Da karikaturstriden brøt ut for ti år siden, sto to hovedoppfatninger mot hverandre, en dialoglinje og en mer bastant linje. Den siste var spissformulert ved kunstneren Lars Vilks motto: Krenk dem (muslimene) lenge nok og hardt nok, så blir de «ferdigkrenket». Jeg var tilhenger av den første linjen, som trodde på dialog. Dialoglinjen har tapt hardt disse ti årene – skritt for skritt, etter hvert terrorangrep. Tidligere outsidere som Vebjørn Selbekk og Hege Storhaug rir nå på bølger av respekt og anerkjennelse, og snart kommer Peder Nøstvold Jensen alias Fjordmans bok, som kanskje også vil innrømmes «noen gode poenger». Et stort og profilert kommentatorkorps – Hilde Sandvik, Hanne Skartveit, Kjetil Rolness, Trine Eilertsen – har gitt væromslaget anstendighet og intellektuell tyngde. Og i Fritt Ord forvalter Knut Olav Åmås og Frank Rossavik det nye hegemoniet.
Norsk offentlig debatts tyngdepunkt har altså, på ti år, snudd 180 grader.
---
Dette er saken
Det er ti år siden karikaturstriden brøt ut.
Vebjørn Selbekk ga forrige uke ut boken Fryktens makt. Frihet eller taushet i terrorens tid. Her skriver han at Jonas Gahr Støre bør be det norske folk om unnskyldning for å ha sviktet ytringsfriheten.
---
Forrige uke skrev jeg en leder i Morgenbladet, som i korte trekk var kritisk til Vebjørn Selbekks selvfremstilling og ga støtte til Jons Gahr Støres dialogfremstøt (vel å merke på datidens premisser, før terrorbølgen mot ytringsfrihet). Dette skapte leven i Civita og Minerva, og harme hos flere av de nevnte ovenfor.
Jeg står definitivt på tapernes side her. Og nå, i den nye rollen som politisk ukorrekt, ser jeg slående sider ved det politisk korrekte etablissementet (noe de forrige outsiderne må ha kjent like sterkt), nemlig hvor døvhørt og enøyd det er.
Også denne uken mener jeg at Vebjørn Selbekk driver heroisk etterrasjonalisering i sin bok Fryktens makt. Frihet eller taushet i terrorens tid. Jeg reagerer på patosen når han forteller om den filosofiske seansen på sitt kontor for drøye ti år siden, der han spør seg selv om terrorister skal inviteres inn i hans redaksjonslokale for å bestemme hva som skal stå på trykk i «en fri avis i et fritt land». Spørsmålet han stiller seg selv, er selvsagt et lurespørsmål, for Selbekk lar seg ikke «kneble», «kue» eller «tvinge i kne», for å bruke hans eget vokabular. Det er ikke vanskelig, heller ikke for meg, å kjenne raseri over at Selbekk har måttet leve et liv med drapstrusler og politibeskyttelse. Ikke vanskelig å støtte hans rett til å trykke Muhammed-karikaturer, eller å se at han løp en risiko da han gjorde det. Men etterrasjonalisering er like fullt problematisk når den blir førende i en så betent debatt som dette.
Både Selbekk og Støre har beklaget ting fra karikaturstridens begynnelse, for å få datid og nåtid til å henge sammen. Selbekk hadde, året før han trykket karikaturene, støttet den norske blasfemiparagrafen. Han var en sterk motstander av at «det skulle være fritt frem for å tråkke på andre menneskers tro og overbevisning i dette landet». Støre har beklaget at Selbekk ble utsatt for en urimelig belastning og at formuleringen «ytringsfriheten er en bærebjelke i det norske samfunnet» ikke sto øverst (men nesten nederst) i en punktliste som gikk ut til alle utestasjoner i Midtøsten, for å roe gemyttene. Selbekk har altså ryddet mye i sin egen historie i ettertid, men den raushet han gir seg selv, vil han ikke gi til Støre. Det store problemet er imidlertid ikke Selbekks dom, men at en haug med kommentatorer formidler samme etterpåkloke epos. Tankegangen tilhører egentlig dramatikken – den klassiske rammefortellingen, hvor helten i begynnelsen står ensom, men egentlig «er utpekt» til å lede an kampen mot det onde. Å lese karikaturstriden inn i en slik skjebnebestemt fortelling gjør den enkel og fengende, og vi slipper å gjenskape de kaotiske detaljene som fantes der og da, i 2006. Slike «litterære fortolkninger» av ordskiftet kan ofte virke påklistret og nedlatende, men jeg mener det er på sin plass her. Vi bør være på vakt overfor slike fortellergrep. Vi dras inn i en krigshissende stemning, der retorikk om svik, skam, feighet og mot skjuler reelle dilemmaer. Trangen til å gjøre dialogen til en fiende kan tyde på at vi er på vei dit.
