Annonse
00:00 - 29. september 2017

Opprør i og mot liberalismen

Hvorfor virker det umulig å snakke om innvandring og integrering på en måte som begge sider i debatten kan kjenne seg igjen i? Mister vi evnen og viljen til å snakke med hverandre, har vi uansett tapt, skriver Andreas H. Hvidsten.

Markering: Demonstrasjon mot IS i Oslo. Foto: Mehmet Temel/Anadolu Agency/Getty Images
Annonse

Vesten er inne i en fase med økende politisk polarisering, noe vi også har fått merke her til lands. På den ene siden er nok dette positivt. Det har skjedd reelle strukturelle endringer i samfunnet de siste tiårene som følge av globalisering og teknologisk utvikling. Dette har ført til endrede betingelser knyttet til blant annet arbeidsliv og migrasjon, som de etablerte politiske partiene har vært trege til å reagere på med den grad av alvor som disse endringene fortjener. I slike situasjoner, som vi har sett flere eksempler på i historien, er politisk radikalisering og protestbevegelser nesten uunngåelig. Dette er en naturlig del av demokratiet. Hvordan man reagerer på disse bevegelsene vil i stor grad avgjøre hvor truende de blir.

Min bekymring, som jeg har fått anledning til å lufte flere steder, er at de mer etablerte delene av det politiske landskapet – og kanskje særlig venstresiden – ikke reagerer på disse «populistiske» protestene på en hensiktsmessig måte. Bekymringen kan kobles til problemet med fragmentering i virkelighetsforståelser og videre til hvordan radikalt ulike virkelighetsoppfatninger truer grunnlaget for et velfungerende demokrati. Dette problemet har en historie som er like lang som demokratiet selv, og utgjør en av de lange linjene i politisk filosofi, fra antikken og inn i våre dager.

 

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.