikke det er klokt å avvise bekymringer rundt dagens matpolitikk med å si at «laks er mer sunt enn usunt».

Han sier at det man finner i forskningen, bekymrer ham.

– Vi finner helseskader av mat også med konsum innenfor gjeldende grenseverdier. De som oppfatter faglig kritikk som angrep på lakseindustrien, misforstår. Dette handler om grunnlaget for vår mat- og kostholdspolitikk. Og det er et folkehelsespørsmål. Flere og flere studier antyder at miljøgiftene har konsekvenser for folks helse gjennom hormonforstyrrende effekter og metabolske sykdommer. Øker diabetes 2-raten fra 10 prosent til 12 i befolkningen, har det stor betydning for folkehelsen og for norske helsebudsjetter. Disse spørsmålene må vi håndtere. Vi bør ikke la mulige skadevirkninger oppstå fordi vi ikke tør å snakke om det – eller fordi man er redde for reduksjon av folks fiskekonsum.

 

Janne Sollie, tidligere direktør i Direktoratet for naturforvaltning (DN).

I 2009 uttalte Janne Sollie at oppdrettsnæringen kunne forårsake kollaps for norsk villaks. Reaksjonene var sterke. Personer i næringen krevde hennes avgang. Hun sier at hun ikke har uttalt seg om dette siden hun gikk av for fire år siden.

– Hvorfor tok du debatten?

– Det ansvaret var jeg tillagt fra Miljøverndepartementet. Det var et press på Norge, blant annet fra North Atlantic Salmon Conservation Organization, om å analysere næringens påvirkning på villaks. Samtidig merket jeg at det var sterk motstand mot å få frem fakta, sier hun.

Da Sollie jobbet i Statens forurensningstilsyn på 1980-tallet, merket hun seg at oppdrett «hadde færre reguleringer og forskrifter for å beskytte miljøet enn andre næringer».

– Vi var naive, og samarbeidet i to år med Fiskeridirektoratet for å lage felles miljømål for havbruk. Så forsto vi at direktoratet ikke ville ha slike mål, sier hun.

Fiskeridirektoratet svarer at det er vanskelig å ta stilling til påstander så langt tilbake i tid, og sier dette uansett ikke er dekkende for deres arbeid de siste 15-20 årene.

– Da jeg startet i Direktoratet for naturforvaltning i 2001, kom dette tettere på meg, sier Sollie. – Det er sterke næringskrefter Norge, miljøhensyn og langsiktighet kommer ofte i andre rekke.

Folk i oppdrettsnæringen hevdet feilaktig at hun og kollegene var villaksfiskere, sier hun, og at direktoratets kritikk var styrt av personlige interesser. De satte også oppdrett opp mot villaks, og spurte: Hva gir mest penger til Norge?

– Det er alltid noen som hevder at vi «ikke vet nok til å handle», for å utsette regulering av næringen. Eller det kommer «alternativ kunnskap» som skal være like bra som vitenskapelige fakta. Spillet kan holde på i det uendelige.

Sollie oppfattet at det «skjedde mye i kulissene» etter at hun kritiserte oppdrettet.

– I tillegg til avisoppslagene kom enkeltpersoner med info til meg, med ulike sannhetsgehalter og motiver. Noen krevde meg fjernet fra jobben. Summen av alt dette ga meg et nytt inntrykk av det norske samfunnet. Jeg opplevde at det var mangel på åpenhet for faginnspill og forskning, og at fakta ble motarbeidet. Før jeg kjente på det selv, ville jeg ikke trodd at dette fantes i Norge.

 

Are Nylund, professor i fiskehelse ved Universitetet i Bergen.

Are Nylund hadde forsket på fiskesykdommer siden 1987. Samarbeidet med oppdrettsnæringen hadde vært godt. Det var først da Nylunds forskergruppe kom frem til at lakseviruset ILA kunne smitte vertikalt, fra mor til barn, at motstanden vokste.

