Denne måneden starter det fireårige forskningsprosjektet MICRO – Menneskelig mikrobevegelse i musikkpersepsjon og interaksjon opp ved Institutt for Musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Bak prosjektet står musikkforsker Alexander Refsum Jensenius. Ballade møtte ham i labben på instituttet der han forklarer hva de skal gjøre, hvordan de gjør det, med hvilke verktøy og hva prosjektet ønsker å munne ut i – for eksempel at kroppen selv lager musikk etter hvilket humør man er i. Det er imidlertid litt frem i tid.
Musikk, kropp og bevegelse. Jensenius forklarer at prosjektet er en videreføring av tidligere forskning på musikk, kropp og bevegelse. Denne forskningen har blant annet sett på hvordan man kan skape musikk gjennom store bevegelser.
– Vi har sett på store bevegelser en del år. Da tenker jeg innenfor radiusen til en musiker, forteller han og illustrerer med en armlengdes bevegelse hvordan de fleste musikalske bevegelser utfolder seg ulikt men innenfor omtrentlig samme radius fra kontrabassist, til tromme, til fløyte.
– Jeg har jobbet en del med interaktiv dans hvor vi bruker litt større flater, som gulvet på størrelse med det rommet her. Vi styrer da lyden ved at vi har bevegelsessporingskameraer som henger rundt, og danserne har på seg en drakt med markører, og så registreres bevegelsen helt presist på millimeternivå. Så nå vet vi mer om de ganske store bevegelsene, men hva skjer med de bitte små? Det er det dette prosjektet handler om.
De bittesmå bevegelsene forklarer han som de bevegelsene som oppstår når man står helt stille på gulvet, slike som kommer fra puls, pust og svaing. Disse bevegelsene fanges så opp av en markør som er festet på toppen av hodet til utøveren.
– Bevegelsene er både bevisste og ubevisste. i tillegg til pust og puls og svaing foregår en del andre rariteter i kroppen. Du kan ikke ta kontroll over hjerteslagene, men du kan kontrollere pusten. Og så kan du falle ut av kontroll igjen, og bare puste ubevisst.
Jeg synes det er befriende å slippe de tvangstrøyene som følger med begrepene «komponist», «utøver» og «instrument».
– Det er fascinerende i seg selv å se på hva som skjer i kroppen når du veksler mellom det bevisste og ubevisste. Men like spennende er det hvordan musikk påvirker oss og mikrobevegelsene når vi står stille sånn, og hvordan kan vi bruke disse mikrobevegelsene til å lage musikk.
Les også på Ballade: Slik er tomrommet etter MIC
Vitenskap og kunst. Jensenius forklarer det som en slags feedback-løkke der personen responderer på musikken med bevegelse, som igjen skaper nye lyder.
– Du beveger deg, svaier litte grann, noe som lager litt lyd, og så begynner du å reagere på denne lyden. Det er dette nivået, på grensen mellom det bevisste, ubevisste, kontrollerbare og ikke-kontrollerbare, jeg er nysgjerrig på.
– Jeg jobber mellom det vitenskapelige og det kunstneriske. Jeg jobber både med vitenskapelige metoder der poenget er å få ut kunnskap i artikler og så jobber jeg med kunstneriske metoder der tanken er å skape en estetisk interessant lyd. Det har jeg utforsket en del i Sverm-prosjektet som vi holdt på med i noen år.
Mennesket og maskin. Lydene Jensenuiu velger til «verkene» gjør han utfra hva han synes kunstnerisk fungerer. Det kan være sinustoner, støy, klikking eller lydopptak.
– Noe jeg har vært veldig opptatt av som musikkteknolog er at mye av den elektroniske lydskapingen er ganske statisk. Du setter på en sinustone, og så får du en statisk lyd. Utfordringen med elektronisk musikk er at du hele tiden må lage liv i lyden for at den skal bli musikalsk interessant. Det gjør man til en viss grad ved å ha ulike former for kontrollere å styre med, eller programmerer inn at lyden skal endre seg.
– Men jeg synes det er mye mer spennende å putte inn et menneske, eller to, eller tre. Da skaper jo mennesket den kompleksiteten og variasjonen i seg selv. Jeg trenger ikke legge på noe mer for å unngå den generiske maskinlyden. En sinustone er kanskje kjedelig i seg selv, men den blir levende med en gang den styres via mennesket, slik som vi gjør. Jeg tror at dette mikronivået er det som gjør oss til mennesker.
– Hvem blir komponisten i et verk som dette?
Konseptuelt så vet vi jo veldig lite, til tross for at alle musikere er veldig gode på mikrobevegelser.
– Jeg synes det er befriende å slippe de tvangstrøyene som følger med begrepene «komponist», «utøver» og «instrument». I Svermprosjektet var litt av tanken at alle jobbet sammen. Det betydde ikke at alle skulle bli like, men alle kom med forskjellige erfaringer inn i arbeidet. Det var ingen som hadde koreografert eller komponert det endelige verket, hvis en skal kalle det det. Det var en fellesutviklet greie hvor det ikke var noen som var viktigere, mer betydningsfulle eller satte noen rammer mer enn noen andre. Det ble utviklet i fellesskap.
