Annonse

Annonse

00:01 - 22. april 2016

En avskyelig idé

Hva med å betale kvinner for å la seg befrukte med sæd fra menn med høy intelligens? Dette vil gjøre verden bedre, ifølge forsker ved Universitetet i Oslo.

Mannen bak ideen, filosof Ole Martin Moen, innser at dette er en tanke som fremkaller avsky og uvilje. Likevel vil han at den skal diskuteres alvorlig.

Mange kjenner stemmen hans fra NRK P2s Verdibørsen, der han deltar nesten ukentlig. Moen er også kjent som initiativtager, styreleder og filosofilærer for den sekulære ungdomsskolen Humanistskolen i Oslo. Til daglig er han postdoktor ved Universitetet i Oslo, hvor han forsker i såkalt anvendt etikk. Nå lanserer filosofen en idé til et program som han ser for seg kan øke det gjennomsnittlige IQ-nivået i samfunnet og dermed gjøre verden til et bedre sted: Å gi kommende mødre penger for å få barn ved hjelp av sæd fra donorer med høy IQ i stedet for med sine ektefeller eller med «vanlige» sæddonorer.

Han anslår at tusen dollar per graviditet er en rimelig pris.

Tanken luftes i den fagfellevurderte artikkelen «Bright New World», som Moen har fått publisert i Cambridge Quarterly of Healthcare Ethics (Cambridge University Press).

Her medgir han selv at dette teknisk sett dreier seg om en form for eugenikk, altså et forsøk på å forbedre arvematerialet i en befolkning. Eugenikken var en viktig vitenskapelig og politisk ideologi fra tidlig 1900-tall og frem til og med andre verdenskrig, og har en rik historie også i Norden. Dette tankegodset var en viktig grunn til at 200 000 funksjonshemmede ble drept og 400 000 mennesker tvangssterilisert bare i Tyskland mellom 1935 og 1945, ifølge HL-senteret.

 

Ole Martin Moen

Forsker i etikk ved Universitetet i Oslo. Styreleder ved Humanistskolen.

Har erklært seg som filosofisk hedonist. Det betyr at han mener det gode består i å oppnå nytelse og unngå smerte. Også dyr lider, og han har markert seg i offentligheten som vegetarianer og kritiker av moderne husdyrhold. 

Tidligere har Moen skrevet om pedofili og prostitusjon. Han ser ikke noe galt i å fjerne fostre med Downs syndrom, og er blitt kritisert for å fremme sorteringssamfunnet. I samfunnsdebatten forsvarer han også surrogati og argumenterer for at vi må slutte å spise kjøtt.

Arbeider med en bok om dødshjelp sammen med Dagbladet-kommentator Aksel Braanen Sterri.        

Foto:  Ellen Lande Gossner

Valgfri forbedring. En hel rekke etikere, enkelte med innflytelse, har de siste årene gjort seg til talsmenn for genetisk forbedring av mennesket. Briten John Harris er et fremtredende eksempel. De argumenterer for at denne nye «liberale» eugenikken er vesensforskjellig fra den gamle fordi den er basert på valgfrihet.

Moen sier han tar utgangspunkt i to premisser han hevder er langt på vei ubestridte: Det ene er at intelligens i sum er et gode. Det andre er at intelligens i betydelig grad er arvelig.

– Vi ønsker jo at barn skal utvikle intellektuelle evner, og prøver å rette på det hvis noe står i veien. Det er jo en av grunnene til at vi har ­skoler. Gitt disse premissene: Hva innebærer det? Hva gjør vi?

Ifølge Moen innebærer dette å anerkjenne at kvinner som foretar seg noe for at barna deres blir smarte, bidrar med noe positivt til samfunnet. Da blir det naturlig også å åpne for å gi dem et insentiv for å gjøre dette. Men filosofen er rask til å ­presisere:

– Det kan finnes gode medisinske grunner til å la dette være. Dette er ikke noe jeg mener vi absolutt bør gjøre, men det er et tema jeg gjerne vil diskutere.

 

Nudge, nudge. – Hvilke gevinster ser du for deg at et slikt IQ-program kan gi?

– Personer med høy IQ har bedre betalte jobber, er mer produktive innbyggere. Det er mer sannsynlig at de er vegetarianere. De er mindre overtroiske, mindre voldelige, og det er mindre sannsynlig at de blir utsatt for vold. Intelligens handler om å forstå komplekse sammenhenger i verden rundt oss. Det er en kjempeviktig egenskap å ha, sier han.

Moen minner i artikkelen om at Kyoto-avtalen koster rundt 100 milliarder dollar i året. «Hvis vi brukte bare fem prosent av de pengene på høy-IQ-inseminering, ville det hvert år bli født fem millioner barn med høyere IQ enn de ellers ville hatt», heter det. «Hvis dette øker sjansen for flere forskere, oppfinnere, entreprenører og og aktive borgere, og minsker sjansen for kriminalitet, ville det dulte verden i riktig retning.»

– Jeg er veldig, veldig åpen for at jeg kanskje tar feil. Men hvorfor diskuterer vi det ikke?