Selbekk krever at Støre skal gi en unnskyldning til det norske folk for sitt «svik» mot ytringsfriheten. Dette ser ut til å være en voksende oppfatning, og sist uke meldte også Dagbladets Geir Ramnefjell og Minervas Ivar Staurseth seg på kravet om at Støre skal legge seg flat. Støre gjorde feil i å navngi Magazinet spesielt i sin beklagelse. Men hvis presset mot Støre øker – om en unnskyldning på etterpåklokskapens premisser – har vi mistet gangsynet. Heroisk etterrasjonalisering fører ofte til medaljer (slik Vebjørn Selbekk nylig fikk Fritt Ords pris), og det er fint og greit. Men vi bør unngå sanksjoner og straff med «tilbakevirkende kraft». Støre forsøkte dialog, forut for terrorbølgen, og vi har i dag bittert erfart at han ikke lyktes. Men vi vet lite om alternativet. Det finnes ikke belegg for å tro at barskere programerklæringer ville spart flere liv.
Ytringsfrihetsdebatten fungerer slett ikke optimalt i Norge. Civitas Bård Larsen er et ille eksempel på stråmannbygging – en tankegang som regner det som bevist at man 1) selger unna ytringsfriheten, 2) er ukritisk til islam eller 3) feig, hvis man ikke kun gjentar «Jeg er Charlie». I sin lesning av forrige ukes ledertekst fyller han ut huller som en konspiratoriker. Han skriver i VG at Morgenbladet oppfordrer «til selvsensur» og avisen mener at islam har et særegent behov for beskyttelse mot kritikk. Det nærmer seg fanatisme når folk ser og hører ting som ikke finnes. Jeg synes Bård Larsen har skrevet en møkkatekst – men jeg er selvsagt villig til å dø for hans rett til å skrive den. Jeg trodde ikke jeg måtte sverge på slike selvfølgeligheter. Det krever null og niks av et sekulært gjennomsnittsmenneske å flire av en gammel patriarkalsk Gud. Og enda mindre å sverge på at man er mot drap og for ytringsfriheten. Larsens argumentasjon fører debatten inn i en endeløs repetisjon av det uinteressante. Det er ingen seier for ytringsfriheten.
Støre sier rett ut at han ikke er Charlie. Han sier klart at ytringsfriheten er ufravikelig, men han vil ikke selv bruke den ved å karikere. Det er synd at den gjengse aviskommentator ikke klarer å høre noe annet enn utydelig mumling når han sier dette. Respekt for «den andre» er ikke nødt til å arte seg som identifikasjon. Hvis vi virkelig skal forstå ytringsfrihet, bør vi se at den er tuftet på en genuin anerkjennelse av forskjellighet: Jeg er ikke Charlie, men jeg forsvarer din rett til å være det.
Selv er jeg litt Charlie, prinsipielt. Hvis Morgenbladet trykker Muhammed-karikaturer, må det være journalistisk begrunnet, et redaksjonelt valg, som alt annet vi publiserer. Jeg synes det har en egen verdi å behandle spørsmålet så lidenskapsløst som mulig, uten den krigsbrunsten som jeg avkreves, av det nye hegemoniet. Frykt bør ikke styre, enten vi trykker eller ikke trykker.
Vi skal aldri føre en dialog med terrorister. Derimot bør vi føre dialog med Europas muslimske befolkning, der terroristene nå rekrutteres fra. Det er også i forstedene i Europa, der muslimer føler seg som degraderte borgere, at dialogen faktisk skjer – ved organisasjoner, sosialarbeidere, statsansatte og religiøse foreninger. Å latterliggjøre dialog, kalle det feighet, er derfor å angripe arbeidsverktøyet til folk som vet hva det inneholder i praksis. Det kan bidra til å delegitimere alle politikere som ikke snakker som aggressorer. Da Barack Obama denne uken holdt sin State of the union-tale, gjorde han et slikt poeng. Han advarte USA mot å oppføre seg slik IS-propagandaen sier at USA oppfører seg. Hvis vi snakker som Donald Trump, er vi «rekrutteringsbrosjyrer for våre fiender».
Og det er en misforståelse at dialog er ettergivende. Dialog er den tøffe veien. Arbeidet som Linda Noor gjør i Minotenk og Faten Mahdi Al-Hussaini og Yousef Bartho Assidiq gjør i Just Unity, er uendelig mye mer krevende – og virkningsfullt – enn å slå seg på brystet i VG. Den klassiske «religionsdialogen» i Norge, som den gjerne kalles, har vært ganske konfronterende. I 2007 ga den kristne-muslimske Kontaktgruppen for eksempel en fellesuttalelse om retten til å skifte religion uten å bli straffet av familie eller trossamfunn. Samme kontaktgruppe publiserte to år senere en fellesuttalelse mot vold i nære relasjoner. Slike holdninger burde vært selvfølgeligheter, men vi vet jo at de ikke er det. Fellesuttalelsene er et resultat av mangeårig samtale som ikke har vært konfliktsky og harmoniserende.
Dialogsporet kan oppleves som sløvt og ullent. Rent faktisk kan det være skarpere enn høyrøstede alternativer, fordi det treffer, rammer og virker. Mest av alt er dialog et slags fag. En strategi, en teknikk, en metode. Så det er i så fall dette, en konkurrerende strategi, dialogmotstanderne må levere: Hva het alternativet igjen?