Annonse
00:01 - 23. september 2016

Fakta, faen

Statsrådene sliter med å holde tungen rett i munnen når de snakker om forskning. Eller har de – og resten av verden – bare misforstått moderne vitenskap? Velkommen til den postnormale virkelighet.

Justisminister Anders Anundsen har fått oppmerksomhet etter sine tilfeldige forskningsreferanser. Fotoillustrasjon: Christina Ulriksen
Annonse

Postnormal vitenskap

  • Et forskningsområde og en analyse­metode innen vitenskapsteori, grunnlagt av Silvio Funtowicz og Jerome Ravetz, for å reflektere rundt koblingen mellom vitenskap og politikk.
  • Befatter seg med metoder for hvordan man kan inkludere både kunnskap og kunnskapshull når det skal vedtas politikk om kontroversielle problemer.
  • I dag er Sir Peter Gluckman, New Zealands vitenskapsrådgiver, en av de fremste forkjemperne for å ha et postnormalt perspektiv på policyprosesser. Hovedverket, «Science in a post-normal age», blir stadig oftere sitert.
  • De siste par årene har noen referert til artikkelen omtrent daglig.

Justisminister Anders Anundsen mener cannabis er farligere enn alkohol, og viser til forskning som viser seg å være en upublisert svensk eksamensoppgave.

Helseminister Bent Høie får forskning som viser at hans foretrukne, nøytrale snuspakker ikke er fullt så effektive som han ønsker de skal være – og putter rapporten i skuffen.

Innvandringsminister Sylvi Listhaug begrunnet sin asylinnstramming med at «forskning viser at det svært ofte er foreldrene og familien som sender barna sine ut på farefulle reiser», uten at forskeren bak rapporten kjente seg igjen i det.

Verden oversvømmes av informasjon, og vi lever i en faktafetisjiserende offentlighet: Forskningsbasert politikk er det eneste saliggjørende, så i stormen forsøker alle å snike sine argumenter inn under vitenskapens beskyttende paraply.

Men til deg som så Anundsens cannabis-opptreden på NRKs program Folkeopplysningen, og så fikk med deg Bård Standals milelange kronikk om Actis og Mina Gerhardsens rus-fakta, og deretter leste Gerhardsens svar i herværende avis forrige uke – ble du klokere på om cannabis ­hører hjemme blant norske rusmidler? Ikke?

Selv ikke etter at de hadde banket oss i hodet med alle rapporter som er å oppdrive?

Når forskningen ikke biter. – Det er en felle å tro at vitenskap kan levere stadig sikrere svar, sier Jeroen van der Sluijs, professor i vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen.

Van der Sluijs tilhører en voksende gruppe ­vitenskapsteoretikere som ønsker å vippe «forskningsbasert politikk» av pidestallen. De vil gi forskning en ny – og riktigere – plass i offentligheten: Det Anundsen og Høie og Listhaug ikke ser, eller kanskje hendig overser, er nemlig at rus- og innvandringsfeltets problem ikke er at forskningen ennå ikke har funnet rett svar. Problemet er at forskningen aldri vil kunne gi det.

– Postnormal vitenskap handler om de problemene som er i sentrum av samfunnets kontroverser, den typen trøblete problemer som ikke blir borte uansett hvor mye forskning du kaster på dem, sier van der Sluijs.

Sokratisk vitenskap. Hvor mye øker klodens temperatur hvis vi dobler CO2-innholdet i atmosfæren? Et sentralt spørsmål for klimavitenskapen, utforsket tusenvis av ganger av tusenvis av forskere. Så hva har skjedd med svaret?

I 1979 var verdens klimaforskere 95 prosent sikre på at en dobling av CO2-innholdet ville gi en temperaturøkning på mellom 1,5 og 4,5 grader, forteller van der Sluijs. I dag er de 66 prosent sikre på at svaret ligger i dette spennet.

Etter tre tiår med utforskning er viten­skapen om klimafølsomhet altså blitt mindre sikker.

Ikke sånn å forstå, sier van der Sluijs, at klimaendringer er en stor konspirasjonsteori. Men slik er det gjerne når vitenskapen undersøker komplekse natur- eller samfunnsproblemer. Sokratisk: Jo mer man spør, jo mer skjønner man at man ikke skjønner bæret.