– Jeg jobber med å utvikle musikkteknologiske systemer, det er skapende, kreativt arbeid, å sette opp systemet, å programmere, å velge lyder. Det er en komposisjonsprosess i form av at jeg lager hele rammeverket for hva det skal bli. Men så må det fylles med innhold gjennom menneskene som bruker det.
Les på Ballade: Prepper jenter til komponering
Frigjøringsprosjekt. Prosjektet kan også kalles et frigjøringsprosjekt. Jensenius nekter å forholde seg til tradisjonelle musikalske rammer i betydningen gjenkjennbart som musikk, og omtaler det han gjør som både musikk og dans, vitenskaping og kunstskaping. Er det musikk, er det kunst, det er ikke så nøye, det er eksperimentering. Nøye er det derimot at det gjøres menneskelig. Han er kritisk til mye av dagens musikkteknologi.
– Den kommersielle utviklingen av elektroniske instrumenter er dønn konservativ. Det er et knotte- og knappeparadigme vi ikke blir kvitt. Synthesizere er fortsatt keybordbasert. Det bryter med våre grunnleggende kognitive funksjoner. Du trykker på en tangent, som er en impulsiv handling, og så får du en utholdt lyd tilbake. Det er forvirrende.
– Jeg har vært veldig opptatt av å menneskeliggjøre teknologien, og gjøre den på kroppens betingelser. Mine instrumenter tar utgangspunkt i kroppen. I stedet for et keyboard kan du for eksempel bruke en hanske til å styre lyden.
– Hvordan skiller dette prosjektet seg fra studiene på større bevegelser?
– Det er mange ting som skiller. Det er jo en helt annen skala. Det er vanskeligere å jobbe på dette mikronivået. Teknologisk krever det mer. Du må ha høyere presisjon, det er dyrt utstyr, som det krever mye å sette opp og bruke.
– Konseptuelt så vet vi jo veldig lite, til tross for at alle musikere er veldig gode på mikrobevegelser. Det er jo nettopp det man trener på, å få opp en ekstrem sensitivitet på mikronivå. Men spør du fantastisk dyktige musikere hva som skjer, så er de dårlige på å svare. Og i musikkteorien har vi store hull. Vi vet rett og slett for lite. Man snakker om magien i musikken, men jeg tror mye av magien ligger i mikronivået. Vi har bare ikke noe begrepsapparat for å snakke om det.
– Er det du studerer magien i musikken?
– Ja, jeg mener jo det.
Ekte eksperimentell. Det er en tverrfaglig forskergruppe med bakgrunn i musikk, informatikk, biomekanikk, psykologi og dans som utgjør prosjektet. Men studien kunne ikke vært gjort uten teknologien. Mye av den utvikler og programmerer Jensenius selv.
– De mikrobevegelsene vi ser på her kan du knapt se med øyet. Teknologien vår gjør det mulig å komme veldig nært på. Jeg tror vi har samme følelsen som da de første cellebiologene fikk seg mikroskoper. Plutselig kunne de se på hva som skjer i organismen. Det er der vi er nå.
– Hvem vil kunne bruke det dere gjør?
– Vi driver med grunnforskning, og vi gjør det både fra et vitenskapelig og fra et kunstnerisk perspektiv. Dette er kanskje provoserende, men jeg liker å si at vi driver med virkelig eksperimenterende musikk.
– Mye av den eksperimentelle musikken man hører på byen er jo egentlig helt ordinær samtidsmusikk, om man skal være ærlig. Ikke noe galt med det, men vi driver med eksperimentell musikk i den forstand at vi gjør eksperimenter med musikken og musikkopplevelsen. Og vi skal pushe grensene så langt at det må feile oftere enn det funker. Det er da du er på et ordentlig eksperimentelt nivå.
Forskningen har dermed ikke noe umiddelbar nytte. Jensenius håper imidlertid at den vil kunne bli nyttig senere. Noe av teknologien han har vært med å utvikle har allerede blitt tatt i bruk både på scener og i helsevesenet. Ved å publisere artikler, data og programmer åpent tilrettelegges det for at resultatene fra prosjektet nå ut.
Fremtidens musikk. Senere vil det kanskje også, som nevnt tidligere, bli mulig å bruke nettopp denne teknologien til å lage musikk selv, hjemme i stua, fra din egen kropp.
– Jeg ønsker å utvikle teknologi og metode som gjør at vi kan registrere hvordan kroppen vår er og har det, og så ønsker jeg å finne ut hvordan dette kan koble på musikk. Den underliggende tanken, futuristisk, er at du har en dings som kjenner deg, som kjenner din musikksmak og hvordan du beveger deg og som dermed kan gi deg musikk utfra dine mikrobevegelser. Det vil si avslapping om det er det du trenger, eller energi om du må opp og ut av sofaen.
– Dette vil være nyskapt musikk, utformet av byggeklosser i et slags fremtids-spotify der låtene ikke er ferdig laget. I stedet for en låt har du en interaktiv modul innenfor noen rammer som er tilpasset deg. Litt på samme måte som spillmusikk fungerer i dag. Litt pompøst sagt: Vi utvikler fremtidens musikk.