I 2005 advarte Nylund om smittefaren. Han opplevde at han ikke fikk gehør. I 2007 ble Chiles oppdrettsindustri rammet av en ødeleggende ILA-epidemi. I 2008 sendte fiskeavlsselskapet Aqua Gen AS ut et notat til sine kunder der de hevdet at Nylunds forskning var uetisk. I 2009 publiserte Nylund og stipendiat Siri Vike en studie som viste at primærsmitten til Chiles epidemi trolig kom fra Norge via rognen. Aqua Gen meldte forskerne inn til det nasjonale granskingsutvalget for uredelighet i forskning. Saken ble behandlet i tre instanser. Forskerne ble frikjent hver gang.

– I de tre årene fikk vi ingen forskningsmidler. Forskningen ble lammet, sier Nylund.

Samme dag som Nylund ble frifunnet, trykket Fiskeribladet Fiskaren en sak der anonyme kilder hevdet at Nylund hadde «dårlige hygieniske forhold ved sitt laboratorium». Nylund og universitetet avviste påstandene, som aldri ble dokumentert eller tatt videre til relevante organer.

 

Siri Vike, tidligere doktorgradskandidat ved Universitetet i Bergen.

– Jeg er ikke vant til å ha fiender. Jeg lå mye våken og grublet. Jeg var redd, knekt, sier Siri Vike, som sammen med Are Nylund brukte tre år på å renvaske seg fra påstander om uredelighet.

 

STØTT JOURNALISTIKK SOM DETTE:
BLI ABONNENT PÅ MORGENBLADET!
Fra 35,- per uke

 

 

AKTØRENE

Cedren

Senter for miljødesign av fornybar energi. Finansiert av Forskningsrådet, kraftbransjen, forvaltningen og involverte forskningsinstitutt og universiteter.

 

European Food Safety Authority (EFSA)

Et europeisk mattilsyn.

 

Fiskeridirektoratet

Etat underlagt Nærings- og fiskeridepartementet. Ansvar for fiskeri- og havbruksforvaltning. Ledes av fiskeridirektøren.

 

Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF)

Offentlig forvaltningsorgan underlagt Nærings- og fiskeridepartementet. Finansieres av sjømatnæringen gjennom eksportavgiften på sjømat.

 

Folkehelseinstituttet (FHI)

Statlig forvaltningsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet, gjør den store Mor & Barn-undersøkelsen.

 

Forskningsrådet

Regjeringsopprettet råd som kanaliserer en fjerdedel av offentlig forskning. Inntekter fra alle departementer.

 

Havforskningsinstituttet (HI)

Det største marine forskingsmiljøet i Norge. Halvparten er finansiert av Nærings- og fiskeridepartementet, resten av ulike offentlige og private aktører.

 

Mattilsynet

Styres av og rapporterer til Nærings- og fiskeridepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Ved spørsmål om norsk sjømat kan Mattilsynet bestille ekspertvurderinger fra VKM (se V i listen).

 

Miljødirektoratet

Statlig forvaltningsorgan underlagt Klima- og miljødepartementet. Tidligere Direktoratet for naturforvaltning, før det ble slått sammen med Klima- og forurensningsdirektoratet.

 

Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (Nifes)

Underlagt Nærings- og fiskeridepartementet.

 

Nofima

Matforskningsinstitutt som driver næringsrettet forskning innen fiskeri og mat. Aksjeselskap som er 56 prosent statlig eid.

 

Norges sjømatråd

Statsaksjeselskap eid av Nærings- og fiskeridepartementet. Het før Eksportutvalget for fisk. Skal utvikle markeder for norsk sjømat.

 

Norske sjømatbedrifters landsforening (NSL)

Mindre bransjeforening enn Sjømat Norge. Medlemmene dekker omsetning og foredling av fisk.

 

Norsk institutt for naturforskning (Nina)

Uavhengig stiftelse som forsker på miljø og natur. Tar oppdrag fra Forskningsrådet, EU, offentlig forvaltning og næringslivet.

 

Sintef

Forskningskonsern som selger kunnskap og tilknyttede tjenester innen teknologi, naturvitenskap, medisin og samfunnsvitenskap. Har partnerskap med NTNU.

 

Sjømat Norge

Tidligere FHL. Bransjeforening for over 500 sjømatbedrifter.

 

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM)

Gjør risikovurderinger for Mattilsynet, blant annet om fiskespising og laks.

 

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL)

Råd opprettet av Direktoratet for naturforvaltning, skal beskrive status for villaks og gi råd til myndigheter.