Om politikerne finner usikkerhet, sender de forskerne tilbake til å forske mer, da finner de mer usikkerhet, og slik blir det en uendelig loop.

Jeroen van der Sluijs, professor i vitenskapsteori

Ut av analyseparalysen. Uttrykket «postnormal» ble lansert i 1993, i artikkelen «Science in a post-normal age» av Silvio Funtowicz og Jerome Ravetz, selv om de presenterte ideene bak navnet et par år tidligere. Det ble ingen umiddelbar braksuksess.

– Det er kanskje ikke et så velvalgt navn, fordi folk tror det betyr at postnormal vitenskap er «anything goes»-relativistisk. Men det er det ikke, tvert imot, sier van der Sluijs.

På telefon fra universitetsbyen Oxford treffer vi Jerome Ravetz, som er pensjonert, men fortsatt gjerne diskuterer tankebarnet sitt. Han forteller at «normal» her refererer til Thomas Kuhns konsept: Normalvitenskap er den som forsøker å løse problemer innenfor et paradigme. Det kan for eksempel handle om å finne ut hva som er lysets hastighet innenfor den moderne fysikkens standardmodeller.

Men spørsmål om for eksempel oljeboring i nord, om hvordan skolen blir god, om klima, genteknologi, ruspolitikk – alle disse er postnormale problemer, ifølge teoretikerne. De har det til felles at det 1) haster å ta avgjørelser, 2) at det er få eller ingen sikre svar å hente i vitenskapen, og 3) at det er uenighet om hvilke verdier som skal styre beslutningene.

– Den dominerende oppfatningen er at vitenskap gir sikre svar, som igjen sikrer korrekt politikk. Men vitenskapens rolle er ikke «å tale sannhet til makten», sier Ravetz.

Målet for den postnormale vitenskap er heller å finne måter å håndtere slike problemer på – å vedta klimapolitikk, skolepolitikk, ruspolitikk – uten å havne i det van der Sluijs kaller «analyseparalyse».

– Om politikerne finner usikkerhet, sender de forskerne tilbake til å forske mer. Da finner de mer usikkerhet, og slik blir det en uendelig loop, sier nederlenderen, som for halvannet år siden forlot en husbåt i Leiden til fordel for Bergens trehus.

– På en del områder har vi enorme mengder ny kunnskap, men vi har ikke mer sikkerhet. Så hvordan skal man da legitimere handling? Vi mener kritisk refleksjon rundt usikkerhet er nøkkelen.

Det er bare at slikt vitenskapssyn passer dårlig i den forskningsbaserte politikkens verden.

Politikkbasert forskning. «Den forskningen du viser til, skulle jeg likt å se nærmere på. Den forskningen jeg sitter på, sier nemlig det motsatte.»

Slik talte justisminister Anundsen da NRKs Folkeopplysningen presenterte sin gjennomgang av hvordan helsefarene fra cannabis står seg mot alkohol. Under hele seansen – som i debatten om Høies snusbokser – er grunnantakelsen at et sted der ute er et Svar. Stor S. Tror politikerne virkelig det er slik?

Vitenskapens rolle er ikke «å tale sannhet til makten».

Jerome Ravetz, grunnlegger av postnormal vitenskap

– Nei, de kjenner både usikkerhetene og verdivurderingene som ligger i enhver politikk, godt. Men når det passer dem, later de som om «vitenskapen forteller meg at jeg må gjøre dette». Kanskje de til og med tror på det iblant, sier Ravetz med en latter.

Han snur begrepene på hodet: Det er mulig politikerne vil kalle det forskningsbasert politikk. Ravetz kaller det politikkbasert vitenskap. Fra Bergen utdyper van der Sluijs:

– I praksis har en rekke studier vist at det ikke spiller noen rolle hva forskere kommer med av fakta til en politiker, sier han.

– Hvis det ikke passer med politikernes agenda, ignorerer de kunnskapen. Og hvis det passer, bruker de den til å legitimere standpunkter de allerede hadde inntatt uansett.

En moderne Stockmann. Den skarpeste kritikken sparer de postnormale forskerne likevel til sine egne kolleger. Politikere har jo alt å vinne på å fremstille sin politikk som «kunnskapsbasert», det er en del av jobben. En forskers oppgave er å forstå vitenskapens begrensninger.

– De som ikke forstår at det er jobben, får problemer, sier Jerome Ravetz.