– Muligens, skriver du til slutt, bør også andre egenskaper enn IQ forbedres på denne måten. Hva tenker du på?

– Empati, for eksempel. Eller evnen til utsatt tilfred­stillelse.

– I artikkelen skriver du selv at dette er eugenikk. Hvilke assosiasjoner har du til det ­ordet?

Det er lett instinktivt å tenke at hva enn nazistene gjorde, så er det galt.

Ole Martin Moen, filosof

– Jeg er idéhistoriker, så helt ukjent er jeg ikke med eugenikkens historie. Jeg er like mye imot nazistenes eugenikkprogrammer som alle andre. De ville rendyrke en rase, og det er et tullete mål. Og å gjøre det ved tvang og utryddelse, er helt på jordet. Men er alle ting som kan kalles eugenikk, gale? Det er jeg ikke overbevist om. Jeg fremmer et helt ­annet mål enn rase. Og det er frivillig. Da blir ­problemene borte.

– Det er lett instinktivt å tenke at hva enn nazistene gjorde, så er det galt. Men dyrevelferdsprogrammet var ganske bra. Hitler hadde bart, og det er faktisk greit å ha bart.

 

Useriøst og ubehagelig. Ole Martin Moens ­artikkel er rene oppvisningen i klassisk eugenikk, ifølge Jon Kyllingstad, førstekonservator ved Teknisk Museum og ekspert på raseforskningens historie.

– Det han sier, er at noen mennesker er mer verdifulle – nyttige – enn andre og at samfunnet bør gripe inn i reproduksjonen for å øke mengden verdifulle mennesker og minske mengden mindre verdifulle. Han står for det man før andre verdenskrig kalte positiv eugenikk, altså tiltak for å få det man anser som verdifulle mennesker til å få flere barn. Samtidig er det en form for negativ eugenikk: Programmet han diskuterer, innebærer jo også at antatt gjennomsnittlig intelligente ektemenn forhindres fra å få barn.

– Hvordan reagerte du?

– Det er langt ute og vanskelig å ta seriøst. Samtidig ubehagelig.

 

Hvem faen er han til å ­bedømme hvem som skal få barn?

Jonathan Marks, biologisk antropolog

Hvem faen? «Den som tror at et samfunn av folk med høy IQ vil være lettstyrt, suksessrikt og lede til fremskritt, har neppe deltatt på et fakultetsmøte ved et universitet», skriver den biologiske antropologen og genetikeren Jonathan Marks, som arbeider ved universitetet i Nord-Carolina, i en e-post etter første blikk på Moens artikkel. Ved nærmere lesning blir han rett og slett sint.

– Hvem faen tror han at han er, som vil viske ut en fars grunnleggende stolthet over å se seg selv i sitt barn? Hvem faen er han til å bedømme hvem som skal få barn?

«Yuck-reactions» – avsky og uvilje, kaller Moen selv reaksjonene på det han foreslår. Han mener vi bør sette de umiddelbare reaksjonene til side.

– Det dreier seg om en vitenskapelig, intellektuell og politisk tradisjon som er blitt kraftig, og ganske unisont, fordømt av historien. Du mener dommen var forhastet?

– Etter hvert som genteknologien kommer ­videre, blir det annerledes. Det kommer forsøk på å styre menneskelig reproduksjon i en bedre retning. Tenk bare på CRISPR-teknologien, som gjør det lettere å klippe og lime i arvematerialet. Etter hvert tror jeg flere vil forstå at det som skjer på naturlig vis, ikke nødvendigvis er det beste. Men man må selvfølgelig være forsiktig med hvor man drar dette. Konsekvensene er store og uoversiktlige, sier Moen.

 

Ikke få barn. Jonathan Marks reagerer på det han mener er en underliggende antagelse i artikkelen om at menn med lav IQ ikke burde få barn.

– På hvilken måte mener han de er uegnet til å få barn, men likevel egnet til å leve? Argumentene for det første er nøyaktig de samme som for det andre. Det sentraleuropeerne lærte i midten av det tyvende århundret, var at straks du har bestemt at noen er underlegne vesener, vil det alltid være billigere og enklere å drepe mennesker enn å håndtere dem, kommenterer han.

Marks mener også at Moen har misforstått den faglige termen «arvbarhet» og hva arv av ­intelligens betyr. Eugenikken har alltid vært ­basert på forenklede forestillinger om genetikk, hevder han.

– Hvis vi ønsker å overleve som sivilisasjon, burde vi avle vekk kombinasjonen av kunnskapsløshet og arroganse fra genpoolen før vi prøver å avle bort lav IQ, sier han.

Moen røper svak forståelse av historien når han skriver om at programmet hans kan å øke oddsene for flere personer som da Vinci, Pasteur og Edison, mener Marks:

– Med et slikt kriterium ville vi også skape flere som Ceausescu, Pol Pot, Charles Manson, Innocent III, Bernie Madoff og Donald Trump. Det er et idiotisk argument. Jeg håper forfatteren ikke fører slekten videre.

