«Aksel Braanen Sterri, jeg sier det på min måte: Du spruter av fordommer!» Slik svarte Marte Wexelsen Goksøyr på essayet «Et forsvar for sorteringssamfunnet», trykket her i avisen i 2014. Wexelsen Goksøyr, som lever med Downs syndrom, opplevde at Sterri argumenterte for å utrydde slike som henne.
Siden den gang har Sterri fortsatt å utfordre og sjokkere fra leder- og kommentarplass i Dagbladet. Men det var først da han like før påske, som nytilsatt stipendiat ved Universitetet i Oslo, ga uttrykk for noe av det samme i et intervju med Minerva, at det ble bråk for alvor. En statssekretær fra Frp stilte spørsmål ved Sterris tilknytning til Universitetet i Oslo. Rektor beskyldes for å gjemme seg bak rituelle erklæringer om akademisk frihet, og sist fredag tok Norsk Forbund for Utviklingshemmede debatten et steg videre og politianmeldte Sterri for hatefulle ytringer. Det er ikke første gang Sterri blir anmeldt for ytringene sine, men anmeldelsen blir nok også denne gangen henlagt.
Det er ikke vanskelig å forstå at utviklingshemmede og folk med utviklingshemmede i familien kan oppleve Sterris forsøk på moralske regnestykker som «hatefulle». Det er heller ikke så rart at de ønsker å prøve om retten til å slippe å møte slike ytringer i offentligheten, gjelder også for dem, som gruppe. Men det er substansen i Sterris ytringer, og ikke hans rett til å fremføre dem, vi må diskutere. Debatten om livskvalitet hos mennesker med Downs er for viktig til å bli et spørsmål om ytringsfrihet. Selvsagt forsvarer vi retten, også akademikeres rett, til å lufte upopulære standpunkter og moralsk forkastelige ideer i full offentlighet – ikke også standpunktene vi er dypt uenige i, men særlig dem.
Det er forestillingen om menneskets iboende verdighet, humanismens bærende idé, som utfordres og avvises i det vedvarende forsvaret for sortering og forbedring av menneskematerialet som Aksel Braanen Sterri og hans prosjektleder ved Det humanistiske fakultetet, Ole Martin Moen, utsetter oss for. Å insistere på menneskelivets privilegerte stilling i forhold til annet liv, planter og dyr, avfeies i denne logikken som artsjåvinisme. Menneskeverd blir følgelig oppfattet som fiksjon på linje med annen religiøs overtro. Hvorfor er det verre å abortere et barn med Downs enn et friskt barn, fordi det ikke passer å få barn akkurat nå? Hvis det finnes fagfilosofiske innvendinger mot Sterris analyser, er det på tide å komme med dem nå. Å svare på utfordringen fra de nye moralistene er et felles ansvar. Kanskje må hele verdigrunnlaget vi til nå har tatt for gitt, formuleres på nytt.
Den post-humanistiske trenden i politikk og bioetikk er også ideologi. Man trenger ikke se til Tyskland på 30-tallet for å finne tradisjon for tanken om befolkningshygiene. Drømmen om det mest mulig perfekte mennesket er forankret midt i blant oss, helt inne ved kjernen i det norske og svenske sosialdemokratiet. Karl Evang, Martin Tranmæl og ekteparet Myrdal i Sverige ga også uttrykk for at hygienetanken var helt rasjonell.
Det er fullt mulig å forsvare den akademiske ytringsfriheten og samtidig markere uenighet med innholdet i det som blir ytret. Men det er for tidlig å ta stilling til innholdet i Sterris forskning, for han har jo ikke gjort noen forskning ennå. Om det er noe å lære av stormen de siste ukene, så er det at budskapet påvirkes av hvor man sitter og hvilken hatt man har på seg når det fremføres.
MKS