Plutselig kvepper det til i telefonen.

– Åh! Norge. En folkefiende. Ha-HA!

Et øyeblikks forvirring følger, før Ravetz forklarer: I Henrik Ibsens berømte stykke forsøker Dr. Stockmann å advare om at byens bad er forgiftet. Som takk blir han erklært for folkefiende. Blodig urettferdig. Eller ikke, mener vitenskapsteoretikeren i England.

– Dette er det som skjer når naive normalforskere vandrer inn i et postnormalt, rotete problem, sier han.

Stockmann klarer ikke å se at helt andre faktorer enn vannkvalitet – økonomi og verdien av et fredelig landsbyliv, for eksempel – også teller. Så han virker tonedøv, masete, og han kommer ingen vei med sine (helt riktige) advarsler. Vitenskapsfolk som ikke klarer å se at de kun har én del av svaret, blir folkefiender.

Kanskje er den her, nøkkelen til å forstå den eliteforakten som brexit-erne og Donald Trump henter sin kraft fra? Ravetz forteller at han knapt diskuterer annet med sine kolleger.

– Frem til nå har befolkningen sin tillit til vitenskapen stort sett intakt, de vil stort sett la tvilen komme eksperten til gode. Hvor lenge det vil vare, vet jeg ikke.

Å lete under lykten. Så hva vil postnormal-forskerne? Vel, først vil de ha penger. Van der Sluijs er i siste runde i konkurransen om midler til et Senter for fremragende forskning, ReAppraise. Der er planen å studere koblingen mellom vitenskap og politikk, blant annet ved hjelp av postnormal vitenskap. Konkurransen avgjøres tidlig i 2017. Og mer overordnet?

– Målet ditt er ikke å gi svar på postnormale problemer, men å…

– Å forbedre kvaliteten på den kunnskapen som brukes til å ta avgjørelser, fullfører van der Sluijs.

For å illustrere forteller van der Sluijs historien om den fulle mannen som har mistet nøklene sine i natten, og som leter etter dem under en lyktestolpe. Det var ikke der han mistet dem, forteller mannen til en forbipasserende politimann, «men her er det i det minste lys, så det er her jeg må lete.»

– Vi oversetter samfunnsproblemer til tekniske problemer, til noe som kan puttes inn i de vitenskapelige modellene, som gir et svar i andre enden. Men i den prosessen mister vi en hel masse.

«Hvordan lage en bedre skole?» er en samfunnsutfordring, «Hvordan forbedre barnas mattekarakterer?» er et teknisk problem. De henger sammen, men de er ikke det samme.

– Karakterene er bare en lykt. Problemet er i mørket utenfor, sier van der Sluijs.

En postnormal minister? Van der Sluijs vil gjerne være en som setter opp lamper langs veien. Vel så viktig er det likevel å sørge for at mørket ikke glemmes. Målet hans er å finne metoder og løsninger som gjør at usikkerhet inkluderes som en del av regnestykket.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen foreslo for et par uker å opprette et Nasjonalt vitenskapsråd som kan gi regjeringen råd om bruk av forskning. (Kanskje er Isaksen litt postnormal? I intervjuet her i Morgenbladet sa han i hvert fall at «det er ikke slik at enhver politisk mening uten vitenskapelig belegg er gal»).

Isaksens vitenskapsråd høres spennende ut, sier van der Sluijs, men hvor godt det vil fungere, vil avhenge av om det klarer å systematisere usikkerhet. Et eksempel: I FNs klimapanel IPCC er mandatet at de skal komme til konsensus – rapportene til politikerne består bare av det alle kan enes om. Da kan du nesten banne på at de med mindretallssyn vil lage bråk etterpå, deres forskning er jo «sensurert».

Andre vitenskapsråd har derimot i oppgave å lage rapporter der både konsensus, og alle eventuelle mindretallsoppfatninger, skal med.

– Det gir en helt annen dynamikk til debatten i etterkant, sier van der Sluijs.

– Så når du sier «forbedret kunnskapskvalitet», så mener du ikke nødvendigvis «sikrere»?

– Nei, jeg tror ikke på mer sikkerhet. Det vi trenger, er bedre forståelse av linken mellom samfunnets problemer og de tekniske forskningsproblemene, og vi må sørge for at den usikkerheten som skapes i oversettelsen fra det ene til det andre, ikke glemmes.

Annonse