 

En av flere. Moen er ingen enslig eksentriker. Bjørn Hofmann, professor i medisinsk etikk, sammenligner ham med den profilerte Oxford-etikeren Julian Savulescu. Han forkynner at bruk av genteknologi til å «forbedre» mennesket ikke bare er akseptabelt, men en moralsk forpliktelse. Foreldre bør bruke preimplantasjonsdiagnostikk og prøverørsbefruktning hvis det øker sjansen for at barnet som blir født, får et godt liv, mener han. For eksempel kunne vi velge ut embryo med gener som er knyttet til intelligens.

Savulescu er redaktør for Journal of Medical Ethics, det kanskje tyngste tidsskriftet i faget, og er bare en av flere som nå argumenterer for tilsvarende syn.

– Felles er at de prøver å gjenoppfinne eugenikk i positive termer, sier Hoffmann.

Han forteller at denne tenkningen har fått store oppslag i internasjonale medier, men at posisjonen innen ­bioetisk forskning hovedsakelig regnes som radikal, aktivistisk og uprofesjonell. Samtidig sier han at det ikke er til å komme utenom at den er ­stimulerende.

– De utfordrer mange ting de fleste av oss tar for gitt, og vi tvinges til å begrunne oppfatningene våre bedre. Det er bra.

– Når slutter det å være «interessante provokasjoner» og begynner å bli skummelt?

– Dette blir skummelt når det som er overfladiske skisser og stimulerende tankelek med uholdbare premisser, blir til praktisk politikk. Det blir farlig når vi tar korrelasjoner, eksempelvis mellom intelligens og velferd, og tar dem for å være årsaker.

– Hva er det viktigste motargumentet mot den nye eugenikken?

– De snakker mye om forbedring av mennesket. Men hva er et bedre menneske? Og hvem skal bestemme kriteriene for det?

 

Dagens bioetikk strever med å forklare hvorfor forslag som dette er gale.

Robert Sparrow, bioetiker

Intellektuell fattigdom. Selv om de nå virker marginale, vil ideene fra de nye eugenikerne før eller siden finne veien inn i offentlig politikk, tror den sentrale bioetikeren Robert Sparrow, som jobber ved Monash University i Australia. At etikkprofessorer som Julian Savulescu i Oxford og John Harris i Manchester åpent støtter ideer som man tidligere skydde som moralsk motbydelige, har åpnet opp et rom hvor tenkere som ikke er like liberale eller intellektuelt omhyggelige som disse, kan foreslå ting som en gang ville hatt vanskelig for å slippe­ til i respekterte fora.

Han skriver i en e-post at han er «skuffet » over at tankegods som Moens nå trykkes i et mainstream bioetisk tidsskrift, nettopp fordi det klinger så sterkt av fortidens eugenikkprogrammer. Samtidig er det et problem at «dagens bioetikk strever med å forklare hvorfor ideer som dette er gale så lenge de kun går inn for å belønne folk for å få riktige barn og ikke straffe folk for å få feil type barn».

– Men det sier mer om den intellektuelle ­fattigdommen i dagens bioetikk enn det gjør om denne ideen.

 

IQ-HYGIENE

I Singapore prøvde man i en kort periode på 1980-tallet ut incentiver for å få universitetsutdannede kvinner til å få barn, mens fattige og uutdannede kvinner fikk subsidier hvis de frivillig lot seg sterilisere. 

I USA har sæd fra nobelprisvinnere vært på markedet, men tiltaket ble latterliggjort i pressen da det ble lansert på 1970-tallet, ifølge David Plotz, som har skrevet om saken. Det ble likevel barn av det. En av sæddonorene, fysikeren William Shockley, gikk inn for at kvinner med IQ under 100 skulle få betalt for å la seg sterilisere, ifølge Wikipedia.

Transhumanisme. Ole Martin Moen er også kjent som tilhenger av transhumanismen, en ideologi som søker å forbedre mennesket fysisk og mentalt ved hjelp av ny teknologi. Begrepet spores gjerne tilbake til Julian Huxley, som var evolusjonsbiolog og bror av forfatteren Aldous, han som skrev Brave New World (Vidunderlige nye verden) og ellers eksperimenterte med det bevissthetsutvidende stoffet meskalin. Julian Huxley var i sin tid forkjemper for eugenikken – i en antirasistisk variant.

– I hvilken grad er det rimelig å se transhumanismen som en fortsettelse av den historiske ­eugenikken?

– Det er en del sammenhenger. Transhumanisme er i én forstand en mer radikal idé enn eugenikken, og den er ikke så tett knyttet til genetikk. Vi snakker mer om livsforlengelse og om høyteknologisk forbedring av menneskelige egenskaper. Mer det vil være vanskelig for transhumanister kategorisk å avvise eugenikk.

– Du har kalt artikkelen din «Bright New World». Det hedonistiske samfunnet Aldous Huxley beskrev i sin bok var vel en dystopi, men ikke for deg?

Brave New World handler ikke om et samfunn med økt intelligens. Tvert imot. Hos Huxley får man sin soma og blir medgjørlig. Jeg vil at folk skal tenke selvstendig og kritisk.

– Noen vil tenke at «nå har Moen spist for mye meskalin»?

– Ha-ha! Jeg kan forsikre om at jeg har aldri har tatt meskalin.

Annonse